Archive for september, 2011
-
Tramp i minefeltet
Oljestatsråd Ola Borten Moes uttalelser om at miljøbevegelsen stikker kjepper i hjulene for fornybar energi, og at den må «bekjempes med fakta», er umusikalske og unødvendig konfronterende. Samtidig tolkes de som bekreftende for oppfatningen om at Moe lener seg for langt mot oljeindustrien.
Det største problemet med statsrådens uttalelser er likevel at han gjør det vanskelig for velgerne å vite hva som er Senterpartiets energipolitikk.
En olje- og energiminister bør naturligvis forstå at uttalelser som de ovennevnte vil bli tolket som en til dels klimafiendtlig krigserklæring. Spesielt fra Bellona, som ikke passer inn i statsrådens beskrivelser. Til og med Senterpartiets lokallag i Bergen ber ham holde seg borte.
Regjeringen Moe er en del av, er heller ikke begeistret. Spesielt ikke miljøvernminister Erik Solheim (SV), som bruker milliarder av norske budsjettkroner for å bekjempe klimaendringer i andre land.
Men den skarpe formen og innholdet tilslører at Borten Moe har et godt poeng. Det er ingen hemmelighet at miljøbevegelsen i Norge er splittet når det gjelder utvikling og bygging av anlegg for fornybar utvinning. Slik er den selv med på å svekke sin egen troverdighet i fornybarspørsmål.
Problematisk er også Ola Borten Moes avvik fra eget partiprogram. Her står det blant annet at «Senterpartiet ønsker å forvalte olje- og gassressursene på en slik måte at de kommer miljøet og kommende generasjoner til gode». Statsrådens sterke fokus på økt oljeutvinning og striden med miljøbevegelsen er ikke synkront med dette programmet.
I mars i år åpnet oljestatsråden for konsekvensutredning av områdene utenfor Lofoten og Vesterålen, bare et halvt år etter at partileder Liv Signe Navarsete slo fast at det ikke var naturlig for Senterpartiet å gjøre det. Borten Moe har også tatt til orde for fortsatt stor produksjon av olje og gass i Norge.
Han har også hevdet at FNs togradersmål ikke fører til store kutt i fossil energi i forhold til dagens forbruk. Både FN, UNEP og faglitteraturen viser derimot at målet krever øyeblikkelig og omfattende utslippskutt.
Borten Moe har dermed plassert seg som en tradisjonell norsk oljestatsråd, med sterkest fokus på fossile brensler.
Partilederen har varslet en intern samtale om veien videre. Der bør Moe få en oppfordring om å legge seg mer på partikollega og tidligere oljestatsråd Marit Arnstads konstruktive linje. Hun valgte å balansere fokuset på oljeproduksjon med en utstrakt hånd til miljøorganisasjonene.
Ola Borten Moe bør la seg inspirere, og legge mer politisk tyngde på enøk og fornybar energi.
-
Politiets Svekkede Tillit
I går fikk Politiets sikkerhetstjeneste blant annet kritikk fra SV-topp Bård Vegar Solhjell. Han hadde med undring observert Janne Kristiansens håndtering av terroraksjonene 22. juli. SV-politikeren etterlyste større evne til selvrefleksjon og anklaget PST-sjefen for å ha gitt upresis informasjon om etatens handlinger i forkant av tragedien.
Kritikken hans er betimelig. Akkurat nå synes mangel på åpenhet å være det mest akutte problemet for tilliten til PST. Det forteller ganske mye om Kristiansens informasjonsstrategi.
Sommeren 2009 øynet mange et håp om en ny linje i PSTs forhold til offentligheten. Da Arfan Bhatti ble pågrepet, varslet PST mediene om dette på Twitter. Definitivt nye takter. Jeg regnet med at sikkerhetstjenesten ikke bare hadde oppdaget sosiale mediers kraft, men også tatt innover seg at samfunnet forventer at en etat med stort ansvar og vide fullmakter tilstreber åpenhet.
Det vil være en overdrivelse å påstå at Janne Kristiansen, som overtok i september 2009, har levd opp til disse forventningene. Håndteringen av terroraksjonen har både skuffet og overrasket.
En ting er sammenligninger med Stasi-Tyskland og uheldige uttalelser om drapsmannens ariske utseende, langt verre er det at Kristiansen bare dager etter tragedien bastant avviste at PST kunne handlet annerledes. Det er mulig hun har rett, men all den tid PST ikke begrunner påstanden skikkelig, er det flere enn Solhjell som kommer i tvil.
