All posts in Preik

  • Det ondes nærvær

     

    «Ondskapen i verden og i oss kaller ikke først og fremst på en forklaring men på kamp», sa biskop Halvor Nordhaug i prekenen i Bergen domkirke 1. juledag.  Han viet talen til 22. juli og ondskapens problem.

     

    ONDSKAPEN PÅ UTØYA:Det kan ikke være tvil om at det som skjedde 22. juli er ondskap i sin reneste form. Men like tydelig må det sies at dermed er ikke alt sagt om ham som gjorde dette. For et menneske er alltid mer enn sine handlinger, sa biskop Halvor Nordhaug i talen i Bergen domkirke. ARKIVFOTO: HÅVARD BJELLAND

    Tekst: Johannes 1, 1-14

    Julen er idyll og hygge: Lysene, gavene, nissene og pepperkakemennene og Grevinnen og hovmesteren og «same procedure as last year»: pinnekjøttet, familien samlet, forventningsfulle barn, hyrdene på marken og englesangen som ikke lenger høres bare i kirken men også i de nye katedralene med lett paradisiske navn: Lagunen, Kilden og Oasen

    Idyllen og hyggen har sin plass i en kristen julefeiring og god dekning i Skriften. Men går vi dit, til Skriften, så ser vi at sammen med idyllen, sammen med gleden over det nyfødte barnet som ligger på strå i Betlehem, lever det en mørk og dramatisk konflikt:

     

    Kampen mellom Lyset og Mørket, mellom det gode og det onde – som dypest sett handler om åndskampen mellom Den gode og Den onde, mellom Gud og Hans motstander.

    I og med Jesu fødsel går denne kampen inn i sin avgjørende fase. Nå begynner slaget, og som alle slag foregår det ikke uten vold, frykt og lidelse. For når Gud sender sin egen Sønn til verden, da mobiliserer fienden, og fienden har makt til å ødelegge og bryte ned. Frelsen har sin pris, ikke bare for Jesus men også for dem som er rundt ham.

    Vi leser hos Lukas i 2. kapittel (det kapitlet som begynner med juleevangeliet) om den gamle mannen Simeon som i Jerusalems tempel tar Jesusbarnet i armene sine og sier til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.»

     

    Og hos Matteus leser vi i det 2. kapittel at en engel viser seg for Josef i en drøm og sier: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Og Jesusbarnet blir en papirløs flyktning

    I sammen kapittel leser vi om kong Herodes som fryktet den nye kongen som skulle være født. Derfor sendte han ut soldater og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre.

    Og Matteus legger til: «Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia: I Rama høres skrik,gråt og høylytt klage: Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer.»

    Det kan ikke være tvil om at det som skjedde denne dagen er ondskap i sin reneste form.

     

    Det ondes nærvær: Denne siste teksten, om foreldrenes gråt over sine barn berører oss på en særlig måte akkurat denne julen. Den 22. juli i år fikk også vi, i vår norske idyll, en opplevelse av ondskapen og av dens makt, som vi ikke hadde kunnet forestille oss, som vi ikke var forberedt på, og som har rystet folk over hele verden.

    I går kveld var det 77 hjem der en stol sto tom ved bordet. Dessuten er det mange, mange andre som er personlig berørt, i tillegg til alle oss som ikke kjente noen direkte, men som er fortsatt midt i julegleden er preget av et alvor og en fortvilelse over det som skjedde denne dagen og som vi satt i timesvis og dagesvis og fulgte med på foran TVen.

    Det kan ikke være tvil om at det som skjedde denne dagen er ondskap i sin reneste form. Dette må sies umisforståelig. Men like tydelig må det sies at dermed er ikke alt sagt om ham som gjorde dette. For et menneske er alltid mer enn sine handlinger.

     Mange av dem som var bødler i nazistenes utryddelsesleire under krigen var sosialt veltilpassede mennesker med familier og barn.

     

    Det pågår nå en diskusjon om gjerningsmannens psykiske tilstand og om hvorvidt han var strafferettslig tilregnelig. Det er vanskelig for oss å mene noe om akkurat det. Men vi vet at historien kjenner mange og enda mer grusomme eksempler på terror enn det vi opplevde 22. juli, og at ugjerningene da ble utført av mennesker som var tilsynelatende «normale» og sosialt godt fungerende.

    Mange av dem som var bødler i nazistenes utryddelsesleire under krigen var sosialt veltilpassede mennesker med familier og barn. Likevel gjorde de det de gjorde, og så gikk de hjem og lekte med barna etter arbeidstid. På den måten blir ondskapen mer alminnelig og dermed mer truende enn om de bare hadde vært monstre og umennesker.

