Archive for september, 2011

  • september 5, 2011

    Fem fatale

    Jeg flyttet til Bergen for fire år siden. Snart begynte jeg å lure: 
Hvorfor får samtlige konserter på Koengen terningkast fem?

    INTEGRITET: Med evinnelige forhåndsreportasjer skapes en redaksjonell marinade det skal ganske voldsomme porsjoner integritet til for 
å kunne stå imot når konserten – omsider – skal evalueres, skriver Håvard Nyhus. Bildet er fra Rihanna-konserten.

    5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 4. Dette er BTs terningkast til Koengen-konsertene det siste halvannet året – henholdsvis Stevie Wonder, Muse, Iron Maiden, Depeche Mode, Rammstein, John Fogerty, Joe Cocker, Kim Larsen, Timbuktu, Bob Dylan, Kanye West, Rihanna, John Olav Nilsen & Gjengen, Kaizers Orchestra og Roxette. Depeche Mode ble riktignok flyttet inn i Vestlandshallen, men poenget er det samme: Når artister kommer til Koengen, får de en femmer av BT.

    Ja, bortsett fra Roxette da.

    Jeg kunne gått lenger tilbake, utvidet tallgrunnlaget og funnet nøyaktig det samme. Men nok empiri. Mer interessant er det å spørre seg hvorfor BT har kjørt seg fast i femmersporet. Holder alle konsertene nøyaktig samme nivå? Neppe. Så hvorfor klarer ikke en ruvende regionsavis som Bergens Tidende å heve seg over lokalavisenes heiajournalistikk?

    Ligger det i BTs mandat å stå på sidelinjen og applaudere? Nei, bedyrer kulturredaktør Hilde Sandvik som har uttalt at BT «ikke skylder Bergens kulturliv noe». Til utenlandske megastjerner sitter imidlertid dividendene løst. Så hva er greien?

    Den konspiratoriske vil peke på konsertarrangøren. Med sin markante tilstedeværelse og sine organisatoriske tentakler har Frank Nes og gjengen opparbeidet seg et ry og en maktposisjon man nødig utfordrer.

    BT trenger Bergen Live mer enn Bergen Live trenger BT, vil konspiratoren hevde, og viser gjerne til Bruce Springsteen-dekningen som nærmet seg, unnskyld, overskred, det krakilske i sitt omfang, og anslagsvis holdt liv i flere årsverk i kulturredaksjonen i den prøvede tiden rundt finanskrisen (Springsteen-konsertene ble for øvrig premiert med to seksere, og ikke den sedvanlige femmeren).

    Kjipingen vil hevde at BTs konsertanmeldere bare kan skrive én anmeldelse: femmeranmeldelsen. Legg til tidsnød og deadlinestress, og du har en låst situasjon.

    Jeg har imidlertid lyst til å lansere en tredje vei. BT har forvekslet Koengen-konserten med en Brann-kamp. Med sin blanding av ritualisert folkefest og institusjonalisert massemønstring, det hele akkompagnert av gamle, kjente sanger, har Koengen-konserten opplagt visse fellestrekk med det som foregår inne på Brann Stadion.

    Og sannelig: Oppildnet av publikums heiarop har BT tilsynelatende glemt at de er på plass for å vurdere en konsert, og ikke rapportere fra en fotballkamp. Alle forsetter om å bedrive kritisk journalistikk – en øvelse som tar artisten og publikum på alvor – forlates ved inngangsporten til Golden Circle. Her er det intet som skal under lupen – kun en «stemning» som skal formidles.

    Stevie Wonder anmeldelsen er symptomatisk: «En wonderful aften», skriver BT. «Perfekt vær og fantastisk stemning. Strengt tatt alt en kunne ønske seg.»

    I stedet for å taksere Koengen-konserten som et kunstnerisk uttrykk, gjør BT sitt beste for å bli en suvenir for konsertpublikummet, et kommentert fotoalbum som kan bekrefte følelsen av å ha deltatt på en «heidundrendes fest».

    At konsertene belønnes med fem – og ikke seks – blir i dette perspektivet et proforma forsøk på å skape ørlite grann kritisk distanse. I lengden hadde muligens sekser-rekken sett litt parodisk ut også. På den annen side: er ikke femmerrekken over her like dum? Det er også et element av selvoppfyllende profeti her.

    BT gjør sitt beste for å bli en suvenir for 
konsertpublikummet

    Med evinnelige forhåndsreportasjer om at «her skal stjernen feste», «dette skal gitarhelten spise» og «her skal The Boss dusje/sove/(fyll inn)» skapes en redaksjonell marinade det skal ganske voldsomme porsjoner med integritet til for å kunne stå imot når konserten – omsider – skal evalueres.

    I boken «Terningmannen» av Luke Rhinehart har hovedpersonen sett seg lei på et rutinepreget liv der den ene terningkast tredagen avløses av den neste terningkast tredagen. Som en utvei velger han å overlate sin skjebne til terningens forsyn; for å skape litt variasjon begynner han å kaste terningen.

