All posts by BT Mener

  • Begrenset konkurranse

    Barnevernsbarn skal beskyttes mot anbud. En del andre omsorgstilbud 
trenger også beskyttelse.

    Konkurransedirektør, tidligere Høyre-byråd, Christine B. Meyer, velsigner begrenset konkurranse for anbud tilknyttet barnevernet. «Andre hensyn enn bare de økonomiske må legges til grunn. Det er også strengt nødvendig», skrev konkurransedirektøren i et innlegg i Dagens Næringsliv 18. august. Men også for en del andre offentlige tjenestetilbud burde det tas andre hensyn enn de strengt økonomiske. Det gjelder ikke minst for driftsavtaler med ideelle organisasjoner, som ofte taper i konkurransen med kommersielle aktører.

    Christine B. Meyer roser Klagenemnda for offentlige anskaffelser, KOFA, for å ha tatt en modig avgjørelse da det ble bestemt at enkeltkjøp av institusjonsplasser fra private barnevernsaktører ikke skal omfattes av regelverket for offentlige anskaffelser. Utgangspunktet for avgjørelsen var en klage fra NHO der samtlige direkte anskaffelser fra det statlige barnevernet ble påklaget. KOFA er riktignok en del av Konkurransetilsynet, men konkurransedirektørens egne holdninger er like klare som KOFAs.

    Det er da heller ikke vanskelig å begripe at et rigid regelverk ikke er til barnas beste, verken ved akutt offentlig ansvarsoverdragelse eller ved langvarig behov for stabile forhold for de enkelte barnevernsbarna. Det har mange politikere selv erfart. Det skapte blant annet tverrpolitisk oppstandelse da velrenommerte Styvi Gard, som tok mot utsatte ungdommer, ikke nådde opp i en anbudskonkurranse. Nemnda skiller imidlertid fortsatt mellom enkeltkjøp og kjøp av flere institusjonsplasser. Såkalte rammeavtaler skal fortsatt konkurranseutsettes.

    Nemndas avgjørelse har barneminister Audun Lysbakken (SV) sagt at han vil bruke til fulle. Han bør også vurdere om hjemmelen kan brukes overfor enkelte voksne og eldre som har særlige behov for langvarige og stabile omsorgstilbud, som en del psykiatriske pasienter.

    Ideelle organisasjoner med spesielle kompetanser kunne også trengt en form for beskyttelse gjennom langvarige avtaler, for å overleve konkurranseutsettelse.

    Konkurransedirektøren påpeker at selv om regelverket for offentlige anskaffelser er rettet mot å skaffe de økonomisk mest fordelaktige tilbudene, er det stort rom innenfor regelverket å legge til grunn andre hensyn enn de strengt økonomiske. Det handlingsrommet må utnyttes så langt det er mulig, ikke bare når det gjelder barnevern. Den politiske uenigheten om privatisering av offentlige omsorgstjenester er gjerne større i teori enn i praksis: i den evige Høyrebastionen Bærum er bare ett av 17 sykehjem privat drevet.

  • Europas kjerrevegar

     

    Om Noreg har dei dårlegaste og minst effektive vegane i Europa, er det ingen, heller ikkje Albania, som slår Vestlandet i denne konkurransen. Opplysningsrådet for Vegtrafikken, OFV, har utarbeidd ein rapport som viser at dei to stamvegane i Hordaland og Sogn og Fjordane er dei mest svingete, dei smalaste og dei mest holete i heile landet. Tilstanden skuldast ikkje berre statsmakta. Fjord-, fogderi- og fylkesnærsynet har stått i vegen for Vestlandets fellesinteresser.

    Oslo er landets vegnav, det er der vegane endar og startar. Slik har det sett ut frå Oslo, slik har det gjerne sett ut frå resten av landet også. I dette perspektivet får stamvegar som går utanom hovudstaden eit reservepreg, både for statsmakta og for dei regionale maktsentra. Kyststamvegen og andre europavegar mellom Kristiansand og Trondheim har ikkje hatt same status som tilkomstvegar til Oslo.

    Manglande vegsatsing, både til nyanlegg og vedlikehald, viser att i heile landet. Rett nok har dei statlege løyvingane auka vesentleg dei siste par åra, og bompengeprosjekta blir stadig større og meir omfattande. Men det er mykje å ta att, og det må skje ei ujamn geografisk fordeling av dei statlege løyvingane dersom dei skal gje utteljingar som monnar i vegbreidder, svingradier og asfaltdekke.

