All posts in Leder

  • september 21, 2011

    Utrygge kvinner

    Antallet overfallsvoldtekter har økt dramatisk det siste året, og svært få voldtektsmenn blir tatt av politiet. Det har skapt utrygghet blant mange kvinner, og begrenset deres frihet i det offentlige rom. Utviklingen er uholdbar, men tryggheten kan ikke gjenvinnes bare med økt politiinnsats. I Stavanger er drosjenæringen, flyktningmottakene og kommunen mobilisert. Lignende tiltak må prøves i Bergen og i andre store byer.

    Politiet møter gjerne store vanskeligheter i arbeidet med å oppklare voldtektssaker. Av alle voldtektssaker i Hordaland i fjor ble bare hver fjerde oppklart. Det skapte så store bekymringer hos påtalemakten at det ble besluttet å granske 78 henlagte saker. Statsadvokatembetet måtte imidlertid konkludere med at det var lite politiet kunne gjort annerledes. Henleggelsene fremsto som korrekte og forsvarlige.

    Overfallsvoldtektene er ekstra vanskelige å oppklare. Av 19 anmeldte voldtekter eller forsøk på voldtekter i Bergen siden i fjor, er bare tre antatte gjerningsmenn tatt. I hele landet er det anmeldt 70 slike saker hittil i år, derav 40 i Oslo. I Oslo er det i år 16 flere anmeldelser enn i samme periode i fjor. Stavanger er det store lyspunktet, med 90 prosents nedgang i anmeldelsene de to siste årene. Selv om heller ikke kvinnene i Stavanger kan føle seg trygge, har det hjulpet å få bedre oversikt over risikomomentene, og å målrette politiets tilstedeværelse deretter. Ettersom flere potensielle gjerningsmenn har måttet legitimere seg, synes det som risikoen for å bli utsatt for overfallsvoldtekt har minket.

    Slik overvåking kan likevel bare brukes i begrenset omfang, både av personvernhensyn og av ressurshensyn. Forløpene til seksuelle overgrep i det offentlige rom kan dessuten være uklare på globaliserte og konfliktfylte møtesteder. I yngre årsklasser er det gjerne stort rom for seksuell utprøving blant norske jenter, går det frem av Oslo-politiets rapport om voldtekt fra i år. Manglende evne til grensesetting gjør jenter med lite utdanning og svak tilknytning til arbeidsmarkedet ekstra utsatt for overfallsvoldtekter. Gjerningsmannen er i svært mange tilfeller av utenlandsk opphav, trolig med et annet syn på seksuell frigjorthet enn de etnisk norske jentene har.

    At overfallsvoldtekter kan være forbundet både med klasse og etnisitet skaper risiko for at de ikke blir prioritert høyt nok. Det var sjokket over hvor mange kvinner som ble utsatt for slike forbrytelser i 2009, flere enn i Oslo, som fikk Stavangers myndigheter til å reagere. Bergens myndigheter må ta affære uten å vente på et lignende sjokk.

    2 Comments / Leder /

  • september 20, 2011

    Bybudsjett med voksesmerter

    Trass i en viss satsing på helse- og sosialsektoren, og en gledelig heving av satsene for sosialhjelp til statlig nivå, er det noe usosialt ved budsjettforslaget som byrådet i Bergen har lagt frem. På den ene siden velger man å videreføre halvert eiendomsskatt for de bemidlede, med det inntektstapet dette gir en hardt presset kommune – og med et urettferdig takstgrunnlag, som Fylkesmannen har kjent ulovlig. På den annen side tapper man Bergen Bolig og Byfornyelse (BBB) for store summer, som kunne gått til å bedre boligsituasjonen for dem som trenger det mest.

    Dette kommunale foretaket har bl.a. til formål å etablere utleieboliger og andre botilbud og iverksette bolig- og miljøforbedrende tiltak. Likevel budsjetteres det med at BBB i økonomiplanperioden 2011 – 2015 skal bidra med drøyt 90 millioner kroner til bykassen, i tillegg til de 49 millionene som ble tatt ut i fjor. BBB bør ikke gjøres til en kommunal melkeku når boligsosiale oppgaver står i kø.