    Kommentarer er skrudd av for Fem fatale / kommentar /

  • september 5, 2011

    Begrenset konkurranse

    Barnevernsbarn skal beskyttes mot anbud. En del andre omsorgstilbud 
trenger også beskyttelse.

    Konkurransedirektør, tidligere Høyre-byråd, Christine B. Meyer, velsigner begrenset konkurranse for anbud tilknyttet barnevernet. «Andre hensyn enn bare de økonomiske må legges til grunn. Det er også strengt nødvendig», skrev konkurransedirektøren i et innlegg i Dagens Næringsliv 18. august. Men også for en del andre offentlige tjenestetilbud burde det tas andre hensyn enn de strengt økonomiske. Det gjelder ikke minst for driftsavtaler med ideelle organisasjoner, som ofte taper i konkurransen med kommersielle aktører.

    Christine B. Meyer roser Klagenemnda for offentlige anskaffelser, KOFA, for å ha tatt en modig avgjørelse da det ble bestemt at enkeltkjøp av institusjonsplasser fra private barnevernsaktører ikke skal omfattes av regelverket for offentlige anskaffelser. Utgangspunktet for avgjørelsen var en klage fra NHO der samtlige direkte anskaffelser fra det statlige barnevernet ble påklaget. KOFA er riktignok en del av Konkurransetilsynet, men konkurransedirektørens egne holdninger er like klare som KOFAs.

    Det er da heller ikke vanskelig å begripe at et rigid regelverk ikke er til barnas beste, verken ved akutt offentlig ansvarsoverdragelse eller ved langvarig behov for stabile forhold for de enkelte barnevernsbarna. Det har mange politikere selv erfart. Det skapte blant annet tverrpolitisk oppstandelse da velrenommerte Styvi Gard, som tok mot utsatte ungdommer, ikke nådde opp i en anbudskonkurranse. Nemnda skiller imidlertid fortsatt mellom enkeltkjøp og kjøp av flere institusjonsplasser. Såkalte rammeavtaler skal fortsatt konkurranseutsettes.

    Nemndas avgjørelse har barneminister Audun Lysbakken (SV) sagt at han vil bruke til fulle. Han bør også vurdere om hjemmelen kan brukes overfor enkelte voksne og eldre som har særlige behov for langvarige og stabile omsorgstilbud, som en del psykiatriske pasienter.

    Ideelle organisasjoner med spesielle kompetanser kunne også trengt en form for beskyttelse gjennom langvarige avtaler, for å overleve konkurranseutsettelse.

    Konkurransedirektøren påpeker at selv om regelverket for offentlige anskaffelser er rettet mot å skaffe de økonomisk mest fordelaktige tilbudene, er det stort rom innenfor regelverket å legge til grunn andre hensyn enn de strengt økonomiske. Det handlingsrommet må utnyttes så langt det er mulig, ikke bare når det gjelder barnevern. Den politiske uenigheten om privatisering av offentlige omsorgstjenester er gjerne større i teori enn i praksis: i den evige Høyrebastionen Bærum er bare ett av 17 sykehjem privat drevet.

    Kommentarer er skrudd av for Begrenset konkurranse / Leder /

  • september 5, 2011

    Toåringar utan kontantstøtte

    Fjerning av kontantstøtta for barn mellom to og tre år er eit riktig val av regjeringa. Kompromisset som er utarbeidd av SV og Sp inneber til gjengjeld at kontantstøtta for barn mellom eitt og to og aukar med 1700 kroner månaden, til 5000 kroner. Det kan bli ei varig løysing.

    Innstramminga skjer ikkje minst av omsyn til innvandrarmødre. Fleire offentleg utval har tilrådd fjerning av kontantstøtte for å få fleire innvandrarkvinner i arbeid og for å fremja norskopplæringa for barna deira. Ein ny rapport stør dessutan opp under synet på at barnehagar er til barnas beste, alt frå eittårsalderen.

    Den endra politikken inneber at det må skaffast barnehageplass for svært mange av dei bortimot 15.000 toåringane som foreldra hittil har teke imot kontantstøtte for. Det vil innebera nye milliardutgifter for staten, og ein ny omgang med å skaffa fleire barnehagar for kommunane. Oppgåva er så stor at det ville vera lite tenleg å fjerna all kontantstøtte i ein omgang. Konsekvensane av berre eitt års ekstra fråvær ved barnefødslar bør heller ikkje overdramatiserast.

    Kommentarer er skrudd av for Toåringar utan kontantstøtte / Underleder /

  • september 5, 2011

    To see, or not to see

    Kva er eigentleg talent?

    VINNARANE: Kva er eigentleg talent? Ordboka Webster definerer talent som å ville, ønskje og ha lyst til. Her er eit godt døme på det: Årets Norway Cup-vinnarar frå Tertnes.