    Hittil har Vestlandet tapt i den statlege fordelinga. Naturen har gjort det ekstra dyrt å byggja vegar i landsdelen, og tilknyting til Oslo har gjerne blitt høgare prioritert enn dei interne sambanda vestlendingar imellom. Dei store byane og regionale sentra har dessutan hatt hendene fulle med bompengeringar i det nære omlandet. Ei reise mellom Kristiansand og Trondheim er ei reise mellom ferjer og bompengestasjonar, den desidert dyraste europavegsekspedisjonen nokon landsdel kan oppvisa.

    Slike ekspedisjonar er også dei mest langdryge i Europa, ifølgje Opplysningsrådet for Vegtrafikken. OVT har rekna seg til ein gjennomsnittsfart på 61,2 kilometer i timen i Hordaland, 62,9 kilometer i timen i Sogn og Fjordane. Til samanlikning er gjennomsnittsfarten på stamvegane på Austlandet 72,2 kilometer i timen. Og austlandsfarten ligg langt under standarden i andre land i Europa.

    Vestlandet har greidd å etablera seg som landets fremste eksportregion trass i kjerrevegane, men kan ikkje ta ut det potensialet som stamvegar med gjennomsnitts norsk, enn seia gjennomsnitts europeisk, standard ville medføra. Smale, svingete og holete vegar fordyrer ikkje berre transporten, dei deler Vestlandet opp i for mange og for små regionar, avskorne frå det hopehavet som tettare samband ville innebera for vidare vekst. Tenlege stamvegar blir stadig meir påkravde for at Vestlandet skal henga med i utviklinga, og for at Noreg skal nyttiggjera seg dei ressursane Vestlandet representerer.

    Alle fire fylkeslag i Arbeidarpartiet har kyststamvegen på tolvpunktslista for næringsløft for Vestlandet. Denne regionale samlinga vil gje utteljing, meiner næringsminister Trond Giske (Ap). Når også samferdsleminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) vil ha vestlandsvegane lenger fram i køen, må regjeringa kjenna seg forplikta til auka innsats. Giske og Kleppa bør læra av Albania.Vestlendingar må læra at felles interesser krev felles innsats.

     

  • Kampen om kontraktene

    Torsdag, på dagen 42 år etter at han tok makten, kom den foreløpig siste radiomelding fra oberst Muammar Gaddafi. Han sverget på at hans styrker skulle omskape Libya til «et helvete» heller enn å overgi seg «som kvinner».
    Obersten har åpenbart mistet grepet om striden som nå utspiller seg. Samtidig har kampen om Libyas ressurser og gjenoppbygging startet for fullt. Det er en kritisk og krevende fase.
    Samme torsdag var statsledere fra 50 land samlet i Paris, der Frankrikes president og Storbritannias statsminister var vertskap for møtet mellom «Libyas venner». Behov for økonomisk hjelp, diplomatisk anerkjennelse og demokratibygging sto på agendaen. Ny grunnlov skal på plass, og frie valg skal avholdes innen 18 måneder. Det er korte frister, som er satt før man vet noe sikkert om Gaddafis skjebne. Håpet er at prosessen kan foregå med verdighet og åpenhet.
    Hensikten med møtet var å underbygge intensjonen om at Libya ikke skal bli et nytt Irak, men at gjenoppbyggingen skal foregå i kontrollerte former under FNs overoppsyn. Ingen garantier ble gitt. I Libya er alt åpent.
    Landet har behov for massiv hjelp; det mangler både institusjoner og struktur for et demokratisk styresett. Det nasjonale overgangsrådet (NTC) har allerede erklært at dem som hjalp til med å fjerne Gaddafi, skal stå først i køen når kontrakter skal deles ut.
    Inntrykket deles av statsminister Jens Stoltenberg, som bekrefter at libyerne ønsker at kommersielle hensyn skal legges til grunn for samarbeid.
    Samtidig med Paris-møtet kom nyheten om at Libya allerede i april skal ha lovet Frankrike kontroll over 35 prosent av oljereservene. Meldingen ble kontant avvist, men nå kommer rapporter om at både amerikanske, britiske, russiske og kinesiske oljeselskaper er i ferd med å skaffe seg innpass både hos NTC og stammeledere for å sikre seg lukrative kontrakter.
    Det er tragisk om dette spillet får overskygge andre og mer påtrengende behov. Den humanitære situasjonen er vanskelig, med mangel på vann, drivstoff og elektrisitet. Skal man bygge demokrati i Libya, må arbeidet begynne her.
    Irak hadde både et regjerende parti og et utbygget statssystem. Libya har vært et familieforetak i over 40 år. I tillegg er Libya et utpreget stammesamfunn, med sterk intern lojalitet. Å navigere i dette historisk og kulturelt sammensatte terrenget er krevende; å samle landet politisk ser like vanskelig ut.
    Overgangen til demokrati bør derfor ikke tvinges frem. Libya bør få tid til å utvikle institusjoner og et fungerende rettssystem. Hastverk kan føre til skjerpede motsetninger mellom stammesamfunn og politiske grupperinger, og dermed til at veien til demokrati blir enda mer kronglete.