    At byrådet ikke allerede neste år klarer å nå sitt mål om å fjerne eiendomsskatten helt, lå i kortene all den tid Kommunaldepartementet avviste forsøkene på å trekke utbyttet fra BKK inn i driftsbudsjettet. For i det hele tatt å få godkjent budsjettet for inneværende år, og få til et akseptabelt budsjett for neste år, har byrådet måttet tappe kommunale bufferfond ganske kraftig. Nå står bare 90 millioner kroner igjen, noe som gjør kommunen «klart sårbar», for å bruke finansbyråd Liv Røsslands egne ord. Her driver byrådet et farlig spill.

    Byrådet fortjener ros for god økonomistyring og effektivisering av tjenestetilbudet innen de fleste sektorer. Det har bl.a. resultert i budsjett i balanse og økt handlefrihet. Større skatteinngang bidrar i samme retning, selv om fjorårets endringer i inntektssystemet gjør at staten graver til seg mer. At kommunale avgifter og egenbetaling øker med 3–4 prosent, er ikke mer enn vi må godta.

    Et tydelig utviklingstrekk for Bergen er større befolkningsvekst enn antatt, med særlige utfordringer i begge ender av aldersskalaen. På investeringssiden legges det opp til å etablere 2000 nye barnehageplasser de neste fire årene. Tre grunnskoler skal rustes opp, men behovet er atskillig større. Et nytt sykehjem og kompetansesenter for demente med 129 plasser åpnes i 2012, og ytterligere 90 sykehjemsplasser skal stå ferdig i 2015. Det er skritt i riktig retning, sammen med andre tiltak i eldreomsorgen, men ikke nok til å holde tritt med en galopperende utvikling. Og satsingen på sentrale oppgaver som bedring av forholdene for psykisk utviklingshemmede eller kampen mot rusavhengighet og lokal luftforurensning, er så lite offensiv at den ikke gir grunnlag for særlige forhåpninger.

    1 Comment / Leder /

  • september 12, 2011

    Maktens parodi

    I ukene siden massakren på Utøya har politikere og andre opinionsdannere stått i kø for å oppfordre velgerne til å stemme ved dagens valg. Det er en oppfordring vi deler. Stor oppslutning om valget vil være et godt og viktig svar på det angrepet som rammet demokratiet 22. juli.

    Men skal vi snakke varmt om å stemme, må vi også se i øynene hva som er årsakene til at så mange ikke finner det bryet verdt.

    En årsak kan være at det lokale selvstyret gjennom lengre tid er blitt tappet for reelt innhold. Stadig flere lokalpolitikere føler seg overkjørt, fjernstyrt og bundet opp av sentrale myndigheter gjennom mer detaljstyring, økt øremerking, flere statlige pålegg og flere rettighetslover. Ansatte i offentlige institusjoner som skole og helsevesen opplever det samme. Det er et alvorlig faresignal om at pendelen har svingt for langt i retning sentralstyring i Norge.

    På Vestlandet har det skjedd en oppvåkning de siste årene. Bak det såkalte «Vestlandsopprøret» – som fortsatt er et litt for stort ord – skjuler det seg mange mennesker som har sett seg lei på ulike former for statlig overstyring. Det kan være bonden i Hardanger som ikke blir hørt i mastesaken, småbarnsmoren i Lærdal som frykter for sykehuset, selvbyggeren på Austevoll som vil bo nær havet eller lokalpolitikeren i Bergen som ønsker å bestemme over utviklingen i byens sentrum – for å nevne noen.