    SKREIV DU nokon gong stil om korleis det ville gå med klassekameratane dine? Då eg gjekk på ungdomsskulen midt på åttitalet fekk me oppgåva «Mine klassekameratar i år 2000». Tittelen oste science fiction.

    Det var vanskeleg å tenkje seg at verda ville vare over tusenårsskiftet. Endå verre å førestille seg at me, ungdommar på femten, nokon gong kunne bli så hauggamle som tretti år.

    LIKEVEL. Når stilen først måtte skrivast, virka oppgåva enkel. Klassekameratane hadde eg jo kjent heilt sidan første skuledag. Me hadde med andre ord jobba i lag over halve livet. Me hadde sunge alltid freidig i kor, og spelt blokkfløyte så spyttet spruta. Krangla, kasta lappar, og blitt kryssforhøyrde i dei ti bod med forklaring. Tatt lappen i multiplikasjonstabell. Dribla og takla i utallige friminutt. Kort sagt: Me kjente kvarandre. Me burde hatt verdas beste grunnlag for å spå.

    Nå, med fasiten i boks, er det berre å innrømme: Eg bomma så det suste. Eit par av mine jamnaldrande blei knallgode på område eg aldri hadde drøymt om. Den eine hadde i tenåra nærmast klippekort på sisteplassar i idretten sin, men heldt likevel fram å konkurrere. Vedkommande var den einaste av oss som blei idrettsutøvar på høgt nivå. Då hadde klassen si «barnestjerne» lagt opp for lengst.

    BARNESTJERNA VAR MEG. Frå eg var 12 til 16 år fekk eg raust med spalteplass i lokalavisa, gjerne kvar gong eg hadde vunne eit idrettsstemne eller sett ein ny rekord. Merksemda var litt stas, og litt pinleg.

    Det ingen skreiv, var at eg var tidleg utvaksen. Då eg i tillegg la inn ein halvtime spesifikk trening kvar dag, var det nok til å vinne. Heldigvis forsto eg sjølv at det berre var eit tidsspørsmål før dei andre tok meg igjen.

    DET ER SJØLVSAGT ikkje gale å vera moden, ha god teknikk eller stor treningsiver i ung alder. Feilen er når me vaksne legg for stor vekt på slike tidlege ”talent” og deira prestasjonar. Tidlege stjerner får mest skryt, og mest speletid. Dei må jo få utvikle seg vidare. Dessutan toppar alle andre også laget. Og ungane vil jo vinne, ikkje sant?

    Faren er stor for at dei kommande vinnarane er dei talenta me ikkje ser straks. Forsking på norske toppidrettsutøvarar har vist at dei beste seniorane nesten aldri var best som barn.

    Grete Waitz, Vebjørn Rodal, Stig Inge Bjørnebye, Ole Gunnar Solskjær, og Therese Johaug blomstra tvert imot seint. Akkurat som Erik Huseklepp, eller min medelev med alle sisteplassane. Det er gjerne dei som vinn til slutt. Etterpå, når resultata er synlege for alle, stemplar me vinnarane som talent. Men kva betyr eigentleg det?

    EKSPERTANE ER IKKJE EINIGE. Nokre ser på talent som ei ”indre” og naturgitt kraft på eit visst område, gjerne kreativt. Andre hevdar at talent også kan vere tillærde ferdigheiter.

    Men det finst ei tredje interessant forklaring. Ordboka Webster definerer talent som å ville, ønskje og ha lyst til. Den som vil mest, er i så fall det største talentet. Tanken er spennande. Den forklarer kvifor me ofte bommar i vurderinga av andre. For korleis måler du styrken i eit ønskje? Og; når blir viljen synleg?

    NYLEG MØTTE EG ei dyktig dame. Ho fekk sitt store gjennombrot etter at ho fylte førti. Etter å ha vore heime med fire barn, starta Gunhild sitt eige klesmerke. Kort etter blei ho kåra til årets designer i Paris. «Det aller beste er å sjå at folk vil gå i kleda mine», strålte designaren. Ho fortalte om ein tøff bransje, hektiske dagar, men først og fremst om kor kjekt det var å jobbe med det ho verkeleg ville. Ønskjet, lysta og evnene hadde alltid vore der. Talentet blei til resultat då ho bestemte seg for å satse hundre prosent.

    Mannen bak eit av Skandinavias leiande motehus, Bjørn Bruun, besøkte denne veka moteveka Raff i Bergen. Hans suksessoppskrift var klar: Det viktigaste for å lukkast er vilje og ambisjonar.

    Manchester United toppar ikkje laget. Ikkje Molde heller

    KORLEIS KAN ME trene opp lysta til å jobbe hardt? Symjing blir rekna som ein av idrettane som krev mest trening for å bli god. I går var eg på møte i symjeklubben der dotter mi går. Trenarane, med tung toppidrettsbakgrunn, begynte med å gå gjennom klubben si hovedmålsetjing: Første punkt var å gi opplæring i grunnleggjande teknikk. Så kom det på rekkje og rad: Skape glede. Samhold. Plass for alle.

