All posts in Leder

  • august 26, 2011

    Langt frem for Vestlandsbanen

    Intercitytog mellom Bergen og Stavanger er en god tanke, men i første omgang må kyststamvegen sikres.

    Vestlandet trenger visjoner for bedre samferdselsløsninger, og rapporten om intercityforbindelse mellom Bergen og Stavanger i 2030 er et godt innspill til hvordan regionene kan knyttes sammen i fremtiden. Ikke bare for å frakte varer og mennesker, men også for å håndtere befolkningsveksten de neste tiårene. Den kortsiktige realismen kan nok diskuteres, men det er viktig at Vestlandet begynner å tenke høyt og stort om fremtidige løsninger for transport og næringsutvikling.

    Visjonen om å knytte sammen Bergensområdet, Sunnhordland, Haugalandet og Stavangerområdet til en bo- og arbeidsregion ble presentert på Transport- og logistikk dagen i Bergen i går.  Her ble det vist til at store deler av verdiskapningen i landet skjer langs vestkysten, og at bedre kommunikasjoner mellom vestlandsbyene kan gi større kraft og tyngde i utviklingen av industri og forskning. Ikke minst innen havbruk, olje og gass, marinteknologi og fornybar energi, der Vestlandet allerede er verdensledende. Intercitytog kan bli nerven i en slik utvikling. – Det gjelder å være sterk i troen, som regionvegsjef Olav Ellevset understreket.

    Svært mye skal klaffe om banen skal stå ferdig om 19 år

    Det mangler ikke skepsis. Regjeringsutvalget for høyhastighetstog er negativ til Vestlandsbanen. Senterpartiets Steinulf Tungesvik påpeker at banen ikke svarer på utfordringen i statens utredning om lyntog; at tog skal konkurrere på strekninger med særlig stort trafikkpotensial. Andre vil hevde at vestnorsk IC-tog vil forkludre planene om opprusting av Bergensbanen.

    Prosjektet er komplekst og dyrt, og det er grunn til å stille spørsmål om tidsrammen. Alt statlig fokus på intercity-utbygging er for tiden konsentrert om Oslo-regionen. Svært mye skal klaffe om banen skal stå ferdig om 19 år, til den antatte prisen på 65 milliarder kroner. Rapporten inneholder heller ingen forslag til finansieringsløsninger.

    Vestlandsbanen kan likevel åpne øyne i Oslo, slik stortingsrepresentant Øyvind Halleraker (H) ønsker seg. Blant annet viser rapporten at befolkningsgrunnlaget i området mellom Bergen og Stavanger vil bli større enn for lyntogstrekningene som nå er under planlegging på Østlandet. Prosjektet må ikke bli stående som vestnorsk særpolitikk, men løftes til et nasjonalt prosjekt, som kan komme hele landet til gode.

    I første omgang bør likevel vestlandspolitikerne sørge for at planene for kyststamvegen mellom Bergen og Stord ferdigstilles, slik at de kan kvalifiseres for Nasjonal Transportplan for 2014 – 2023. Stamveiprosjektets økonomiske helse og tidsmessige realisme tilsier at traseen over Tysnes og Fusa blir valgt. Ny og omfattende dragkamp om de mulige alternativene kan bety at stamveien må stå over enda en planperiode. En ny debatt om intercitytog må heller ikke forsinke stamvegen ytterligere.

    Kommentarer er skrudd av for Langt frem for Vestlandsbanen / Leder /

  • august 25, 2011

    Mat som metter

    Skolematen er langt viktigere enn sitt politiske rykte.

    Det selvutnevnte skolepartiet SV har måttet tåle mye politisk harselas for forslaget om varm skolemat, som partiet gikk til valg på i 2005. Dels fordi skolematen aldri har materialisert seg, annet enn i form av frukt i ungdomsskolen og deler av barneskolen. Men mest fordi skolepolitikere fra de fleste andre partier ser skolemat som en avsporing fra den egentlige skoledebatten, den som skal handle om kunnskap.

    Det kan være en forhastet slutning. En undersøkelse BT presenterte i går viser at det er en klar sammenheng mellom et sunt kosthold og barns skoleprestasjoner. Studien er i tråd med en rekke andre funn blant voksne og eldre, som viser positiv sammenheng mellom et sunt kosthold og evnen til konsentrasjon og læring. Skolematen handler visst om kunnskap likevel.