    Fylkesmannen er blitt selve prügelknaben for mange misfornøyde kommuner, bedrifter og enkeltpersoner, men det egentlige problemet er at de lovene han er satt til å etterleve – ikke minst plan- og bygningsloven – er altfor rigide for det varierte, langstrakte landet vårt. De lovene gis og endres av Stortinget. Det er også storting og regjering som direkte eller indirekte er opphavet til all den hodeløse detaljstyringen. Vi snakker altså om et politisk problem på sentralt hold, som i hovedsak må finne sin løsning nettopp der.

    Forsvarerne av lokalt selvstyre har fått ekstra tungt skyts denne høsten med utgivelsen av boken «Lokalt demokrati uten kommunalt selvstyre?». Der fremkommer det ikke bare at det kommunale selvstyret uthules stadig mer gjennom statlig styring og kontroll, men også at det kommunale selvstyret står rettslig svakt i Norge.

    Resultatet blir uklare ansvarsforhold i lokalpolitikken, der de som står på valg ofte ikke har ansvaret for eller full myndighet over de sakene som opptar velgerne mest.

    Den mye omtalte striden om budsjettet i Bergen viser også hvor skjevt maktforholdet er i tvister mellom kommune og stat, med staten som både part og dommer.

    I løpet av kort tid skal kommunalminister Liv Signe Navarsete legge frem en stortingsmelding om det lokale selvstyret. Innholdet i den meldingen, og viljen regjeringen viser til å følge den opp med konkret handling, er langt viktigere for lokaldemokratiets fremtid enn oppslutningen om dagens valg.

    Hvis ikke sentrale myndigheter er villige til å gi fra seg makt og til å akseptere større forskjeller mellom norske kommuner – et sikkert utfall av økt kommunalt selvstyre – er det grunn til å se mørkt på lokaldemokratiets fremtid. Et lokaldemokrati uten tung folkelig medvirkning vil råtne på rot.

    4 Comments / Leder /

  • september 5, 2011

    Begrenset konkurranse

    Barnevernsbarn skal beskyttes mot anbud. En del andre omsorgstilbud 
trenger også beskyttelse.

    Konkurransedirektør, tidligere Høyre-byråd, Christine B. Meyer, velsigner begrenset konkurranse for anbud tilknyttet barnevernet. «Andre hensyn enn bare de økonomiske må legges til grunn. Det er også strengt nødvendig», skrev konkurransedirektøren i et innlegg i Dagens Næringsliv 18. august. Men også for en del andre offentlige tjenestetilbud burde det tas andre hensyn enn de strengt økonomiske. Det gjelder ikke minst for driftsavtaler med ideelle organisasjoner, som ofte taper i konkurransen med kommersielle aktører.

    Christine B. Meyer roser Klagenemnda for offentlige anskaffelser, KOFA, for å ha tatt en modig avgjørelse da det ble bestemt at enkeltkjøp av institusjonsplasser fra private barnevernsaktører ikke skal omfattes av regelverket for offentlige anskaffelser. Utgangspunktet for avgjørelsen var en klage fra NHO der samtlige direkte anskaffelser fra det statlige barnevernet ble påklaget. KOFA er riktignok en del av Konkurransetilsynet, men konkurransedirektørens egne holdninger er like klare som KOFAs.

    Det er da heller ikke vanskelig å begripe at et rigid regelverk ikke er til barnas beste, verken ved akutt offentlig ansvarsoverdragelse eller ved langvarig behov for stabile forhold for de enkelte barnevernsbarna. Det har mange politikere selv erfart. Det skapte blant annet tverrpolitisk oppstandelse da velrenommerte Styvi Gard, som tok mot utsatte ungdommer, ikke nådde opp i en anbudskonkurranse. Nemnda skiller imidlertid fortsatt mellom enkeltkjøp og kjøp av flere institusjonsplasser. Såkalte rammeavtaler skal fortsatt konkurranseutsettes.

    Nemndas avgjørelse har barneminister Audun Lysbakken (SV) sagt at han vil bruke til fulle. Han bør også vurdere om hjemmelen kan brukes overfor enkelte voksne og eldre som har særlige behov for langvarige og stabile omsorgstilbud, som en del psykiatriske pasienter.