    Akkurat desse ideala ryk til når ambisiøse vaksne vil sjå raske resultat. Speletid for alle blir oppfatta som motsetninga til satsing og siger. Kvifor det? Manchester United toppar ikkje laget. Ikkje Molde heller. Eller Tertnes, som vann årets Norway Cup for jentelag.

    ROSENBORGS Bjørn Hansen fekk ein gong spørsmål om kva kriterier han la vekt på i jakta på unge talent. Svaret kom kontant: Glede, vilje, etikk og sosiale ferdigheter.

    Mine klassekameratar viste seg å ha ambisjonar eg ikkje ante noko om. Difor eit godt råd til slutt: Ta deg godt av den dårlegaste på laget. Han eller ho kan vere den med størst talent. Akkurat slik det var i min klasse.

    Kommentarer er skrudd av for To see, or not to see / kommentar /

  • september 4, 2011

    NHH og Adam Smiths styringsprinsipp

     

    Norges Handelshøyskole er 75 år. Bergens Tidende har i den anledning bedt meg svare på følgende spørsmål: Sett fra Oslo, hva er Handelshøyskoles viktigste bidrag til det norske samfunnet? Hvis svaret bare kan peke på et bidrag, hva er det så?

    Det kan ikke være at høyskolen på 1980- og -90 tallet dyttet på oss troen på markedet. Tross alt fantes det allerede velfungerende markeder der ute, og skolen bør verken få hele æren eller all skyld for den økte markedsorienteringen. De mer samfunnsinteresserte økonomene på Handelshøyskolen bør roses for noe annet og mye viktigere.

    Deres store bragd er at de etterlever det jeg vil kalle Adam Smiths styringsprinsipp. Dette prinsippet er bare en indirekte hyllest til markedsøkonomien.

    Smith sa: «Det som trengs for å bringe et land fra barbari til rikdom er fred, et oversiktlig skattesystem og en rettferdig statsadministrasjon. Resten kommer av seg selv.»

    Høyskolens viktige bidrag er at den har konsentrert seg ikke bare om det som kommer av seg selv, men også om hvordan statens kapasitet, institusjoner og skatteregler skal utformes, slik at det som kommer av seg selv, skal bli bra. Både i undervisning, forskning og utredninger har høyskolen insistert på Adam Smiths styringsprinsipp.

    Studentene får nok høre om markedets velsignelse og næringslivets store betydning, men høyskolen stopper ikke der. Før de nye siviløkonomene slippes løs på det norske samfunnet har de lært mye mer enn å kjøpe billig og selge dyrt. De har blitt utsatt for en bredt anlagt og forskningsbasert undervisning av lærere som må regnes blant de beste i Nord-Europa. Flere av lærerne har levert forskning i verdensklasse.

    En kan trygt slå fast at høyskolen verken er blårusspreget eller ensporet. Det er snarere den store bredden i forskning og undervisning som slår en, og at det ikke har gått på bekostning av kvaliteten.

    Et  perspektiv som strekker seg fra pappas barskap til garasjeporten, passer ikke. Høyskolen har i stigende grad produsert dyktige unge kandidater av begge kjønn med helt andre verdier. Beviset er at begge kjønn etter endt utdanning gjør seg gjeldende i ledelse og administrasjon, i det private og i det offentlige, i politikk og i forskning, i utlandet og her hjemme. Faktisk har en viktig del av høyskolens innflytelse på samfunnslivet nettopp kommet gjennom den forskningsbaserte temmingen av disse potensielle opprørerne.

    Hvordan implementeres så Adam Smiths styringsprinsipp i forskningen? Viktigheten av et godt skattesystem og en rettferdig stat, som Smith framhevet spesielt, er et godt eksempel.

    Empirisk er det de rikeste landene som har de høyeste skattene, målt som andel av nasjonalinntekten. Vi blir selvsagt ikke rikere av bare å øke skattene, eller bare å redusere dem. Det avgjørende er å finne en god blanding av konkurranse og regulering; av markedsorientering og politisk styring, av kapitalistisk dynamikk og sosial sikkerhet. Konkurranseregulering og skattepolitikk er derfor avgjørende. Her har høyskolens forskning stått i fronten både nasjonalt og internasjonalt.

    De tre store, Agnar Sandmo, Victor Normann og Kåre Petter Hagen, er typiske eksponenter. De har framstått som høyskolens ledende samfunnsøkonomer fra 1960- tallet til i dag. Mange av forskningsinteressene deres dreier seg nettopp om optimal skattepolitikk, konkurransepolitikk og hvordan en kan høste fruktene av internasjonal handel.

    Nobelprisvinneren Finn Kydland har selvsagt også vært viktig for høyskolen, hvor han fortsatt har en bistilling. Et av hans viktigste forskningsbidrag drøfter betydningen av tidskonsistente forventninger, både i finansielle markeder og i offentlig politikk – helt i tråd med Adam Smiths styringsprinsipp.