    Mange av dem var kanskje i utgangspunktet ikke spesielt onde, men de ble fanget av en ondskap som var større en dem selv, et system som trakk dem med seg, men de lot seg trekke med, og det måtte de ta ansvar for.

     

    Kanskje var det på liknende vis med Kong Herodes? Kanskje var også han i utgangspunktet en noenlunde alminnelig  mann. Men han hadde makt og handlet rasjonelt etter det rådende maktpolitiske system i Romerriket: Han ville sikre sin egen posisjon, men han ville også trygge freden, pax romana. Da var det en slags «common sense» for et maktmenneske den gangen å myrde alle guttebarn i Betlehem og omegn under to år, for slik å være sikker på å stanse et opprør fra en fremtidig rival til kongetronen

    Det finnes et engelsk ordtak som sier: «Where you stand, depends on where you sit» Herodes satt i maktens sete. Det gjorde noe med ham.

    Mørke tider og onde systemer kan få folk til å gjøre handlinger som de ellers ikke ville ha gjort, kanskje ei heller drømt om å gjøre, men som likevel utføres i full bevissthet og som de må bære ansvar for.

      Kan vi tenke oss selv inn i en slik situasjon?

     

    Det er lett å ta avstand fra alle historiens bødler og ugjerningsmenn. Men mange av dem sto på valget i en ekstrem situasjon mellom å utføre ordre, eller nekte – og så miste livet.

    Kan vi tenke oss selv inn i en slik situasjon? Kunne også jeg og du, under gitte omstendigheter hente fram ting som ellers ligger gjemt i sjelens mørkeste kroker?

    Tanken virker kanskje fjern. Særlig nå i juleidyllen. Men hender det ikke at vi, og det på helt vanlige dager, med overlegg kan påføre andre skade hvis det tjener vår egen sak?

    Det er to gåter om mennesket: Hvorfor er det så mye godhet i oss? Og hvorfor er det så mye ondskap?

     

    Lyset skinner i mørket: For å se hvem Jesus er, for å se hvor lyst Lyset er, må vi først se hvor mørkt det er i den verden Jesus blir født inn i.

     

    Se på dette bildet (Rembrandt: Hyrdenes tilbedelse, 1646)

     

     

    REMBRANDTS "HYRDENES TILBEDELSE" (1646)

     

     

    –          Midt i mørket, omgitt av mørket, lyser Jesus

    –          Det er som om lyset ikke kommer utenfra, men fra barnet

    –          Andre personer er uvesentlige. Det er bare han som betyr noe.

     

    Bildet minner oss om et ord fra profeten Jesaja: «Det folk som vandrer i mørket får se et stort lys.»

    Det illustrerer også et vers i dagens tekst som i vår nye oversettelse lyder slik: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» (Johannes 1,5). Tidligere sto det: «… men mørket tok ikke imot det»

    Den nye oversettelsen får tydeligere fram kampen, konflikten

    Mørket kjemper mot lyset, slik det alltid har gjort. Men det skal ikke vinne.

    Denne kampen har pågatt helt fra begynnelsen. Om dette leser vi allerede i Bibelens tredje kapittel hvor Gud sier til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»

     Slangen har bitt oss i hælen

    Slangen har bitt oss i hælen, vi er skadet av slangegiften, men ikke helt ødelagt.

    Det finnes et håp. Det finnes en kur, men den kan vi ikke gi oss selv

     

    I dag er han født, han som er ikke bare hjelperen, men Frelseren. Og det er en frelser vi trenger, intet mindre. Så mørkt er mørket i oss.

    Ondskapen i verden og i oss kaller ikke først og fremst på en forklaring men på kamp. Den kampen blir Jesus født for å kjempe. Den kan bare han ta.

    Vi trenger en Frelser som med full rett kan si om seg selv: Jeg er verdens lys.

    Vi trenger en som kan helbrede oss, befri oss, føre oss tilbake til Paradiset som vi forlot, tilbake til Guds favn. Vi trenger en som kan gjøre det vi selv ikke kan.

    Som det heter i en gammel bedehussang:

    Se han kommer, han som alle tiders floker løse kan,

    fredens morgen uten skyer bryter inn.

    Ja, han kommer, o min sjel, og setter alle ting i stand,
    Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn.

     

    I dag er han født, han som rammer slangens hode, og som knuser det.

     

    Paulus sier det slik: Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset.

     

    Det er dit vi skal også på 1. juledag. Til korset. For det er dit han skal:

    «Fra krybben til korset gikk veien for deg

    Slik åpnet du porten til himlen for meg»

     

    Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det

    –          Og mørket kan aldri overvinne det

     

    For der, i stallen, er Gud! Så vil vi i dag i stor glede feire nattverd for å smake seierens frukter. En seier vi ikke har kjempet oss fram til, men bare kan ta imot.

     

    Der, i brødet og vinen, er Gud!