    Ideelle organisasjoner med spesielle kompetanser kunne også trengt en form for beskyttelse gjennom langvarige avtaler, for å overleve konkurranseutsettelse.

    Konkurransedirektøren påpeker at selv om regelverket for offentlige anskaffelser er rettet mot å skaffe de økonomisk mest fordelaktige tilbudene, er det stort rom innenfor regelverket å legge til grunn andre hensyn enn de strengt økonomiske. Det handlingsrommet må utnyttes så langt det er mulig, ikke bare når det gjelder barnevern. Den politiske uenigheten om privatisering av offentlige omsorgstjenester er gjerne større i teori enn i praksis: i den evige Høyrebastionen Bærum er bare ett av 17 sykehjem privat drevet.

    Kommentarer er skrudd av for Begrenset konkurranse / Leder /

  • september 3, 2011

    Europas kjerrevegar

     

    Om Noreg har dei dårlegaste og minst effektive vegane i Europa, er det ingen, heller ikkje Albania, som slår Vestlandet i denne konkurransen. Opplysningsrådet for Vegtrafikken, OFV, har utarbeidd ein rapport som viser at dei to stamvegane i Hordaland og Sogn og Fjordane er dei mest svingete, dei smalaste og dei mest holete i heile landet. Tilstanden skuldast ikkje berre statsmakta. Fjord-, fogderi- og fylkesnærsynet har stått i vegen for Vestlandets fellesinteresser.

    Oslo er landets vegnav, det er der vegane endar og startar. Slik har det sett ut frå Oslo, slik har det gjerne sett ut frå resten av landet også. I dette perspektivet får stamvegar som går utanom hovudstaden eit reservepreg, både for statsmakta og for dei regionale maktsentra. Kyststamvegen og andre europavegar mellom Kristiansand og Trondheim har ikkje hatt same status som tilkomstvegar til Oslo.

    Manglande vegsatsing, både til nyanlegg og vedlikehald, viser att i heile landet. Rett nok har dei statlege løyvingane auka vesentleg dei siste par åra, og bompengeprosjekta blir stadig større og meir omfattande. Men det er mykje å ta att, og det må skje ei ujamn geografisk fordeling av dei statlege løyvingane dersom dei skal gje utteljingar som monnar i vegbreidder, svingradier og asfaltdekke.

    Hittil har Vestlandet tapt i den statlege fordelinga. Naturen har gjort det ekstra dyrt å byggja vegar i landsdelen, og tilknyting til Oslo har gjerne blitt høgare prioritert enn dei interne sambanda vestlendingar imellom. Dei store byane og regionale sentra har dessutan hatt hendene fulle med bompengeringar i det nære omlandet. Ei reise mellom Kristiansand og Trondheim er ei reise mellom ferjer og bompengestasjonar, den desidert dyraste europavegsekspedisjonen nokon landsdel kan oppvisa.

    Slike ekspedisjonar er også dei mest langdryge i Europa, ifølgje Opplysningsrådet for Vegtrafikken. OVT har rekna seg til ein gjennomsnittsfart på 61,2 kilometer i timen i Hordaland, 62,9 kilometer i timen i Sogn og Fjordane. Til samanlikning er gjennomsnittsfarten på stamvegane på Austlandet 72,2 kilometer i timen. Og austlandsfarten ligg langt under standarden i andre land i Europa.

    Vestlandet har greidd å etablera seg som landets fremste eksportregion trass i kjerrevegane, men kan ikkje ta ut det potensialet som stamvegar med gjennomsnitts norsk, enn seia gjennomsnitts europeisk, standard ville medføra. Smale, svingete og holete vegar fordyrer ikkje berre transporten, dei deler Vestlandet opp i for mange og for små regionar, avskorne frå det hopehavet som tettare samband ville innebera for vidare vekst. Tenlege stamvegar blir stadig meir påkravde for at Vestlandet skal henga med i utviklinga, og for at Noreg skal nyttiggjera seg dei ressursane Vestlandet representerer.