    I et lengre perspektiv står pionerene Karl Borch og Jan Mossin frem med sine internasjonalt banebrytende arbeider innenfor forsikring og finans.

    Den store bredden til Handelshøyskolens forskning viser seg også i matematisk metode – fra Terje Hansen til Terje Lensberg, fra abstrakte grunnlagsproblemer til konkrete anvendelser på aktuelle problemstillinger. Hansens løsningsalgoritmer for generelle likevektsmodeller benyttes fortsatt overalt i verden.

    På slutten av 1970-tallet ble perspektivet enda bredere. Unge økonomer ved høyskolen begynte å interessere seg for utviklingslandene. Med Karl Rolf Pedersen i spissen utviklet skolen etter hvert et godt forskningsbasert undervisningstilbud også i utviklingsøkonomi.

    Dette må ha vært kontroversielt. Hvorfor skulle en ledende handelshøyskole i det rike nord studere sult, underernæring og underutvikling i det fattige sør? Igjen viste Handelshøyskolen sin klasse ved å satse på det som ikke kom av seg selv.

    I dag er gevinstene åpenbare. Mer enn andre handelshøyskoler i Europa kan høyskolen i Bergen tilby kunnskap om alle viktige sider av en globalisert verdensøkonomi.

    Fra utviklingsmiljøet kom også noen av dagens ledende forskere ved Handelshøyskolen, som Bertil Tungodden og Kjetil Bjorvatn. Sammen med Alexander Cappelen og Erik Sørensen har de utviklet et helt særegent forskningsprogram som kombinerer økonomiske eksperimenter, med moralfilosofi og atferdsøkonomi. Gruppen har vakt internasjonal oppsikt for sine forskningsresultater.

    Det samme kan sies om andre, og kanskje i aller første rekke om Kjell Gunnar Salvanes sin forskning. Og nå kommer også høyskolens unge damer, som for eksempel Ingvild Almås og Ragnhild Balsnes, stormende med sine bidrag i de beste internasjonale tidsskriftene.

    Har Adam Smiths styringsprinsipp også ledet høyskolen til praktiske løsninger for norsk økonomi? Det er mange positive eksempler. Ett område står likevel fram som spesielt viktig; markedene for energi og for telekommunikasjon.

    I den forbindelse bør Einar Hopes innsats fremheves. Han er ikke bare spesielt pen i tøyet, men er også energilovens far. Han har gått i spissen for deregulering uten privatisering. Resultatet er en imponerende økning i konkurranse og effektivitet, i tråd med Adam Smiths styringsprinsipp.

     

    – Kalle Moene

     

    Kommentarer er skrudd av for NHH og Adam Smiths styringsprinsipp / Preik /

  • september 3, 2011

    Europas kjerrevegar

     

    Om Noreg har dei dårlegaste og minst effektive vegane i Europa, er det ingen, heller ikkje Albania, som slår Vestlandet i denne konkurransen. Opplysningsrådet for Vegtrafikken, OFV, har utarbeidd ein rapport som viser at dei to stamvegane i Hordaland og Sogn og Fjordane er dei mest svingete, dei smalaste og dei mest holete i heile landet. Tilstanden skuldast ikkje berre statsmakta. Fjord-, fogderi- og fylkesnærsynet har stått i vegen for Vestlandets fellesinteresser.

    Oslo er landets vegnav, det er der vegane endar og startar. Slik har det sett ut frå Oslo, slik har det gjerne sett ut frå resten av landet også. I dette perspektivet får stamvegar som går utanom hovudstaden eit reservepreg, både for statsmakta og for dei regionale maktsentra. Kyststamvegen og andre europavegar mellom Kristiansand og Trondheim har ikkje hatt same status som tilkomstvegar til Oslo.

    Manglande vegsatsing, både til nyanlegg og vedlikehald, viser att i heile landet. Rett nok har dei statlege løyvingane auka vesentleg dei siste par åra, og bompengeprosjekta blir stadig større og meir omfattande. Men det er mykje å ta att, og det må skje ei ujamn geografisk fordeling av dei statlege løyvingane dersom dei skal gje utteljingar som monnar i vegbreidder, svingradier og asfaltdekke.

    Hittil har Vestlandet tapt i den statlege fordelinga. Naturen har gjort det ekstra dyrt å byggja vegar i landsdelen, og tilknyting til Oslo har gjerne blitt høgare prioritert enn dei interne sambanda vestlendingar imellom. Dei store byane og regionale sentra har dessutan hatt hendene fulle med bompengeringar i det nære omlandet. Ei reise mellom Kristiansand og Trondheim er ei reise mellom ferjer og bompengestasjonar, den desidert dyraste europavegsekspedisjonen nokon landsdel kan oppvisa.

    Slike ekspedisjonar er også dei mest langdryge i Europa, ifølgje Opplysningsrådet for Vegtrafikken. OVT har rekna seg til ein gjennomsnittsfart på 61,2 kilometer i timen i Hordaland, 62,9 kilometer i timen i Sogn og Fjordane. Til samanlikning er gjennomsnittsfarten på stamvegane på Austlandet 72,2 kilometer i timen. Og austlandsfarten ligg langt under standarden i andre land i Europa.