    Og da kan vi, midt i en mørk verden, ønske hverandre GLEDELIG JUL!

     

     

  • NHH og Adam Smiths styringsprinsipp

     

    Norges Handelshøyskole er 75 år. Bergens Tidende har i den anledning bedt meg svare på følgende spørsmål: Sett fra Oslo, hva er Handelshøyskoles viktigste bidrag til det norske samfunnet? Hvis svaret bare kan peke på et bidrag, hva er det så?

    Det kan ikke være at høyskolen på 1980- og -90 tallet dyttet på oss troen på markedet. Tross alt fantes det allerede velfungerende markeder der ute, og skolen bør verken få hele æren eller all skyld for den økte markedsorienteringen. De mer samfunnsinteresserte økonomene på Handelshøyskolen bør roses for noe annet og mye viktigere.

    Deres store bragd er at de etterlever det jeg vil kalle Adam Smiths styringsprinsipp. Dette prinsippet er bare en indirekte hyllest til markedsøkonomien.

    Smith sa: «Det som trengs for å bringe et land fra barbari til rikdom er fred, et oversiktlig skattesystem og en rettferdig statsadministrasjon. Resten kommer av seg selv.»

    Høyskolens viktige bidrag er at den har konsentrert seg ikke bare om det som kommer av seg selv, men også om hvordan statens kapasitet, institusjoner og skatteregler skal utformes, slik at det som kommer av seg selv, skal bli bra. Både i undervisning, forskning og utredninger har høyskolen insistert på Adam Smiths styringsprinsipp.

    Studentene får nok høre om markedets velsignelse og næringslivets store betydning, men høyskolen stopper ikke der. Før de nye siviløkonomene slippes løs på det norske samfunnet har de lært mye mer enn å kjøpe billig og selge dyrt. De har blitt utsatt for en bredt anlagt og forskningsbasert undervisning av lærere som må regnes blant de beste i Nord-Europa. Flere av lærerne har levert forskning i verdensklasse.

    En kan trygt slå fast at høyskolen verken er blårusspreget eller ensporet. Det er snarere den store bredden i forskning og undervisning som slår en, og at det ikke har gått på bekostning av kvaliteten.

    Et  perspektiv som strekker seg fra pappas barskap til garasjeporten, passer ikke. Høyskolen har i stigende grad produsert dyktige unge kandidater av begge kjønn med helt andre verdier. Beviset er at begge kjønn etter endt utdanning gjør seg gjeldende i ledelse og administrasjon, i det private og i det offentlige, i politikk og i forskning, i utlandet og her hjemme. Faktisk har en viktig del av høyskolens innflytelse på samfunnslivet nettopp kommet gjennom den forskningsbaserte temmingen av disse potensielle opprørerne.

    Hvordan implementeres så Adam Smiths styringsprinsipp i forskningen? Viktigheten av et godt skattesystem og en rettferdig stat, som Smith framhevet spesielt, er et godt eksempel.

    Empirisk er det de rikeste landene som har de høyeste skattene, målt som andel av nasjonalinntekten. Vi blir selvsagt ikke rikere av bare å øke skattene, eller bare å redusere dem. Det avgjørende er å finne en god blanding av konkurranse og regulering; av markedsorientering og politisk styring, av kapitalistisk dynamikk og sosial sikkerhet. Konkurranseregulering og skattepolitikk er derfor avgjørende. Her har høyskolens forskning stått i fronten både nasjonalt og internasjonalt.

    De tre store, Agnar Sandmo, Victor Normann og Kåre Petter Hagen, er typiske eksponenter. De har framstått som høyskolens ledende samfunnsøkonomer fra 1960- tallet til i dag. Mange av forskningsinteressene deres dreier seg nettopp om optimal skattepolitikk, konkurransepolitikk og hvordan en kan høste fruktene av internasjonal handel.

    Nobelprisvinneren Finn Kydland har selvsagt også vært viktig for høyskolen, hvor han fortsatt har en bistilling. Et av hans viktigste forskningsbidrag drøfter betydningen av tidskonsistente forventninger, både i finansielle markeder og i offentlig politikk – helt i tråd med Adam Smiths styringsprinsipp.

    I et lengre perspektiv står pionerene Karl Borch og Jan Mossin frem med sine internasjonalt banebrytende arbeider innenfor forsikring og finans.

    Den store bredden til Handelshøyskolens forskning viser seg også i matematisk metode – fra Terje Hansen til Terje Lensberg, fra abstrakte grunnlagsproblemer til konkrete anvendelser på aktuelle problemstillinger. Hansens løsningsalgoritmer for generelle likevektsmodeller benyttes fortsatt overalt i verden.