    Alle fire fylkeslag i Arbeidarpartiet har kyststamvegen på tolvpunktslista for næringsløft for Vestlandet. Denne regionale samlinga vil gje utteljing, meiner næringsminister Trond Giske (Ap). Når også samferdsleminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) vil ha vestlandsvegane lenger fram i køen, må regjeringa kjenna seg forplikta til auka innsats. Giske og Kleppa bør læra av Albania.Vestlendingar må læra at felles interesser krev felles innsats.

     

    13 Comments / Leder /

  • september 3, 2011

    Kampen om kontraktene

    Torsdag, på dagen 42 år etter at han tok makten, kom den foreløpig siste radiomelding fra oberst Muammar Gaddafi. Han sverget på at hans styrker skulle omskape Libya til «et helvete» heller enn å overgi seg «som kvinner».
    Obersten har åpenbart mistet grepet om striden som nå utspiller seg. Samtidig har kampen om Libyas ressurser og gjenoppbygging startet for fullt. Det er en kritisk og krevende fase.
    Samme torsdag var statsledere fra 50 land samlet i Paris, der Frankrikes president og Storbritannias statsminister var vertskap for møtet mellom «Libyas venner». Behov for økonomisk hjelp, diplomatisk anerkjennelse og demokratibygging sto på agendaen. Ny grunnlov skal på plass, og frie valg skal avholdes innen 18 måneder. Det er korte frister, som er satt før man vet noe sikkert om Gaddafis skjebne. Håpet er at prosessen kan foregå med verdighet og åpenhet.
    Hensikten med møtet var å underbygge intensjonen om at Libya ikke skal bli et nytt Irak, men at gjenoppbyggingen skal foregå i kontrollerte former under FNs overoppsyn. Ingen garantier ble gitt. I Libya er alt åpent.
    Landet har behov for massiv hjelp; det mangler både institusjoner og struktur for et demokratisk styresett. Det nasjonale overgangsrådet (NTC) har allerede erklært at dem som hjalp til med å fjerne Gaddafi, skal stå først i køen når kontrakter skal deles ut.
    Inntrykket deles av statsminister Jens Stoltenberg, som bekrefter at libyerne ønsker at kommersielle hensyn skal legges til grunn for samarbeid.
    Samtidig med Paris-møtet kom nyheten om at Libya allerede i april skal ha lovet Frankrike kontroll over 35 prosent av oljereservene. Meldingen ble kontant avvist, men nå kommer rapporter om at både amerikanske, britiske, russiske og kinesiske oljeselskaper er i ferd med å skaffe seg innpass både hos NTC og stammeledere for å sikre seg lukrative kontrakter.
    Det er tragisk om dette spillet får overskygge andre og mer påtrengende behov. Den humanitære situasjonen er vanskelig, med mangel på vann, drivstoff og elektrisitet. Skal man bygge demokrati i Libya, må arbeidet begynne her.
    Irak hadde både et regjerende parti og et utbygget statssystem. Libya har vært et familieforetak i over 40 år. I tillegg er Libya et utpreget stammesamfunn, med sterk intern lojalitet. Å navigere i dette historisk og kulturelt sammensatte terrenget er krevende; å samle landet politisk ser like vanskelig ut.
    Overgangen til demokrati bør derfor ikke tvinges frem. Libya bør få tid til å utvikle institusjoner og et fungerende rettssystem. Hastverk kan føre til skjerpede motsetninger mellom stammesamfunn og politiske grupperinger, og dermed til at veien til demokrati blir enda mer kronglete.

    Kommentarer er skrudd av for Kampen om kontraktene / Leder /

  • september 2, 2011

    Tramp i minefeltet

     

    Oljestatsråd Ola Borten Moes uttalelser om at miljøbevegelsen stikker kjepper i hjulene for fornybar energi, og at den må «bekjempes med fakta», er umusikalske og unødvendig konfronterende. Samtidig tolkes de som bekreftende for oppfatningen om at Moe lener seg for langt mot oljeindustrien.