  • Tramp i minefeltet

     

    Oljestatsråd Ola Borten Moes uttalelser om at miljøbevegelsen stikker kjepper i hjulene for fornybar energi, og at den må «bekjempes med fakta», er umusikalske og unødvendig konfronterende. Samtidig tolkes de som bekreftende for oppfatningen om at Moe lener seg for langt mot oljeindustrien.

    Det største problemet med statsrådens uttalelser er likevel at han gjør det vanskelig for velgerne å vite hva som er Senterpartiets energipolitikk.

    En olje- og energiminister bør naturligvis forstå at uttalelser som de ovennevnte vil bli tolket som en til dels klimafiendtlig krigserklæring. Spesielt fra Bellona, som ikke passer inn i statsrådens beskrivelser. Til og med Senterpartiets lokallag i Bergen ber ham holde seg borte.

    Regjeringen Moe er en del av, er heller ikke begeistret. Spesielt ikke miljøvernminister Erik Solheim (SV), som bruker milliarder av norske budsjettkroner for å bekjempe klimaendringer i andre land.

    Men den skarpe formen og innholdet tilslører at Borten Moe har et godt poeng. Det er ingen hemmelighet at miljøbevegelsen i Norge er splittet når det gjelder utvikling og bygging av anlegg for fornybar utvinning. Slik er den selv med på å svekke sin egen troverdighet i fornybarspørsmål.

    Problematisk er også Ola Borten Moes avvik fra eget partiprogram. Her står det blant annet at «Senterpartiet ønsker å forvalte olje- og gassressursene på en slik måte at de kommer miljøet og kommende generasjoner til gode». Statsrådens sterke fokus på økt oljeutvinning og striden med miljøbevegelsen er ikke synkront med dette programmet.

    I mars i år åpnet oljestatsråden for konsekvensutredning av områdene utenfor Lofoten og Vesterålen, bare et halvt år etter at partileder Liv Signe Navarsete slo fast at det ikke var naturlig for Senterpartiet å gjøre det. Borten Moe har også tatt til orde for fortsatt stor produksjon av olje og gass i Norge.

    Han har også hevdet at FNs togradersmål ikke fører til store kutt i fossil energi i forhold til dagens forbruk. Både FN, UNEP og faglitteraturen viser derimot at målet krever øyeblikkelig og omfattende utslippskutt.

    Borten Moe har dermed plassert seg som en tradisjonell norsk oljestatsråd, med sterkest fokus på fossile brensler.

    Partilederen har varslet en intern samtale om veien videre. Der bør Moe få en oppfordring om å legge seg mer på partikollega og tidligere oljestatsråd Marit Arnstads konstruktive linje. Hun valgte å balansere fokuset på oljeproduksjon med en utstrakt hånd til miljøorganisasjonene.

    Ola Borten Moe bør la seg inspirere, og legge mer politisk tyngde på enøk og fornybar energi.

  • Den «glemte» bydelen

     

    Sædalen med tilstøtende områder har de siste ti årene hatt en massiv utbygging. Nå tårner problemene seg opp fordi planleggingen ikke har vært god nok. Når man anlegger en helt ny bydel i god avstand fra sentrum, og ikke sikrer en infrastruktur som legger til rette for et skikkelig kollektivtilbud, gjøres beboerne helt bilavhengige. Det er åpenbart i strid med Bergens uttalte miljøbyambisjoner. «Byens mest overfylte skole», for få sosiale arenaer, ingen idrettsbane for de litt eldre guttene og jentene, manglende lokaler for korps og kulturskole samt en voksende menighet uten kirke, er også forhold som forklarer den lokale frustrasjonen.