    På slutten av 1970-tallet ble perspektivet enda bredere. Unge økonomer ved høyskolen begynte å interessere seg for utviklingslandene. Med Karl Rolf Pedersen i spissen utviklet skolen etter hvert et godt forskningsbasert undervisningstilbud også i utviklingsøkonomi.

    Dette må ha vært kontroversielt. Hvorfor skulle en ledende handelshøyskole i det rike nord studere sult, underernæring og underutvikling i det fattige sør? Igjen viste Handelshøyskolen sin klasse ved å satse på det som ikke kom av seg selv.

    I dag er gevinstene åpenbare. Mer enn andre handelshøyskoler i Europa kan høyskolen i Bergen tilby kunnskap om alle viktige sider av en globalisert verdensøkonomi.

    Fra utviklingsmiljøet kom også noen av dagens ledende forskere ved Handelshøyskolen, som Bertil Tungodden og Kjetil Bjorvatn. Sammen med Alexander Cappelen og Erik Sørensen har de utviklet et helt særegent forskningsprogram som kombinerer økonomiske eksperimenter, med moralfilosofi og atferdsøkonomi. Gruppen har vakt internasjonal oppsikt for sine forskningsresultater.

    Det samme kan sies om andre, og kanskje i aller første rekke om Kjell Gunnar Salvanes sin forskning. Og nå kommer også høyskolens unge damer, som for eksempel Ingvild Almås og Ragnhild Balsnes, stormende med sine bidrag i de beste internasjonale tidsskriftene.

    Har Adam Smiths styringsprinsipp også ledet høyskolen til praktiske løsninger for norsk økonomi? Det er mange positive eksempler. Ett område står likevel fram som spesielt viktig; markedene for energi og for telekommunikasjon.

    I den forbindelse bør Einar Hopes innsats fremheves. Han er ikke bare spesielt pen i tøyet, men er også energilovens far. Han har gått i spissen for deregulering uten privatisering. Resultatet er en imponerende økning i konkurranse og effektivitet, i tråd med Adam Smiths styringsprinsipp.

     

    – Kalle Moene

     

  • Barnefrie soner

    «Bergen er en trygg by, men når folk opplever utrygghet må noe gjøres», uttaler Norvald Visnes (H) til BA i forbindelse med at Høyre vil den aggressive tiggingen i sentrum til livs. På Nygårdshøyden omsettes narkotika helt fritt og åpenlyst i nær sagt alle offentlige rom; i parker, på lekeplassene, på dørstokkene våre.
    Denne de-facto fredningen av omsetningsleddet – og alt dette medfører av menneskelige tragedier, vold og trusler – bidrar i vesentlig grad til å minke trygghetsfølelsen for beboerne i et sentralt område av Bergen sentrum. Et område som ifølge Bergen kommune selv, er tettere befolket enn Hongkong.
    Antall studenter og utleiebygg i sentrum er mangedoblet de siste årene. Kommunen sier de ikke har kontroll, og det er fritt frem for ansvarsløse utleiere. Det blir færre og færre vaktmestre, altså fastboende, som stiller på dugnader og maser på kommunen om manglende lys, ødelagte trapper og hull i veiene. Det er de historiske boligstrøkene i Bergen sentrum, de turistene i tusentall vandrer gjennom hele sommersesongen, som nå står i akutt fare for å forfalle.
    Bergenhus har Bergens, og dermed landets, dårligste barnehagedekning. For å oppfylle barnehagegarantien tilbys småbarnsfamilier på Nygårdshøyden plass i Ytre Arna.
    Familier på Nygårdshøyden med barn i skolepliktig alder, kan følge barna sine forbi det nye, vakre Studentsenteret, videre forbi gjengoppgjør og dealere ved Nygårdsparken, for så å avlevere barna sine på Møhlenpris-skole. Skolen, som i år fyller 100 år, er preget av et forfall man må oppleve for å tro; råte og fuktskader overalt, avskallet maling, den ramme stanken av gammel urin som slår mot en på barnas toaletter, er bare noen av de umiddelbare inntrykkene.
    Mindre synlig er de barna som gruer seg for å gå på skolen, foreldre som sliter med skyldfølelse, og ansatte som sykmeldes som følge av dårlig inneklima. Barna kan imidlertid vanskelig gjøre det samme.
    Summen av disse faktorene beviser at forfall avler forfall. Viktigere er at de gir et svært dårlig signal til barnefamilier og andre langtidsboende på Nygårdshøyden.
    Den politiske rådgiveren til helsebyråd Hilde Onarheim synes ikke å være klar over at det er mange år siden omsetning og bruk av narkotika var et problem knyttet kun til selve Nygårdsparken. Vi håper både helsebyråden, og alle andre, snart tar inn over seg at dopselgerne opererer synlig og usjenert over hele Nygårdshøyden og på Møhlenpris, og at Bergen, i forhold til innbyggertallet, er blitt et av de største heroinmarkedene i Nord-Europa.
    –- Et skilt er ikke veien å gå fordi omsetning og bruk av narkotika er forbudt over alt, sier rådgiveren til helsebyråd Hilde Onarheim. Riktig. Tigging derimot, er, for ordens skyld, helt lovlig.
    «Satire er tragedie pluss tid», sa den amerikanske komikeren Lenny Bruce. Om ikke annet vil skiltingen av «Narkofrie soner» på Nygårdshøyden, være et smått satirisk minnesmerke over tiår med feilslått narkotikapolitikk, og en tydelig og synlig fallitterklæring av byrådets evner til å ivareta trygghetsfølelsen til beboerne i det tettest befolkede området i sentrum. Et alternativ er et skilt som bedre beskriver nåtidstilstanden.
    Når forfallet er totalt, mister satiren sin kraft, mente den tyske sosiologen og filosofen Theodor Adorno. Det er derfor i dypt alvor vi til slutt tillater oss å håpe at Høyres politiske engasjement om tiggefrie soner i bykjernen, også kommer til anvendelse på en problematikk som oppleves langt mer truende for adskillig flere.