    Vestlandet har greidd å etablera seg som landets fremste eksportregion trass i kjerrevegane, men kan ikkje ta ut det potensialet som stamvegar med gjennomsnitts norsk, enn seia gjennomsnitts europeisk, standard ville medføra. Smale, svingete og holete vegar fordyrer ikkje berre transporten, dei deler Vestlandet opp i for mange og for små regionar, avskorne frå det hopehavet som tettare samband ville innebera for vidare vekst. Tenlege stamvegar blir stadig meir påkravde for at Vestlandet skal henga med i utviklinga, og for at Noreg skal nyttiggjera seg dei ressursane Vestlandet representerer.

    Alle fire fylkeslag i Arbeidarpartiet har kyststamvegen på tolvpunktslista for næringsløft for Vestlandet. Denne regionale samlinga vil gje utteljing, meiner næringsminister Trond Giske (Ap). Når også samferdsleminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) vil ha vestlandsvegane lenger fram i køen, må regjeringa kjenna seg forplikta til auka innsats. Giske og Kleppa bør læra av Albania.Vestlendingar må læra at felles interesser krev felles innsats.

     

    13 Comments / Leder /

  • september 3, 2011

    Barnefrie soner

    «Bergen er en trygg by, men når folk opplever utrygghet må noe gjøres», uttaler Norvald Visnes (H) til BA i forbindelse med at Høyre vil den aggressive tiggingen i sentrum til livs. På Nygårdshøyden omsettes narkotika helt fritt og åpenlyst i nær sagt alle offentlige rom; i parker, på lekeplassene, på dørstokkene våre.
    Denne de-facto fredningen av omsetningsleddet – og alt dette medfører av menneskelige tragedier, vold og trusler – bidrar i vesentlig grad til å minke trygghetsfølelsen for beboerne i et sentralt område av Bergen sentrum. Et område som ifølge Bergen kommune selv, er tettere befolket enn Hongkong.
    Antall studenter og utleiebygg i sentrum er mangedoblet de siste årene. Kommunen sier de ikke har kontroll, og det er fritt frem for ansvarsløse utleiere. Det blir færre og færre vaktmestre, altså fastboende, som stiller på dugnader og maser på kommunen om manglende lys, ødelagte trapper og hull i veiene. Det er de historiske boligstrøkene i Bergen sentrum, de turistene i tusentall vandrer gjennom hele sommersesongen, som nå står i akutt fare for å forfalle.
    Bergenhus har Bergens, og dermed landets, dårligste barnehagedekning. For å oppfylle barnehagegarantien tilbys småbarnsfamilier på Nygårdshøyden plass i Ytre Arna.
    Familier på Nygårdshøyden med barn i skolepliktig alder, kan følge barna sine forbi det nye, vakre Studentsenteret, videre forbi gjengoppgjør og dealere ved Nygårdsparken, for så å avlevere barna sine på Møhlenpris-skole. Skolen, som i år fyller 100 år, er preget av et forfall man må oppleve for å tro; råte og fuktskader overalt, avskallet maling, den ramme stanken av gammel urin som slår mot en på barnas toaletter, er bare noen av de umiddelbare inntrykkene.
    Mindre synlig er de barna som gruer seg for å gå på skolen, foreldre som sliter med skyldfølelse, og ansatte som sykmeldes som følge av dårlig inneklima. Barna kan imidlertid vanskelig gjøre det samme.
    Summen av disse faktorene beviser at forfall avler forfall. Viktigere er at de gir et svært dårlig signal til barnefamilier og andre langtidsboende på Nygårdshøyden.
    Den politiske rådgiveren til helsebyråd Hilde Onarheim synes ikke å være klar over at det er mange år siden omsetning og bruk av narkotika var et problem knyttet kun til selve Nygårdsparken. Vi håper både helsebyråden, og alle andre, snart tar inn over seg at dopselgerne opererer synlig og usjenert over hele Nygårdshøyden og på Møhlenpris, og at Bergen, i forhold til innbyggertallet, er blitt et av de største heroinmarkedene i Nord-Europa.
    –- Et skilt er ikke veien å gå fordi omsetning og bruk av narkotika er forbudt over alt, sier rådgiveren til helsebyråd Hilde Onarheim. Riktig. Tigging derimot, er, for ordens skyld, helt lovlig.
    «Satire er tragedie pluss tid», sa den amerikanske komikeren Lenny Bruce. Om ikke annet vil skiltingen av «Narkofrie soner» på Nygårdshøyden, være et smått satirisk minnesmerke over tiår med feilslått narkotikapolitikk, og en tydelig og synlig fallitterklæring av byrådets evner til å ivareta trygghetsfølelsen til beboerne i det tettest befolkede området i sentrum. Et alternativ er et skilt som bedre beskriver nåtidstilstanden.
    Når forfallet er totalt, mister satiren sin kraft, mente den tyske sosiologen og filosofen Theodor Adorno. Det er derfor i dypt alvor vi til slutt tillater oss å håpe at Høyres politiske engasjement om tiggefrie soner i bykjernen, også kommer til anvendelse på en problematikk som oppleves langt mer truende for adskillig flere.