    Det største problemet med statsrådens uttalelser er likevel at han gjør det vanskelig for velgerne å vite hva som er Senterpartiets energipolitikk.

    En olje- og energiminister bør naturligvis forstå at uttalelser som de ovennevnte vil bli tolket som en til dels klimafiendtlig krigserklæring. Spesielt fra Bellona, som ikke passer inn i statsrådens beskrivelser. Til og med Senterpartiets lokallag i Bergen ber ham holde seg borte.

    Regjeringen Moe er en del av, er heller ikke begeistret. Spesielt ikke miljøvernminister Erik Solheim (SV), som bruker milliarder av norske budsjettkroner for å bekjempe klimaendringer i andre land.

    Men den skarpe formen og innholdet tilslører at Borten Moe har et godt poeng. Det er ingen hemmelighet at miljøbevegelsen i Norge er splittet når det gjelder utvikling og bygging av anlegg for fornybar utvinning. Slik er den selv med på å svekke sin egen troverdighet i fornybarspørsmål.

    Problematisk er også Ola Borten Moes avvik fra eget partiprogram. Her står det blant annet at «Senterpartiet ønsker å forvalte olje- og gassressursene på en slik måte at de kommer miljøet og kommende generasjoner til gode». Statsrådens sterke fokus på økt oljeutvinning og striden med miljøbevegelsen er ikke synkront med dette programmet.

    I mars i år åpnet oljestatsråden for konsekvensutredning av områdene utenfor Lofoten og Vesterålen, bare et halvt år etter at partileder Liv Signe Navarsete slo fast at det ikke var naturlig for Senterpartiet å gjøre det. Borten Moe har også tatt til orde for fortsatt stor produksjon av olje og gass i Norge.

    Han har også hevdet at FNs togradersmål ikke fører til store kutt i fossil energi i forhold til dagens forbruk. Både FN, UNEP og faglitteraturen viser derimot at målet krever øyeblikkelig og omfattende utslippskutt.

    Borten Moe har dermed plassert seg som en tradisjonell norsk oljestatsråd, med sterkest fokus på fossile brensler.

    Partilederen har varslet en intern samtale om veien videre. Der bør Moe få en oppfordring om å legge seg mer på partikollega og tidligere oljestatsråd Marit Arnstads konstruktive linje. Hun valgte å balansere fokuset på oljeproduksjon med en utstrakt hånd til miljøorganisasjonene.

    Ola Borten Moe bør la seg inspirere, og legge mer politisk tyngde på enøk og fornybar energi.

    Kommentarer er skrudd av for Tramp i minefeltet / Leder /

  • august 31, 2011

    Fattige barn

     