     

    – Tormod Carlsen

  • Det siste, store løftet

     

    Kommunepolitikk engasjerer ikke. Normale og friske unge folk lar seg ikke rive med i debatter om sykehjemsplasser. På den annen side bryr gamle og syke seg lite om nye idrettshaller. Mye innenfor politikken dreier seg om hvordan vi skal skjøtte vaktmesterjobben som tilsynelatende er blitt vår skjebne. I et kommunevalg blir dette spesielt tydelig.

    La meg legge til at situasjonen i Oslo er ekstrem. Under det sittende byrådet har skandalene haglet. Mange milliarder er sløst bort på vanvittige prosjekter, som vi ikke har noe konkret igjen for. Oslo er og blir ”vår korrupte hovedstad”, slik Erling Folkvord nylig skrev en bok om.

    Vi er muligens verdens rikeste land, men dette vises absolutt ikke på vår infrastruktur. De faktiske budsjettene går i beste fall til administrasjon og trygd.

    Oljeformuen er plassert på verdens børser. Bare i løpet av et par uker i juni tapte vi over 200 milliarder kroner på et relativt beskjedent børsfall. Hva skjer hvis det virkelig store børsfallet kommer? Et enkelt regnestykke sier at vi sannsynligvis vil tape rundt 1000 milliarder kroner. Under tidligere børskrakk har verdien av børsene falt med 30 prosent, og Oljefondet er i dag på over 3000 milliarder kroner.

    Vi er de som ikke bygget landet. Men kunne vi brukt mer av pengene på infrastruktur, istedenfor vedlikeholdsarbeid og risikabel børsspekulasjonen som i dag? På for eksempel å skaffe oss et mer moderne veinett, eller en jernbane vi ikke lenger trenger å skamme oss over?

    Problemet er at store, rådyre prosjekt er inflasjonsdrivende. Derfor blir de alltid skutt ned i fødselen av Finansdepartementet, som sitter med den reelle makten i Norge. Carl I. Hagen kjenner godt til dette problemet. Derfor foreslo han for et par noen uker siden at vi skal importere spanjoler for å bygge veier. Med en slik løsning ville vi kunne gjort et kraftig byks, uten å risikere inflasjon her i landet.

    Det finnes imidlertid et beslektet og mer interessant forslag som har fått altfor lite oppmerksomhet. Det dreier seg ikke om veier, men om noe mer miljøvennlig og fremtidsrettet: Lyntog.

    Alle synes å være enige om at det er fremtiden innen transport av mennesker og varer. Så hvorfor finnes det ingen konkrete planer om å bygge dem i verdens rikeste land?

    Du kjenner allerede svaret. Det er for dyrt. Finansdepartementet er skeptisk til lønnsomheten, og frykter den inflasjonsdrivende effekten. I en slik situasjon hjelper det ikke at det politiske flertallet på Stortinget, samt i de store byene, ønsker lyntog. Alle partier er nemlig i prinsippet for, bortsett fra Frp, som muligens synes det høres for kollektivt og miljøvennlig ut.

    Realistene i Finansdepartementet har rett. Hvis man pøste hundre milliarder kroner rett inn i norsk økonomi, ville det skapt inflasjon. Dessuten mangler vi reelt sett de menneskelige og teknologiske ressursene. Men hva om vi overlater byggingen til andre?

    I sommer var en kinesisk delegasjon på besøk i Norge. Kineserne kom fra China National Machinery Import and Export Corporation (CMC). Ikke la deg lure av at navnet høres ut som et firma som eksporterer reservedeler til mopeder. Selskapet står bak den en av de største infrastrukturprosjektene verden har sett. De er i ferd med å bygge 16 000 kilometer høyhastighetsbane i Kina. Lyntogene bygges for en hastighet på 300–410 kilometer i timen, og skal koste rundt 1000 milliarder dollar.

