Vikingenes eksportindustri
Norges og Vestlandets neste verdensarvsted blir etter alt å dømme Hyllestad i Sogn og Fjordane. Det gir spennende muligheter – men også klare forpliktelser.
ARBEIDET med å forberede søknaden til UNESCO er inne i sluttfasen, og sommeren 2013 ventes svaret fra FN-organisasjonen å foreligge. Det den vesle kommunen ved Åfjorden nord for munningen av Sognefjorden har å skilte med, er kvernsteinsbrudd – en «industri» som ble påbegynt på 700-tallet og som et par hundre år senere også hadde utviklet seg til noe som etter hvert ble blomstrende eksport. Dette dokumenterer en lite påaktet side ved vikingtiden og vikingenes kultur og dagligliv. Sporene etter virksomheten i Hyllestad er så mange og så tydelige at de gir et levende inntrykk av hvordan denne tidlige næringen har vært drevet. Trolig har kvernsteinsbrytingen i området pågått fra om lag 700 til 1930.
Som om ikke dette alene skulle være nok til å vinne gehør i UNESCO-hovedkvarteret, inngår Hyllestad i den flernasjonale serienominasjonen «Viking Age Monuments and Sites». Den omfatter ni forskjellige lokaliteter fra seks ulike land, som samlet får frem bredden og mangfoldet i vikingtidskulturen. Totaliteten er så imponerende at man vanskelig kanforestille seg at fagkomiteen i Paris vil kunne avvise denne «pakken». Også vikingskipsgravene i Vestfold (Oseberg, Gokstad og Borrehaugene) er med i dette internasjonale fellesløftet.
«LIVETS STEINAR» har historikeren Johs. B. Thue kalt kvernsteinene; det er en treffende betegnelse som sier noe om hvor sentrale disse var gjennom mange hundre år. Malt korn til brød og grøt var blant de viktigste innslagene i kostholdet, og til å knuse kornet trengtes egnet redskap. Lenge var det håndkverner som gjorde nytten – og kvinner som måtte utføre det tunge og trivielle arbeidet med å male kornet. Men i middelalderen kom den vanndrevne kvernen, som ga grunnlag for kornmaling i større målestokk.
Både på Otringsneset, et lite stykke ut i Åfjorden, og i Kvernsteinsparken ved Myklebustelva like ovenfor den idylliske Hyllestad-bygden, får du følelsen av å vandre rett inn i historien. Her har den mangehundreårige virksomheten med å bryte kvernsteiner etterlatt sine tydelige merker. En ting er haugene med avslag, altså steinavfallet etter hoggingen med meisel og hakke. Langt viktigere og mer synlig er de mer eller mindre ferdige kvernsteinene, som er blitt forkastet, trolig fordi det er kommet sprekk i dem. Men aller mest slående er det som viser igjen i selve bergveggen: hulrommene etter runde kvernsteiner som er tatt ut og de ferdig uthogde steinene som ikke er blitt løst fra. De står der som om steinhoggerne har forlatt stedet i hui og hast.
GRANATGLIMMERSKIFER er forutsetningen for at dette kunne bli industri. Den relativt myke glimmerskiferen fins mange steder. Men det som gjør den særlig godt egnet til kvernsteiner, er innslagene av knallhard granat, et steinslag som kan male i stykker både korn og hardere materiale. Og akkurat den formen for granatglimmerskifer som fins i Hyllestad, forekommer ikke så mange andre steder. Kvernsteinsbruddene er hovedsakelig lokalisert i et belte langs nord- og østsiden av Åfjorden. Til denne tid er bortimot 400 steinbrudd avdekket innenfor et område på ca. 20 kvadratkilometer. Dette gjør produksjonslandskapet i Hyllestad til et av de største kulturminnene fra førhistorisk tid her i landet, og samtidig til et av de største kvernsteinsbruddene fra vikingtiden i Europa.
Ingen kan med sikkerhet si hvor mange mennesker som bodde ved Åfjorden, verken i vikingtiden eller middelalderen. Til det vet vi for lite om bosettingen i den perioden, sier doktorgradsstipendiat Irene Baug, som er verdensarvkoordinator for den lokale delen av den flernasjonale UNESCO-søknaden. Men Johs. B. Thue nøler ikke med å slå fast at det trolig aldri noen gang har vært flere folk i arbeid på ett sted på én gang i fjordfylket.
IFØLGE IRENE BAUG er kvernsteinsbruddene viktige for å forstå utviklingen av masseproduksjon og langdistansehandel med store og tunge varer, en handel som økte markant utover i vikingtiden. Både produksjonen og distribusjonen av kvernsteiner vitner om en godt organisert aktivitet og økonomisk vekst. Kvernstein fra Hyllestad er funnet på Island, i Sør-Sverige, i Danmark, på Gotland og Bornholm, i Tyskland og Østersjøområdet. Hvordan denne eksporten var organisert, vet man lite om. I Hyllestad har det begynt å gå opp for folk hvilken kilde til identitet og økt historisk bevissthet kvernsteinsbruddene representerer. På ungdomsskolen får hvert årskull i åttende klasse en grundig innføring i emnet. Noen elever lærer seg å guide i området, på engelsk og norsk, andre lærer seg kokekunst etter vikingtidens prinsipper, smedhåndverk eller tekstilarbeid. Sammen utgjør ungdommene en stor ressurs for presentasjonen i Kvernsteinsparken, og det er flott å se hvilken stolthet de utfører sine oppgaver med.
DETTE ER en god start på det som kan bli et kvernsteinseventyr. Men med fremtidig UNESCO-status må det også satses betydelig mer, ikke minst på utadrettet virksomhet. Her må både kommunen, fylkeskommunen og andre gode krefter trå til med penger og ideer. Et verdensarvsted er også et nasjonalt ansvar, hvor staten må ta sin del. Da er det ikke nok å lansere restriksjoner, slik vi opplever i Nærøyfjorden; riksantikvaren og miljøvernministeren må også ha noe positivt verdiskapende å bidra med. Så pass må vi kunne forlange av en regjering som mer enn gjerne soler seg i UNESCO-glansen.