All posts in Underleder

  • Toåringar utan kontantstøtte

    Fjerning av kontantstøtta for barn mellom to og tre år er eit riktig val av regjeringa. Kompromisset som er utarbeidd av SV og Sp inneber til gjengjeld at kontantstøtta for barn mellom eitt og to og aukar med 1700 kroner månaden, til 5000 kroner. Det kan bli ei varig løysing.

    Innstramminga skjer ikkje minst av omsyn til innvandrarmødre. Fleire offentleg utval har tilrådd fjerning av kontantstøtte for å få fleire innvandrarkvinner i arbeid og for å fremja norskopplæringa for barna deira. Ein ny rapport stør dessutan opp under synet på at barnehagar er til barnas beste, alt frå eittårsalderen.

    Den endra politikken inneber at det må skaffast barnehageplass for svært mange av dei bortimot 15.000 toåringane som foreldra hittil har teke imot kontantstøtte for. Det vil innebera nye milliardutgifter for staten, og ein ny omgang med å skaffa fleire barnehagar for kommunane. Oppgåva er så stor at det ville vera lite tenleg å fjerna all kontantstøtte i ein omgang. Konsekvensane av berre eitt års ekstra fråvær ved barnefødslar bør heller ikkje overdramatiserast.

  • Den «glemte» bydelen

     

    Sædalen med tilstøtende områder har de siste ti årene hatt en massiv utbygging. Nå tårner problemene seg opp fordi planleggingen ikke har vært god nok. Når man anlegger en helt ny bydel i god avstand fra sentrum, og ikke sikrer en infrastruktur som legger til rette for et skikkelig kollektivtilbud, gjøres beboerne helt bilavhengige. Det er åpenbart i strid med Bergens uttalte miljøbyambisjoner. «Byens mest overfylte skole», for få sosiale arenaer, ingen idrettsbane for de litt eldre guttene og jentene, manglende lokaler for korps og kulturskole samt en voksende menighet uten kirke, er også forhold som forklarer den lokale frustrasjonen.

    Med tilfellet Flaktveit i friskt minne, slo helsebyråd Hilde Onarheim (H) på et folkemøte fast at den fellen ønsker ikke kommunen å gå i her. En slik erkjennelse er et godt utgangspunkt, men den må følges av handling. Byrådspolitikerne viser til en arealanalyse som skal behandles i høst. Den bør omsettes i konkrete planer som raskt lar seg realisere. For i Sædalen begynner det å haste.

  • Utsortering

     

    Om lag 30.000 av Bergens innbyggere er 70 år eller eldre. Når Pensjonistpartiet er alene om å nominere godt voksne mennesker på «sikker» plass ved kommunevalget, og den plassen ikke engang er sikker, betyr det at en ressurssterk del av befolkningen blir avskåret fra å gjøre seg politisk gjeldende i byens styrende organer.

    Selvsagt er seniorer like forskjellige som den yngre del av befolkningen. De verken vil eller kan samle seg i Pensjonistpartiet. Og vi må kunne anta at samtlige partier som får sete i det nye bystyret vil vite å ivareta også de eldres behov. Men saken dreier seg om mer enn å representere en viss aldersgruppe og dens interesser. Rent menneskelig kan dette minne om utsortering. I et demokratisk perspektiv er poenget at man kaster vrak på viktig livserfaring, historisk kontinuitet og vilje til å yte noe for fellesskapet. Dessuten er det snakk om mennesker som har tid og anledning til å prioritere politisk arbeid, noe det ellers kan skorte på blant folk i yrkesaktiv alder.

  • I pose og sekk

    44 NORSKE kommuner har flere hytteeiere enn boligeiere. Nå kan hyttefolket tenke seg å dele stemmeretten på vertskommunen og bostedskommunen, avhengig av hvor mye de oppholder seg på hvert sted. Halvor Stormoen, leder av Norsk Hytteforbund, klager i Aftenposten over at hytteeierne ikke har noen demokratiske rettigheter i hyttekommunene.

    En slik påstand faller på sin egen urimelighet. Man er verken rettsløs eller rettighetsløs om man oppholder seg utenfor sin egen hjemkommune. Riktig nok er det slik at kommunen kan fatte planvedtak som direkte angår hytteeierne – uten at de kan la sin stemme høre i valg. Men i enkeltsaker har de samme rettigheter som «de innfødte».

    En ordning med delt stemmerett vil medføre så mange praktisk-byråkratiske problemer at den ikke kan anbefales. Da er det bedre å gi hyttefolket høringsrett i saker som direkte angår dem, så får det være opp til feriefolket å organisere seg slik at de faktisk blir hørt. Alternativt får delårsbeboerne vurdere hvor det er viktigst å avgi sin hele stemme.

  • Pengene flyr

    Nordmenns kortbruk skyter i været, og bruken av kontanter blir beskrevet som gammelmodig og til og med risikabelt, spesielt for dem som blir utsatt for ran. Derfor ønsker Finansforbundet, Finansnæringens Fellesorganisasjon og bankene å fremskynde det kontantløse samfunn. Ikke rart, de vil tjene på det.

    Busser og drosjer er spesielt utsatt for ran, og det er forståelig om de kun krever kortbetaling. Men det er liten grunn til å utrydde papirpenger og mynt foreløpig.

    For det første finnes sikkerhetsløsninger som gjør butikker og kiosker ranssikre. For det andre er det ikke sikkert at forbrukerne vil tjene på at de fysiske pengene forsvinner. For mens nordmenns bruk av kontanter hvert år koster 3,5 milliarder kroner i logistikk og sikkerhetstiltak, tar bankene inn om lag det dobbelte i gebyrinntekter. Forsvinner de fysiske pengene, vil den økte kortbruken gi disse inntektene et luftig oppsving.