    Den kinesiske delegasjonen fra CMC var invitert til Norge av selskapet Oslo Teknopol, næringsutviklingsselskapet for Oslo og Akershus. Organisasjonen har nedlagt et betydelig arbeid for å kartlegge mulighetene for en stor satsning på lyntog i Norge, i første omgang ned til kontinentet via Göteborg. De har bygget solide kontakter i Kina, og det er ingen tvil om at kineserne er interessert i et slikt samarbeide. Kineserne har allerede begynt å eksportere sin lyntogteknologi til andre land, for eksempel Tyrkia.

    Norge står igjen på perrongen. Finansdepartementet har permanent hånden på nødbremsen. Men argumentet om inflasjon forsvinner hvis vi involverer kineserne. Kineserne vil dessuten kunne gjøre jobben langt billigere enn vi noen gang vil bli i stand til.

    To konkurrerende utredninger som angår jernbane ble nylig presentert på Stortinget. Den ene er utredningen til ”Norsk bane”, der Deutsche Bahn står bak. Den andre er den offisielle utredningen til det norske Jernbaneverket.

    Til tross for at de to miljøene i utgangspunktet var sterkt uenige om premissene for jernbaneutvikling, konkluderer begge med at lyntog blir lønnsomt – allerede i et trettiårsperspektiv. Utredningene forholder seg kun til behovet innenfor landets grenser. Det mest åpenbare prosjektet for utbygging av høyhastighetsbane, altså til Göteborg og videre Malmø, København – og derfra ned til kontinentet – blir ikke engang diskutert.

    Det blir derimot planene om lyntog til de store byene, altså Bergen, Trondheim og kanskje til og med Stavanger. Den magiske grensen for tog versus fly går på tre timer, og dette er teknologisk fullt mulig, selv med 3–4 stopp langs veien, noe som virker fornuftig ut fra norske forhold.

    Å bygge ut et moderne høyhastighetsnett i Norge krever politisk vilje. Nesten ingen er mot, men få brenner sterkt for saken. Ett åpenbart unntak er Hallgeir Langeland (Sv).

    Saken vil komme opp på agendaen frem mot neste stortingsvalg. Hvis ikke lyntog skal være vårt neste nasjonsutviklende prosjekt, hva skal da være det?

    Vi kan ikke være det eneste landet i Europa, bortsett fra Island, som ikke bygger lyntog.

     

     – Morten Strøksnes

  • Palestinernes sak til FN

    I seks år har jeg regelmessig besøkt Israel og de palestinske områdene. Jeg er blitt kjent med lederne gjennom mange og ærlige samtaler som har skapt personlige bånd mellom oss. Vi kan ha uenigheter i begge leirer, men jeg tror mine samtalepartnere vet at Norge ikke velger side i dette: Vi er venn av både Israel og palestinerne.

    Jeg kan ikke huske at ledernes utsyn og fortelling om hva som kreves for fred har vært mer motsetningsfylt. Hver leder sier at han er rede til umiddelbare forhandlinger, i motsetning til den andre. Begge kan selvsagt ikke ha rett.

    Det er nedslående. For fortsatt sier det store flertallet av israelere og palestinere at de ønsker fred. Fortsatt sier det store flertallet at de er rede til å inngå de kompromissene de aller fleste mener vil kreves.

    KLASSISK UTFORDRING: Israelske soldater holder vakt ved det palestinske byprosjektet Rawabi. Byen skal bli et symbol på det moderne Palestina, med parker og kjøpesentre. Det er bare ett problem: Videre bygging er avhengig av en tilkomstvei. Men den er det Israel som må gi tillatelse til.

    Og jeg tror fraværet av en løsning er dårlig for begge parter, begge folk og en hel region der folk nå vender seg mot autoritære ledere med krav om menneskerettigheter, anstendige levekår og demokrati.

    En viktig sak i høst er palestinernes hensikt om å ta spørsmålet om rett til egen stat inn for FNs organer. Om lag 120 stater har i dag anerkjent den palestinske staten. Den palestinske presidenten sier han vurderer å be om medlemskap i FN gjennom en søknad til Sikkerhetsrådet. Han har også sagt at han vurderer å be FNs generalforsamling om en oppgradering av den palestinske status til å bli anerkjent som en ikke-medlemsstat av FN.

    Palestinerne argumenterer for at det internasjonale samfunn lenge har støttet deres rett til en stat og vist til at løsningen på konflikten må komme gjennom en tostatsløsning. Nå høster de anerkjennelse for sitt styresett, og hevder at okkupasjonen er det avgjørende hinder for at de kan styre sin egen stat.