     

    – Tormod Carlsen

    Kommentarer er skrudd av for Barnefrie soner / Preik /

  • september 3, 2011

    Kampen om kontraktene

    Torsdag, på dagen 42 år etter at han tok makten, kom den foreløpig siste radiomelding fra oberst Muammar Gaddafi. Han sverget på at hans styrker skulle omskape Libya til «et helvete» heller enn å overgi seg «som kvinner».
    Obersten har åpenbart mistet grepet om striden som nå utspiller seg. Samtidig har kampen om Libyas ressurser og gjenoppbygging startet for fullt. Det er en kritisk og krevende fase.
    Samme torsdag var statsledere fra 50 land samlet i Paris, der Frankrikes president og Storbritannias statsminister var vertskap for møtet mellom «Libyas venner». Behov for økonomisk hjelp, diplomatisk anerkjennelse og demokratibygging sto på agendaen. Ny grunnlov skal på plass, og frie valg skal avholdes innen 18 måneder. Det er korte frister, som er satt før man vet noe sikkert om Gaddafis skjebne. Håpet er at prosessen kan foregå med verdighet og åpenhet.
    Hensikten med møtet var å underbygge intensjonen om at Libya ikke skal bli et nytt Irak, men at gjenoppbyggingen skal foregå i kontrollerte former under FNs overoppsyn. Ingen garantier ble gitt. I Libya er alt åpent.
    Landet har behov for massiv hjelp; det mangler både institusjoner og struktur for et demokratisk styresett. Det nasjonale overgangsrådet (NTC) har allerede erklært at dem som hjalp til med å fjerne Gaddafi, skal stå først i køen når kontrakter skal deles ut.
    Inntrykket deles av statsminister Jens Stoltenberg, som bekrefter at libyerne ønsker at kommersielle hensyn skal legges til grunn for samarbeid.
    Samtidig med Paris-møtet kom nyheten om at Libya allerede i april skal ha lovet Frankrike kontroll over 35 prosent av oljereservene. Meldingen ble kontant avvist, men nå kommer rapporter om at både amerikanske, britiske, russiske og kinesiske oljeselskaper er i ferd med å skaffe seg innpass både hos NTC og stammeledere for å sikre seg lukrative kontrakter.
    Det er tragisk om dette spillet får overskygge andre og mer påtrengende behov. Den humanitære situasjonen er vanskelig, med mangel på vann, drivstoff og elektrisitet. Skal man bygge demokrati i Libya, må arbeidet begynne her.
    Irak hadde både et regjerende parti og et utbygget statssystem. Libya har vært et familieforetak i over 40 år. I tillegg er Libya et utpreget stammesamfunn, med sterk intern lojalitet. Å navigere i dette historisk og kulturelt sammensatte terrenget er krevende; å samle landet politisk ser like vanskelig ut.
    Overgangen til demokrati bør derfor ikke tvinges frem. Libya bør få tid til å utvikle institusjoner og et fungerende rettssystem. Hastverk kan føre til skjerpede motsetninger mellom stammesamfunn og politiske grupperinger, og dermed til at veien til demokrati blir enda mer kronglete.

    Kommentarer er skrudd av for Kampen om kontraktene / Leder /

  • september 2, 2011

    Det siste, store løftet

     

    Kommunepolitikk engasjerer ikke. Normale og friske unge folk lar seg ikke rive med i debatter om sykehjemsplasser. På den annen side bryr gamle og syke seg lite om nye idrettshaller. Mye innenfor politikken dreier seg om hvordan vi skal skjøtte vaktmesterjobben som tilsynelatende er blitt vår skjebne. I et kommunevalg blir dette spesielt tydelig.

    La meg legge til at situasjonen i Oslo er ekstrem. Under det sittende byrådet har skandalene haglet. Mange milliarder er sløst bort på vanvittige prosjekter, som vi ikke har noe konkret igjen for. Oslo er og blir ”vår korrupte hovedstad”, slik Erling Folkvord nylig skrev en bok om.

    Vi er muligens verdens rikeste land, men dette vises absolutt ikke på vår infrastruktur. De faktiske budsjettene går i beste fall til administrasjon og trygd.

    Oljeformuen er plassert på verdens børser. Bare i løpet av et par uker i juni tapte vi over 200 milliarder kroner på et relativt beskjedent børsfall. Hva skjer hvis det virkelig store børsfallet kommer? Et enkelt regnestykke sier at vi sannsynligvis vil tape rundt 1000 milliarder kroner. Under tidligere børskrakk har verdien av børsene falt med 30 prosent, og Oljefondet er i dag på over 3000 milliarder kroner.

