Norges Handelshøyskole er 75 år. Bergens Tidende har i den anledning bedt meg svare på følgende spørsmål: Sett fra Oslo, hva er Handelshøyskoles viktigste bidrag til det norske samfunnet? Hvis svaret bare kan peke på et bidrag, hva er det så?
Det kan ikke være at høyskolen på 1980- og -90 tallet dyttet på oss troen på markedet. Tross alt fantes det allerede velfungerende markeder der ute, og skolen bør verken få hele æren eller all skyld for den økte markedsorienteringen. De mer samfunnsinteresserte økonomene på Handelshøyskolen bør roses for noe annet og mye viktigere.
Deres store bragd er at de etterlever det jeg vil kalle Adam Smiths styringsprinsipp. Dette prinsippet er bare en indirekte hyllest til markedsøkonomien.
Smith sa: «Det som trengs for å bringe et land fra barbari til rikdom er fred, et oversiktlig skattesystem og en rettferdig statsadministrasjon. Resten kommer av seg selv.»
Høyskolens viktige bidrag er at den har konsentrert seg ikke bare om det som kommer av seg selv, men også om hvordan statens kapasitet, institusjoner og skatteregler skal utformes, slik at det som kommer av seg selv, skal bli bra. Både i undervisning, forskning og utredninger har høyskolen insistert på Adam Smiths styringsprinsipp.
Studentene får nok høre om markedets velsignelse og næringslivets store betydning, men høyskolen stopper ikke der. Før de nye siviløkonomene slippes løs på det norske samfunnet har de lært mye mer enn å kjøpe billig og selge dyrt. De har blitt utsatt for en bredt anlagt og forskningsbasert undervisning av lærere som må regnes blant de beste i Nord-Europa. Flere av lærerne har levert forskning i verdensklasse.
En kan trygt slå fast at høyskolen verken er blårusspreget eller ensporet. Det er snarere den store bredden i forskning og undervisning som slår en, og at det ikke har gått på bekostning av kvaliteten.
Et perspektiv som strekker seg fra pappas barskap til garasjeporten, passer ikke. Høyskolen har i stigende grad produsert dyktige unge kandidater av begge kjønn med helt andre verdier. Beviset er at begge kjønn etter endt utdanning gjør seg gjeldende i ledelse og administrasjon, i det private og i det offentlige, i politikk og i forskning, i utlandet og her hjemme. Faktisk har en viktig del av høyskolens innflytelse på samfunnslivet nettopp kommet gjennom den forskningsbaserte temmingen av disse potensielle opprørerne.
Hvordan implementeres så Adam Smiths styringsprinsipp i forskningen? Viktigheten av et godt skattesystem og en rettferdig stat, som Smith framhevet spesielt, er et godt eksempel.
Empirisk er det de rikeste landene som har de høyeste skattene, målt som andel av nasjonalinntekten. Vi blir selvsagt ikke rikere av bare å øke skattene, eller bare å redusere dem. Det avgjørende er å finne en god blanding av konkurranse og regulering; av markedsorientering og politisk styring, av kapitalistisk dynamikk og sosial sikkerhet. Konkurranseregulering og skattepolitikk er derfor avgjørende. Her har høyskolens forskning stått i fronten både nasjonalt og internasjonalt.
De tre store, Agnar Sandmo, Victor Normann og Kåre Petter Hagen, er typiske eksponenter. De har framstått som høyskolens ledende samfunnsøkonomer fra 1960- tallet til i dag. Mange av forskningsinteressene deres dreier seg nettopp om optimal skattepolitikk, konkurransepolitikk og hvordan en kan høste fruktene av internasjonal handel.
Nobelprisvinneren Finn Kydland har selvsagt også vært viktig for høyskolen, hvor han fortsatt har en bistilling. Et av hans viktigste forskningsbidrag drøfter betydningen av tidskonsistente forventninger, både i finansielle markeder og i offentlig politikk – helt i tråd med Adam Smiths styringsprinsipp.
I et lengre perspektiv står pionerene Karl Borch og Jan Mossin frem med sine internasjonalt banebrytende arbeider innenfor forsikring og finans.
Den store bredden til Handelshøyskolens forskning viser seg også i matematisk metode – fra Terje Hansen til Terje Lensberg, fra abstrakte grunnlagsproblemer til konkrete anvendelser på aktuelle problemstillinger. Hansens løsningsalgoritmer for generelle likevektsmodeller benyttes fortsatt overalt i verden.
På slutten av 1970-tallet ble perspektivet enda bredere. Unge økonomer ved høyskolen begynte å interessere seg for utviklingslandene. Med Karl Rolf Pedersen i spissen utviklet skolen etter hvert et godt forskningsbasert undervisningstilbud også i utviklingsøkonomi.
Dette må ha vært kontroversielt. Hvorfor skulle en ledende handelshøyskole i det rike nord studere sult, underernæring og underutvikling i det fattige sør? Igjen viste Handelshøyskolen sin klasse ved å satse på det som ikke kom av seg selv.
I dag er gevinstene åpenbare. Mer enn andre handelshøyskoler i Europa kan høyskolen i Bergen tilby kunnskap om alle viktige sider av en globalisert verdensøkonomi.
Fra utviklingsmiljøet kom også noen av dagens ledende forskere ved Handelshøyskolen, som Bertil Tungodden og Kjetil Bjorvatn. Sammen med Alexander Cappelen og Erik Sørensen har de utviklet et helt særegent forskningsprogram som kombinerer økonomiske eksperimenter, med moralfilosofi og atferdsøkonomi. Gruppen har vakt internasjonal oppsikt for sine forskningsresultater.
Det samme kan sies om andre, og kanskje i aller første rekke om Kjell Gunnar Salvanes sin forskning. Og nå kommer også høyskolens unge damer, som for eksempel Ingvild Almås og Ragnhild Balsnes, stormende med sine bidrag i de beste internasjonale tidsskriftene.
Har Adam Smiths styringsprinsipp også ledet høyskolen til praktiske løsninger for norsk økonomi? Det er mange positive eksempler. Ett område står likevel fram som spesielt viktig; markedene for energi og for telekommunikasjon.
I den forbindelse bør Einar Hopes innsats fremheves. Han er ikke bare spesielt pen i tøyet, men er også energilovens far. Han har gått i spissen for deregulering uten privatisering. Resultatet er en imponerende økning i konkurranse og effektivitet, i tråd med Adam Smiths styringsprinsipp.
– Kalle Moene