    Med tilfellet Flaktveit i friskt minne, slo helsebyråd Hilde Onarheim (H) på et folkemøte fast at den fellen ønsker ikke kommunen å gå i her. En slik erkjennelse er et godt utgangspunkt, men den må følges av handling. Byrådspolitikerne viser til en arealanalyse som skal behandles i høst. Den bør omsettes i konkrete planer som raskt lar seg realisere. For i Sædalen begynner det å haste.

  • Fattige barn

     

    Talet på fattige barnefamiliar har auka sterkt den siste tiårsperioden. Om lag 74.000 barn under 18 år lever no i familiar med varig, låg inntekt. I Jens Stoltenbergs to regjeringsperiodar er det blitt 6500 fleire fattige barn, trass i løfte om intensivert kamp mot fattigdommen, særleg målbore av SV. Heller ikkje dei to Bondevik-regjeringane greidde å snu denne utviklinga. «Arbeidslina», at det skal løna seg å vera yrkesaktiv, har stått i vegen for auka offentleg støtte til dei fattige. Behovsprøvd barnetrygd kan vera ein utveg.
    Veksten i talet på fattige barnefamiliar er spesielt sterk blant ikkje-vestlege innvandrarar. Det skuldast ofte ein kombinasjon av store barneflokkar og låg yrkesdeltaking blant foreldra. I familiar med bakgrunn frå Irak, Afghanistan og Somalia lever opp mot sju av ti barn i familiar med vedvarande, lav inntekt. Det er eit skremmande høgt tal, spesielt med tanke på at alle fattige barn, uavhengig av etnisitet, er ekstra utsette for å bli fattige vaksne, som igjen får fattige barn. Det er fare for at store deler av dei mest vanskelegstilte innvandrargruppene ikkje kjem seg ut av denne sirkelen.
    «Arbeidslina» har lenge vore den politiske prioriteringa både for integrering av innvandrarar og kampen mot fattigdommen. Forsommarens rapport om velferd og integrering gjekk langt i å understreka kor viktig yrkesdeltaking er. Det vart framheva som uheldig at ein del velferdsordningar, som særleg kom barnerike familiar til gode, kunne gje større inntekt enn arbeid. Kontantstøtta vart tilrådd avvikla for å få fleire innvandrarkvinner i arbeid.
    Det må løna seg å vera i arbeid for at velferdsstaten skal vera berekraftig. Samtidig er det vanskeleg å koma unna auka økonomisk støtte til dei foreldra som treng det mest, dersom barnefattigdommen skal reduserast. Ein utveg kan vera støtteordningar som ikkje blir inndregne ved lave arbeidsinntekter, som barnetrygd. Behovsprøvd barnetrygd ville vera eit brot med dei universelle velferdsordningane. Med behovsprøving og høgare ytingar kunne barnetrygd blitt ei viktig inntektskjelde for fattige foreldre, som gjerne ikkje får godt betalte jobbar.
    Sosialhjelp, som kommunane har ansvar for, er alt behovsprøvd. Sosialhjelp må også målrettast mot barnefattigdommen. Kommunane kan dessutan sørgja for at alle skuleaktivitetar og flest mogleg fritidsaktivitetar er gratis, for ikkje å setja desse barna og foreldra deira i klemme.
    Norsk fattigdom handlar ikkje minst som å kjenna seg utanfor og ikkje verdsett. Flest mogleg barn bør få sleppa den opplevinga.

  • Utsortering

     

    Om lag 30.000 av Bergens innbyggere er 70 år eller eldre. Når Pensjonistpartiet er alene om å nominere godt voksne mennesker på «sikker» plass ved kommunevalget, og den plassen ikke engang er sikker, betyr det at en ressurssterk del av befolkningen blir avskåret fra å gjøre seg politisk gjeldende i byens styrende organer.

    Selvsagt er seniorer like forskjellige som den yngre del av befolkningen. De verken vil eller kan samle seg i Pensjonistpartiet. Og vi må kunne anta at samtlige partier som får sete i det nye bystyret vil vite å ivareta også de eldres behov. Men saken dreier seg om mer enn å representere en viss aldersgruppe og dens interesser. Rent menneskelig kan dette minne om utsortering. I et demokratisk perspektiv er poenget at man kaster vrak på viktig livserfaring, historisk kontinuitet og vilje til å yte noe for fellesskapet. Dessuten er det snakk om mennesker som har tid og anledning til å prioritere politisk arbeid, noe det ellers kan skorte på blant folk i yrkesaktiv alder.