    Vi er de som ikke bygget landet. Men kunne vi brukt mer av pengene på infrastruktur, istedenfor vedlikeholdsarbeid og risikabel børsspekulasjonen som i dag? På for eksempel å skaffe oss et mer moderne veinett, eller en jernbane vi ikke lenger trenger å skamme oss over?

    Problemet er at store, rådyre prosjekt er inflasjonsdrivende. Derfor blir de alltid skutt ned i fødselen av Finansdepartementet, som sitter med den reelle makten i Norge. Carl I. Hagen kjenner godt til dette problemet. Derfor foreslo han for et par noen uker siden at vi skal importere spanjoler for å bygge veier. Med en slik løsning ville vi kunne gjort et kraftig byks, uten å risikere inflasjon her i landet.

    Det finnes imidlertid et beslektet og mer interessant forslag som har fått altfor lite oppmerksomhet. Det dreier seg ikke om veier, men om noe mer miljøvennlig og fremtidsrettet: Lyntog.

    Alle synes å være enige om at det er fremtiden innen transport av mennesker og varer. Så hvorfor finnes det ingen konkrete planer om å bygge dem i verdens rikeste land?

    Du kjenner allerede svaret. Det er for dyrt. Finansdepartementet er skeptisk til lønnsomheten, og frykter den inflasjonsdrivende effekten. I en slik situasjon hjelper det ikke at det politiske flertallet på Stortinget, samt i de store byene, ønsker lyntog. Alle partier er nemlig i prinsippet for, bortsett fra Frp, som muligens synes det høres for kollektivt og miljøvennlig ut.

    Realistene i Finansdepartementet har rett. Hvis man pøste hundre milliarder kroner rett inn i norsk økonomi, ville det skapt inflasjon. Dessuten mangler vi reelt sett de menneskelige og teknologiske ressursene. Men hva om vi overlater byggingen til andre?

    I sommer var en kinesisk delegasjon på besøk i Norge. Kineserne kom fra China National Machinery Import and Export Corporation (CMC). Ikke la deg lure av at navnet høres ut som et firma som eksporterer reservedeler til mopeder. Selskapet står bak den en av de største infrastrukturprosjektene verden har sett. De er i ferd med å bygge 16 000 kilometer høyhastighetsbane i Kina. Lyntogene bygges for en hastighet på 300–410 kilometer i timen, og skal koste rundt 1000 milliarder dollar.

    Den kinesiske delegasjonen fra CMC var invitert til Norge av selskapet Oslo Teknopol, næringsutviklingsselskapet for Oslo og Akershus. Organisasjonen har nedlagt et betydelig arbeid for å kartlegge mulighetene for en stor satsning på lyntog i Norge, i første omgang ned til kontinentet via Göteborg. De har bygget solide kontakter i Kina, og det er ingen tvil om at kineserne er interessert i et slikt samarbeide. Kineserne har allerede begynt å eksportere sin lyntogteknologi til andre land, for eksempel Tyrkia.

    Norge står igjen på perrongen. Finansdepartementet har permanent hånden på nødbremsen. Men argumentet om inflasjon forsvinner hvis vi involverer kineserne. Kineserne vil dessuten kunne gjøre jobben langt billigere enn vi noen gang vil bli i stand til.

    To konkurrerende utredninger som angår jernbane ble nylig presentert på Stortinget. Den ene er utredningen til ”Norsk bane”, der Deutsche Bahn står bak. Den andre er den offisielle utredningen til det norske Jernbaneverket.

    Til tross for at de to miljøene i utgangspunktet var sterkt uenige om premissene for jernbaneutvikling, konkluderer begge med at lyntog blir lønnsomt – allerede i et trettiårsperspektiv. Utredningene forholder seg kun til behovet innenfor landets grenser. Det mest åpenbare prosjektet for utbygging av høyhastighetsbane, altså til Göteborg og videre Malmø, København – og derfra ned til kontinentet – blir ikke engang diskutert.

    Det blir derimot planene om lyntog til de store byene, altså Bergen, Trondheim og kanskje til og med Stavanger. Den magiske grensen for tog versus fly går på tre timer, og dette er teknologisk fullt mulig, selv med 3–4 stopp langs veien, noe som virker fornuftig ut fra norske forhold.

    Å bygge ut et moderne høyhastighetsnett i Norge krever politisk vilje. Nesten ingen er mot, men få brenner sterkt for saken. Ett åpenbart unntak er Hallgeir Langeland (Sv).

    Saken vil komme opp på agendaen frem mot neste stortingsvalg. Hvis ikke lyntog skal være vårt neste nasjonsutviklende prosjekt, hva skal da være det?

    Vi kan ikke være det eneste landet i Europa, bortsett fra Island, som ikke bygger lyntog.

     

     – Morten Strøksnes

    5 Comments / Preik /

  • september 2, 2011

    Topp ti – skolekonkurransen

    3 Comments / Skolekonkurransen /
← Older Entries
Newer Entries →