    Norske matvaner er i ferd med å bli mer klassedelte

    Studien blir ekstra interessantnår vi vet at norske matvaner er i ferd med å bli mer klassedelte. De mest ressurssterke foreldrene blir mer opptatt av en sunnere livsstil, både for seg selv og for barna, mens de ressurssvake i økende grad velger usunn mat, som er blitt mye mer tilgjengelig. Mange skoleelever hopper over frokosten og spiser mat med høyt fett- og sukkerinnhold i løpet av skoledagen, i den grad de spiser overhodet. For et økende antall barn ville et varmt, sunt skolemåltid være det eneste skikkelige måltidet i løpet av dagen. En skole uten varm mat kan dermed være en skole som forsterker sosiale forskjeller blant elevene.

    Men selvsagt – og som opposisjonen alltid påpeker – varm skolemat koster mye penger. Ulempen ved at det er SV som fronter skolematen er at det samme SV har vondt for å prioritere bort andre og dårligere forslag i skolepolitikken. Leksehjelpen til de minste barna – som for en stor del utføres av ufaglærte – er et eksempel på et fordyrende tiltak med tvilsom kvalitetseffekt. Det virker utenkelig, ut fra dagens ressurssituasjon i kommunene, at varm skolemat skal bli innført uten at andre fordyrende tiltak tas bort.

    Ikke desto mindreer det grunn til å se på spørsmålet med nye øyne. Varm skolemat er en selvfølge i de fleste andre land, og kan bli en nødvendighet dersom skolen beveger seg ytterligere i retning av en heldagsskole.

    Norge har heldigvis utviklet seg langt videre fra den armoden som i mellomkrigstiden resulterte i «Oslofrokosten». Men med økende sosiale forskjeller, og økende forskjeller i inntak av mat, bør vi erkjenne at et sunt måltid for alle skolebarn er et godt, fremtidsrettet forslag.

    7 Comments / Leder /

  • august 24, 2011

    Leige av sjøareal

    Oppdrettsnæringa bør førebu seg på å betala leige til kommunane for sjøanlegga.

    EIT AV LANDETS største selskap for oppdrett og foredling av laks og aure vil betala vertskommunane for å leggja til rette for oppdrett. Sjøtrolls konsernsjef, Hans Runshaug, seier til Bergens Tidende at ein ikkje kan venta at kommunane vil akseptera å få lite eller ingenting att for dei sjøareala som oppdrettsnæringa disponerer. Konsernsjefen har rett i den vurderinga. Leigekrava kjem truleg til å bli meir og meir høglydde inntil næringa betaler for seg på eitt eller anna vis.

    STADIG FLEIRE kommunar nektar å avstå areal til oppdrett. Dersom oppdrettsanlegga ikkje medfører nye arbeidsplassar, risikerer vertskommunane å berre sitjande att med ulempene. Anlegga hindrar eller begrensar andre aktivitetar, og medfører forureining. Det er forståeleg at lokalsamfunna krev noko att for å akseptera slike inngrep i deira verdiar.Oppdrett er Noregs nest største eksportindustri, bygd opp gjennom langvarig, privat satsing, med offentleg bistand. Statleg regulering i forma av konsesjonar har vist seg å vera påkravd, ikkje berre av miljøomsyn, også for å avverga nærsynte eigeninteresser i næringa, med fare for den typen kollaps som har skjedd i Chile. Den førre fiskeriministeren, Helga Pedersen (Ap) ville innføra ein form for arealleige, slik skotske oppdrettarar må betala. Det fekk ho ikkje gjennomslag for i Regjeringa.

    SLIK AREALLEIGE kan sjåast på som ein form for grunnrente, ei samfunnsavgift for fleire næringar som haustar av fellesgode, slik til dømes vasskraftnæringa gjer – og betaler kommunane for. Arealleige vil ikkje fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen (AP) uttala seg om.Ho seier ho forstår kravet om meir avkastning for lokalsamfunna, men etterlyser andre gode idear for å blidgjera kommunane. Kommunane må gjerne delta i ein slik kamp. Dei kommunane som legg best til rette for næringsutvikling, må oppleva at dei har noko att for strevet. Men fiskeriministeren gjer det for lett for seg når ho gjer arealleige til eit ikkje-spørsmål. Konsesjonstildelinga har som føremål å skaffa dei lokalitetane der oppdrett gjer minst mogleg skade, uavhengig av talet på arbeidsplassar i kjølvatnet av anlegga. Ulempene vert ikkje mindre på dei stadene der det ikkje er økonomisk grunnlag for nye arbeidsplassar.

    AREALAVGIFT etter skotsk målestokk ville gje inntekter av stor betydning for mange kystkommunar. Norske kommunar må gjerne få fridom til å variera avgiftsnivået, slik dei kan med eigedomsskatten. Oppdrettsnæringa må betala for seg, om oppdrett skal sleppa å bli erklært uønskte i stadig fleire kommunar.

    Kommentarer er skrudd av for Leige av sjøareal / Leder /
Newer Entries →