  • PST mindre hemmelig

    Oslo Tingrett tvinger Politiets sikkerhetstjeneste til større åpenhet om arbeidsmetodene.

    PST må heretter vise større forståelse for allmennhetens innsynsrett dersom gårsdagens kjennelse i Treholt-saken blir stående. Oslo tingrett gir rettsvesenet en overordnet rolle i graderingen av det arbeidsgrunnlaget som de hemmelige tjenester brukte i rettsforhandlingene i 1985. Det kan innebære at PST også i andre rettssaker må være forberedt på at pressen vil kreve innsyn i arbeidsmetodene. Utøya-saken kan bli et eksempel i så måte.

    I fem år forsøkte en samlet norsk presse å få innsyn i lydopptakene fra rettssaken mot Arne Treholt i 1985. PST har nektet innsyn, det samme har påtalemakten gjort. Disse avslagene har Oslo tingrett nå satt til side. Retten uttaler at både skyldspørsmålet og straffereaksjonen må anses som et endelig avsluttet kapittel. Verkebyllene er saksbehandlingen, særlig innhenting og bruk av bevis, samt romavlytting som etterforskningsmetode. Rettsstaten Norge er ikke tjent med å gjøre disse delene av sakskomplekset til ikke-temaer, heter det i kjennelsen.

    Tingrettsdommer Finn Haugen kommer pressen langt i møte når han skriver at selv om forholdene ligger langt tilbake i tid, er det av hensyn til tilliten til systemet viktig å få avklart om det tidligere POT begikk feil. Dernest er det viktig at PST på entydig måte offentlig aksepterer eventuelle feil som er begått, og klargjør hvorfor dette ikke kan eller vil gjenta seg, skriver han. Det vil alle de redaktørene som har brakt saken inn for retten kunne underskrive på.

    Dommeren påpeker at pressen har en legitim samfunnsoppgave som offentlige vakthunder. Han finner det nødvendig å si at de anførslene PST har gjort overfor tingretten kan oppfattes slik at PST har begrenset forståelse for viktigheten av pressens oppgave. Den forståelsen må de hemmelige tjenester snarest tilegne seg – ikke minst av hensyn til allmennhetens tillit til systemet.

    I Treholt-saken er det i samfunnets interesse å finne en avslutning. Dette vil ikke skje uten mer offentlighet, heter det i rettens kjennelse. Det innebærer innsyn i lydopptakene fra rettssaken i 1985. For lydopptakene fra det som den gang skjedde i åpen rett, ser Oslo tingrett ingen betenkeligheter. Når det gjelder lydopptak fra lukket rett, åpner tingretten for innsyn når det gjelder pengebeviset, ransakingen og romavlyttingen. Det er lagmannsretten som dømte Arne Treholt, ikke PST, som i lukket rett må avgjøre om lydopptakene fra disse rettsforhandlingene skal gjøres tilgjengelige for pressen.

    16 år etter Treholt-dommen synes det som norsk rettsvesen har gjeninntatt sin autoritet.


  • I pose og sekk

    44 NORSKE kommuner har flere hytteeiere enn boligeiere. Nå kan hyttefolket tenke seg å dele stemmeretten på vertskommunen og bostedskommunen, avhengig av hvor mye de oppholder seg på hvert sted. Halvor Stormoen, leder av Norsk Hytteforbund, klager i Aftenposten over at hytteeierne ikke har noen demokratiske rettigheter i hyttekommunene.

    En slik påstand faller på sin egen urimelighet. Man er verken rettsløs eller rettighetsløs om man oppholder seg utenfor sin egen hjemkommune. Riktig nok er det slik at kommunen kan fatte planvedtak som direkte angår hytteeierne – uten at de kan la sin stemme høre i valg. Men i enkeltsaker har de samme rettigheter som «de innfødte».

    En ordning med delt stemmerett vil medføre så mange praktisk-byråkratiske problemer at den ikke kan anbefales. Da er det bedre å gi hyttefolket høringsrett i saker som direkte angår dem, så får det være opp til feriefolket å organisere seg slik at de faktisk blir hørt. Alternativt får delårsbeboerne vurdere hvor det er viktigst å avgi sin hele stemme.

  • Hei, verden!