    Talet på fattige barnefamiliar har auka sterkt den siste tiårsperioden. Om lag 74.000 barn under 18 år lever no i familiar med varig, låg inntekt. I Jens Stoltenbergs to regjeringsperiodar er det blitt 6500 fleire fattige barn, trass i løfte om intensivert kamp mot fattigdommen, særleg målbore av SV. Heller ikkje dei to Bondevik-regjeringane greidde å snu denne utviklinga. «Arbeidslina», at det skal løna seg å vera yrkesaktiv, har stått i vegen for auka offentleg støtte til dei fattige. Behovsprøvd barnetrygd kan vera ein utveg.
    Veksten i talet på fattige barnefamiliar er spesielt sterk blant ikkje-vestlege innvandrarar. Det skuldast ofte ein kombinasjon av store barneflokkar og låg yrkesdeltaking blant foreldra. I familiar med bakgrunn frå Irak, Afghanistan og Somalia lever opp mot sju av ti barn i familiar med vedvarande, lav inntekt. Det er eit skremmande høgt tal, spesielt med tanke på at alle fattige barn, uavhengig av etnisitet, er ekstra utsette for å bli fattige vaksne, som igjen får fattige barn. Det er fare for at store deler av dei mest vanskelegstilte innvandrargruppene ikkje kjem seg ut av denne sirkelen.
    «Arbeidslina» har lenge vore den politiske prioriteringa både for integrering av innvandrarar og kampen mot fattigdommen. Forsommarens rapport om velferd og integrering gjekk langt i å understreka kor viktig yrkesdeltaking er. Det vart framheva som uheldig at ein del velferdsordningar, som særleg kom barnerike familiar til gode, kunne gje større inntekt enn arbeid. Kontantstøtta vart tilrådd avvikla for å få fleire innvandrarkvinner i arbeid.
    Det må løna seg å vera i arbeid for at velferdsstaten skal vera berekraftig. Samtidig er det vanskeleg å koma unna auka økonomisk støtte til dei foreldra som treng det mest, dersom barnefattigdommen skal reduserast. Ein utveg kan vera støtteordningar som ikkje blir inndregne ved lave arbeidsinntekter, som barnetrygd. Behovsprøvd barnetrygd ville vera eit brot med dei universelle velferdsordningane. Med behovsprøving og høgare ytingar kunne barnetrygd blitt ei viktig inntektskjelde for fattige foreldre, som gjerne ikkje får godt betalte jobbar.
    Sosialhjelp, som kommunane har ansvar for, er alt behovsprøvd. Sosialhjelp må også målrettast mot barnefattigdommen. Kommunane kan dessutan sørgja for at alle skuleaktivitetar og flest mogleg fritidsaktivitetar er gratis, for ikkje å setja desse barna og foreldra deira i klemme.
    Norsk fattigdom handlar ikkje minst som å kjenna seg utanfor og ikkje verdsett. Flest mogleg barn bør få sleppa den opplevinga.

    3 Comments / Leder /

  • august 30, 2011

    PST mindre hemmelig

    Oslo Tingrett tvinger Politiets sikkerhetstjeneste til større åpenhet om arbeidsmetodene.

    PST må heretter vise større forståelse for allmennhetens innsynsrett dersom gårsdagens kjennelse i Treholt-saken blir stående. Oslo tingrett gir rettsvesenet en overordnet rolle i graderingen av det arbeidsgrunnlaget som de hemmelige tjenester brukte i rettsforhandlingene i 1985. Det kan innebære at PST også i andre rettssaker må være forberedt på at pressen vil kreve innsyn i arbeidsmetodene. Utøya-saken kan bli et eksempel i så måte.

    I fem år forsøkte en samlet norsk presse å få innsyn i lydopptakene fra rettssaken mot Arne Treholt i 1985. PST har nektet innsyn, det samme har påtalemakten gjort. Disse avslagene har Oslo tingrett nå satt til side. Retten uttaler at både skyldspørsmålet og straffereaksjonen må anses som et endelig avsluttet kapittel. Verkebyllene er saksbehandlingen, særlig innhenting og bruk av bevis, samt romavlytting som etterforskningsmetode. Rettsstaten Norge er ikke tjent med å gjøre disse delene av sakskomplekset til ikke-temaer, heter det i kjennelsen.

    Tingrettsdommer Finn Haugen kommer pressen langt i møte når han skriver at selv om forholdene ligger langt tilbake i tid, er det av hensyn til tilliten til systemet viktig å få avklart om det tidligere POT begikk feil. Dernest er det viktig at PST på entydig måte offentlig aksepterer eventuelle feil som er begått, og klargjør hvorfor dette ikke kan eller vil gjenta seg, skriver han. Det vil alle de redaktørene som har brakt saken inn for retten kunne underskrive på.

    Dommeren påpeker at pressen har en legitim samfunnsoppgave som offentlige vakthunder. Han finner det nødvendig å si at de anførslene PST har gjort overfor tingretten kan oppfattes slik at PST har begrenset forståelse for viktigheten av pressens oppgave. Den forståelsen må de hemmelige tjenester snarest tilegne seg – ikke minst av hensyn til allmennhetens tillit til systemet.