    Mens forhandlingene er helt fastlåst, ser de at den israelske bosettingspolitikken på Vestbredden, og særlig rundt Øst-Jerusalem er blitt intensivert, til tross for at Sikkerhetsrådet helt siden 1980 har slått fast at denne politikken er i strid med folkeretten. De hevder at om utvidelse av bosettingene fortsetter, så vil det fysiske grunnlaget for en stat på Vestbredden snart være murt igjen.

    Israel på sin side, argumenterer sterkt imot de palestinske hensiktene om å gå til FN. Israel hevder dette er å se på som et ensidig skritt, i strid med forutsetningen om at den palestinske staten skal etableres på grunnlag av forhandlinger.

    De viser til at palestinerne er delt mellom president Abbas’ styre på Vestbredden og Hamas’ kontroll i Gaza. USA støtter denne skepsisen og har varslet et veto mot en FN-søknad i Sikkerhetsrådet.

    I skrivende stund vet vi ikke hvilken vei palestinerne vil velge, og vi kjenner ikke ordlyden i de forslag som vil bli fremmet. Derfor har ikke Norge avgjort hvordan vi vil stemme. Vi må se teksten og vurdere innholdet.

    Noe av det vi studerer nøye er hva som hendte den gangen Israel ble medlem av FN. Det er klare forskjeller på tiden rundt 1949 og vår egen tid. Men noen forhold er interessante.

    I 1949 var Norge både en del av FNs generalforsamling, og vi var medlem av Sikkerhetsrådet. Israel kom til FN etter at den jødiske staten etablerte seg gjennom en uavhengighetserklæring i 1948. Deretter fulgte krig med nabolandene inntil en våpenstillstand etablerte de grenser som senere har ligget til grunn, selv om det fortsatt står strid om hvor endelige grenser bør gå.

    I møte med FN forklarte Israel at anerkjennelse av stater og opptak i FN ikke var avhengig av at utestående grensespørsmål var avklart. Da, som nå, var heller ikke spørsmålet om Jerusalems status og datidens flyktningspørsmål avklart. Israel mente at disse spørsmålene måtte finne sin løsning gjennom forhandlinger, men at det helst burde skje med Israel som medlem av FN.

    Norge uttrykte tvil om tidspunktet for anerkjennelsen, men valgte å bygge på forsikringene israelske talsmenn ga. Norge og Island stemte for, Danmark og Sverige avsto.

    Når palestinerne nå fremmer sin sak, er det også en rekke uavklarte spørsmål i forhold til Israel. De kan ikke løses gjennom vedtak av en resolusjon, men gjennom forhandlinger med Israel.

    Det vet palestinerne, og det vil de trolig åpent erkjenne når de etter all sannsynlighet går til FN.

    – Jonas Gahr Støre

  • Flerkulturelle Bergen

    Begreper som flerkultur, det multikulturelle og felles verdigrunnlag er sentrale i ordskifte etter 22. juli. Derfor var det interessant å lese Pål Vegard Hagesæthers artikkel om «Det hvite vesten» i A-magasinet fredag 19. august. På forsiden står det «Forskjells-Norge. Bergen er ikke akkurat flerkulturell».

    Men, det kommer an på. Ser man på Bergens historie, kan man med rette hevde at det flerkulturelle har vært viktig for byens suksess og at Bergens særpreg springer ut fra et halvt årtusen med flerkultur. Bergen var i mange hundre år Norges mest internasjonale by. Det er en historisk by, med flere kjente landemerker og mange eksempler på god arkitektur, men først og fremst er Bergen mest kjent for bare å være Bergen og bergenserne er handelsfolk med lang erfaring i å forholde seg til fremmede.

    Allerede fra tidlig middelalder var Bergen en betydningsfull internasjonal handelsby. Mange utlendinger innvandret til Bergen. Byen var sentral i et nettverk som strakte seg fra Arkhangelsk i nord til Sicilia i sør.

    Hver høykonjunktur ble ledsaget av en ny innvandringsbølge. Bergens tette bånd til utlandet var grunnen til at industri og ny teknologi fikk tidlig inntog. Kulturpåvirkningen som fulgte handelsrutene var stor. Via jødiske handelsmenn fikk Vest-Europa ny kunnskap. De fungerte som mellommenn mellom de mektige muslimske rikene, det bysantinske riket og Vest-Europa. Blant annet fikk vi kunnskap om bankvesen, nye regnskapsmetoder og det å inngå kontrakter.

    Her finnes utgangspunktet for en ny type handelsvirksomhet og som igjen la grunnlaget for de nye bystatene som oppsto, først i Italia. Handelen førte til en lang periode med høykonjunktur. I kjølvannet av den nye rikdommen og påvirkningen fra andre verdensdeler, oppsto det en kulturell oppblomstring uten like tidligere i historien.