    Skal kontantene forsvinne, bør bankene og kredittkortselskapene samtidig la sine reduserte kostnader komme forbrukerne til gode. En måte kan være å fjerne enkelte gebyrer på bruk av betalingskort. Nekter de, er det en god grunn til å forlenge hundrelappens liv.

  • Pengene flyr

    Nordmenns kortbruk skyter i været, og bruken av kontanter blir beskrevet som gammelmodig og til og med risikabelt, spesielt for dem som blir utsatt for ran. Derfor ønsker Finansforbundet, Finansnæringens Fellesorganisasjon og bankene å fremskynde det kontantløse samfunn. Ikke rart, de vil tjene på det.

    Busser og drosjer er spesielt utsatt for ran, og det er forståelig om de kun krever kortbetaling. Men det er liten grunn til å utrydde papirpenger og mynt foreløpig.

    For det første finnes sikkerhetsløsninger som gjør butikker og kiosker ranssikre. For det andre er det ikke sikkert at forbrukerne vil tjene på at de fysiske pengene forsvinner. For mens nordmenns bruk av kontanter hvert år koster 3,5 milliarder kroner i logistikk og sikkerhetstiltak, tar bankene inn om lag det dobbelte i gebyrinntekter. Forsvinner de fysiske pengene, vil den økte kortbruken gi disse inntektene et luftig oppsving.

    Skal kontantene forsvinne, bør bankene og kredittkortselskapene samtidig la sine reduserte kostnader komme forbrukerne til gode. En måte kan være å fjerne enkelte gebyrer på bruk av betalingskort. Nekter de, er det en god grunn til å forlenge hundrelappens liv.

  • Nye beredskapskrav

    ETTER HENDELSENE 22. juli ber justisminister Grete Faremo om en gjennomgang av samarbeidet mellom politiet og Forsvaret. Det er helt på sin plass. Spørsmål rundt beredskapen og hvorvidt den sviktet 22. juli er blitt mer presserende ettersom tiden har gått. Hva slags beredskap som står klar den dagen det smeller, er ikke et politispørsmål. Det er et politisk spørsmål som justisministeren og forsvarsministeren må legge premissene for.

    Det har vært kjent at flere helikoptre kunne ha bistått politiet den 22. juli. Om det ville ha gitt et annerledes utfall, er usikkert. Det vi må være trygge på er at Norge har en best mulig beredskap for å møte dagens og morgendagens trusler. Trygghet skapes gjennom visshet om at rutinene, materialet og ressursene er der når det trengs. Har man den tryggheten, demmer det også opp for krav om et overvåkingssamfunn som også har den effekten at det gjør oss mer ufrie. Derfor er det viktig at regjeringen tar et tydelig ansvar for beredskapen.

  • Idrettspartiet

    Arbeiderpartiethar stilt seg som garantist for Idrettsrådets behovsliste, om enn med forbehold om overskridelser for finansieringen av det nye svømmeanlegget på Nygårdstangen. Dermed har Arbeiderpartiet gitt Idrettsrådet en politisk rolle det ikke bør ha. I konkurransen om å bli det foretrukne «idrettspartiet» viser Høyre, Frp og Venstre en mer prinsippfast evne til å skille mellom de folkevalgtes politiske ansvar og en interessegruppes ønske om å styre politikerne.

    Idretten er den eneste frivillighetsbevegelsen Arbeiderpartiet ikke har våget å kontrollere gjennom fordeling av statlige tilskudd. Tippemidlene gir idretten en økonomisk frihet som ingen annen del av sivilsamfunnet har. Denne posisjonen har også gitt idretten en politisk makt som gjenspeiler seg i Idrettsrådets behovsliste. Idretten er i sin fulle rett til å både kreve og ønske, og kan ha berettiget tro på at kravene og ønskene blir oppfylt. Men den gamle ordningen med en felles styringsgruppe, der kommunen og idretten sammen fordelte de kommunale midlene, var et politisk misfoster. Arbeiderpartiets folkevalgte må selv ta dette ansvaret, sammen med resten av bystyret. Gjerne etter innspill fra idretten.

  • Slipp lærerne til

    ER OSLO-SKOLEN full av juks og barn som gruer seg? I går slapp Magnus Engen Marsdal i tankesmien Manifest en bok som hevder nettopp dette. Utspillet havnet i Politisk kvarter – og kan komme til å prege debattene om skolepolitikken utover i valgkampen. Utviklingen i Oslo-skolen er sett på med interesse fra hele landet, ikke minst fra Bergen. Derfor er det viktig at debatten som følger boken får frem de stemmene som vet aller best hvilke hverdag de har, nemlig rektorene og lærerne ved de ulike skolene. På gårsdagens Politisk valgkvarter på P2 avviste skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard (H), konsekvent at Marsdals bok hadde interessante poenger. En slik bastant holdning er betenkelig. Ødegaard burde ha stilt seg åpen for mulige svakheter i modellen Oslo-skolen drives etter.

    I boken refererer Marsdal blant annet til det som er kalt «taushetskulturen» i Skole-Norge, med skoleledere som er redde for å si fra. Dette er en problemstilling vi også kjenner fra Bergen. Taushet driver ikke skolen fremover. Det er viktig at de ansattes erfaringer kommer frem – da vil man også ha mye bedre grunnlag å ta politiske beslutninger på.