    I Treholt-saken er det i samfunnets interesse å finne en avslutning. Dette vil ikke skje uten mer offentlighet, heter det i rettens kjennelse. Det innebærer innsyn i lydopptakene fra rettssaken i 1985. For lydopptakene fra det som den gang skjedde i åpen rett, ser Oslo tingrett ingen betenkeligheter. Når det gjelder lydopptak fra lukket rett, åpner tingretten for innsyn når det gjelder pengebeviset, ransakingen og romavlyttingen. Det er lagmannsretten som dømte Arne Treholt, ikke PST, som i lukket rett må avgjøre om lydopptakene fra disse rettsforhandlingene skal gjøres tilgjengelige for pressen.

    16 år etter Treholt-dommen synes det som norsk rettsvesen har gjeninntatt sin autoritet.


    Kommentarer er skrudd av for PST mindre hemmelig / Leder /

  • august 29, 2011

    Delt eldreomsorg

    Selv om man legger til grunn en middels vekst i befolkningen, vil antall eldre over 80 år øke med 5800 personer i Bergen frem til 2030. Det tilsvarer en økning i aldersgruppen på over 50 prosent, og det er grunn til å tro at mange av dem vil ha behov for sykehjemsplass.

    Dagens eldrepolitikk ser ikke ut til å være formatert for en slik økning.

    Ensengsreformen er en viktig årsak til at antall sykehjemsplasser i Bergen nærmest har stått på stedet hvil de siste åtte årene. Men kommunen har brukt nesten to milliarder kroner på nybygg og opprustning i samme periode. Et nytt sykehjem med 115 plasser skal stå ferdig i 2015.
    Spørsmålet er om det er nok til å møte behovet i den sterkt voksende målgruppen, og om Bergen kommune i fremtiden skal bruke like mye ressurser på å opprettholde en gammelmodig sykehjemsstruktur.

    Samhandlingsreformen, som trer i kraft neste år, kan også skape ytterligere press på sykehjemdekningen. Da overtar kommunene det økonomiske ansvaret for utskrivningspasienter på sykehusene. Mange av dem vil være eldre med behov for omsorgsplass.

    En NOVA-rapport fra 2009 refererer til en internasjonal studie om familie og omsorgsansvar. Der viser resultatene at nordmenn ikke uventet skiller seg ut ved å legge større ansvar for eldreomsorg på samfunnet og velferdsstaten enn i andre land. NOVA konkluderer for egen regning at folk flest her i landet er tilbøyelige til å legge enda mer ansvar på samfunnet enn hva samfunnet i dag erkjenner og påtar seg.

    Oppfatningen om at det offentlige alene skal ta ansvar for de eldste er altså dypt rotfestet, og dermed en holdning som ikke så lett lar seg endre.

    NOVA-forsker Svein Olav Daatland mener det er urimelig å tenke seg at kommunen alene skal dekke alle behov i eldreomsorgen i årene som kommer. Han ser for seg at sykehjemsbehovet i fremtiden må løses med ordninger som stimulerer til mer egenomsorg og bistand. Han viser til at tradisjonelle sykehjem er avsondret fra resten av verden, og kan virke passiviserende.
    Daatland foreslår at fremtidens sykehjem bør bygges som boligbaserte tilbud med hjemmetjenester, med åpen dør og lavere terskel mot nærmiljøet. Det er en god tanke å la det bli enklere for de eldre å ta mer ansvar for seg selv, og å gjøre det naturlig at familie, venner og naboer deltar i omsorgsarbeidet.

    Å fortsette med dagens sykehjemsstruktur langt inn i eldrebølgen kan bli dyrt og krevende. Fremtidens eldreomsorg må i større grad organiseres slik at familie, frivillige og private organisasjoner kan delta.

    Slike endringer vil kreve økonomiske og sosiale omstillinger, og ikke minst politisk endringsvilje. Eldrebølgen vil kanskje tvinge det frem.

     

    Kommentarer er skrudd av for Delt eldreomsorg / Leder /
← Older Entries
Newer Entries →