    En ny type urbanisering av Europa tok sted.

    Bergen ble forlatt av konge og kirke. Fjernhandel ble i stedet den viktigste drivkraften i den ekspansive bergenske byutviklingen. Hver fjerde og femte bergensborger var tysk på 1600-tallet. Danskene utgjorde 18 prosent av befolkningen. Skotter og folk født på Orknøyene og Shetland utgjorde 7–8 prosent.

    Senere utviklet det seg sterke bånd mellom Amsterdam og Bergen, slik at hollenderne var tungt representert i byen. Mange av utlendingene som bodde i Bergen hadde dobbel tilknytning (statsborgerskap) til Norge. Det oppsto det en kultur der mange sendte barna sine på skole i hjemlandet, mens andre kom tilbake til Bergen for å arbeide eller læres opp i handelsvirksomhet. Ikke så ulikt slik våre nye landsmenn tilfører Norge nye impulser i dag. Dette er grunnlaget for den særegne bergenske bykulturen.

    Bergen fremstår ikke lenger som flerkulturell, selv om innvandrerandelen i Bergen er prosentmessig større enn i Trondheim. Når den er mindre enn Oslo og Stavanger, sier dette mer om disse byenes spesielle posisjon. Bergen oppleves ikke lenger som en like viktig by i nasjonal sammenheng, som den engang var.

    Man får ellers inntrykket av at innvandrerne føler seg velkomne i Bergen. Det at folk flytter fra Groruddalen sier like mye om dem som flytter, som det sier noe om dem som bosetter seg. Kanskje den forholdsvis lytefrie integreringen av innvandrere i Bergen sier noe om bergenserne?

    Det flerkulturelle har vært viktig for byens suksess.

    – Morten Ednes, Prosjektleder, Norsk Form

  • Preik åpner i dag

    Store deler av debatt og meningsytringer her på Vestlandet er flyttet til nettet, og det er naturlig at vi Bergens Tidende også tar konsekvensen av dette. Vi i BT ønsker å være det viktigste debattorgan for vestlendingene.

    Preik ble så vidt luftet før sommeren, da det ble utlyst navnekonkurranse blant leserne våre. Responsen var stor; det kom inn over 500 forslag totalt.
    Etter grundige diskusjoner kom juryen frem til navnet… : Preik

    Hensikten er å samle og organisere alle typer meninger i Bergens Tidende på ett felles område: Både ledere, kommentarer, debattinnlegg, leserbrev og blogger. Slik vil brukerne/leserne ha en felles inngangsport til alle saker og tema som er til diskusjon, og som er relevante for oss som bor på denne kanten av landet.

    Preik har selvfølgelig sin egen seksjonsside, der man finner henvisninger til alle typer debattinnlegg, interne blogger, eksterne blogger, hvilke saker som er mest lest og kommentert, og en løpende oversikt over twitter-meldinger der Preik blir nevnt: http://blogg.bt.no/preik
    Noter dere at vi i første omgang har knyttet til oss seks eksterne vestlandsbloggere, som skal bidra til info, input og meningsutveksling på Preik fra hver sine ståsteder. Vi skal presentere bloggerne våre grundigere etter hvert.

    På denne siden: http://blogg.bt.no skal du etter hvert finne en komplett liste over alle BTs blogger.

    I første omgang vil Preik preges av høstens valgkamp. Preik skal være hjem for både debattinnlegg, politiske kommentarer og blogginnlegg, og en egen blogg knyttet til Faktasjekk. BTs brukere skal vite at debattstoff knyttet til valget finnes samlet på Preik.
    Det er viktig å understreke at Preik fra lanseringsdato ikke er et fiks ferdig produkt. Som mange andre ferske webområder er Preik fra starten en såkalt «beta-versjon», som betyr noe sånt som at dette er et område under stadig utvikling.
    Det er samtidig en pen måte å uttrykke ydmykhet på; at ingen er verdensmestere her, men at vi ønsker å utvikle debattområdet på en åpen og inkluderende måte. Derfor ønsker vi også å signalisere at alle gode og konstruktive forslag til innhold, prioritering, tema, forbedringer og interne og eksterne bloggere er hjertelig velkommen.

    Med tiden håper vi at det er dere lesere som styrer dynamikken på Preik.

    Send gjerne innspill til preik@bt.no, eller skriv i kommentarfeltet under her.

    Lykke til, både til oss og dere.

  • Fredsliljer

    Blomstene fra denne stensilen begynner å få avleggere andre steder på Høyden.

  • Kung Fu Panda

     

    To stensiler fra Haukelandstunnelen. Pandaen var spesielt sprek.