I forrige uke kom nok et eksempel på Kristiansens lite tillitvekkende taushet. Like etter pågripelsen opplyste PST at Anders Behring Breiviks navn sto på en liste de hadde fått fra tollmyndighetene. Ifølge PST var listen laget på grunnlag av en valutakontroll. De hadde sjekket om Behring Breivik var registrert hos PST. Det var han ikke. PST mente det ikke var grunnlag for flere undersøkelser.
Forrige fredag ble disse opplysningene stilt i et nytt lys. Da avdekket BT at Behring Breiviks navn ikke dukket opp som følge av en ordinær valutakontroll, men fordi Toll- og avgiftsdirektoratet deltok i en internasjonal antiterroraksjon kalt Global Shield. Målet var å avdekke import og eksport av kjemikalier som kan brukes i bombeproduksjon. Det er en annen versjon enn den PST først ga.
BT har forgjeves forsøkt å få et intervju med Kristiansen. Journalist Tron Strands beskrivelse av sin kontakt med PST illustrerer hvor vanskelig det kan være å få svar på relevante spørsmål. Her er hans logg fra forrige fredag:
Ringer PST. Sentralbordet avslår å sette oss over til informasjonsavdelingen, men sender en e-post til informasjonsavdelingen om vår forespørsel. Det er opp til pressekontaktene å vurdere om de vil ringe tilbake.
Ringer Justisdepartementets pressekontakt for å få justisministerens reaksjon. Departementet lover å komme med en respons. To timer senere kommer svaret: Knut Storberget ikke vil kommentere saken, fordi det dreier seg om operative forhold som er PST ansvar. Svarer pressekontakten at det må være et politisk ansvar å få Janne Kristiansen til å løfte telefonrøret. Departementet lover å sjekke saken.
Et par timer senere kommer tilbakemeldingen fra departementet. PST kan kontaktes på telefon. De vil svare på våre spørsmål.
Kontakter PST igjen. Samme svar. Sentralbordet vil ikke sette oss i kontakt med noen. Ny e-post til informasjonsavdelingen.
Klokken 15.50 ringer Martin Bernsen fra PSTs informasjonsavdeling. Sier det ikke er aktuelt å svare på spørsmål. PSTs ledelse står fast på tidligere uttalelser. Bernsen ber BT ringe tollmyndighetene fordi «toll vil gå tilbake på det de uttalte i går». Hevder at Toll- og avgiftsdirektoratet vil trekke påstand om at Global Shield-aksjonen var bakgrunnen for at navnelisten ble sendt PST.
Ringer Toll- og avgiftsdirektoratet. Snakker med samme avdelingsdirektøren som dagen før. Han stiller seg uforstående til PSTs påstand om at han vil trekke sine uttalelser. Bekrefter at han er korrekt sitert i artikkelen.
PST legger ut pressemelding på sine hjemmesider. Erkjenner at PST mottok informasjon fra prosjekt Global Shield, og at de i samme forsendelse fra tollmyndighetene fikk en liste på 63 transaksjoner mellom norske borgere og et bestemt firma i Polen. En av disse transaksjonene sto Anders Behring Breivik bak. PST varsler at de vil orientere 22. juli-kommisjonen om grunnlaget for «vurderingene som ble gjort i saken anledning».
Journalistens beskrivelse viser hvor lite villig PST er til å komme sine kritikere i møte. Ingen ber sikkerhetstjenesten avsløre hemmelige arbeidsmetoder, kun gi offentligheten mulighet til å forstå vurderingene man gjorde før historiens største terroranslag på norsk jord.
I går brøt en noe mer ydmyk Janne Kristiansen tausheten. Hun gjentok i Dagsnytt 18 at PST ikke så grunn til å sette i gang undersøkelser da de fikk listen fra Tollvesenet, og mente det var et betimelig spørsmål om slike undersøkelser hadde ført til noe. Samtidig varslet Kristiansen at hun ikke kommer til å trekke seg midt i stormen.
Skal hun fortsette, må PST-sjefen imidlertid ikke lenger vike unna ubehagelige tema. Hun kan begynne med å svare på fem spørsmål BT-journalist Tron Strand aldri fikk stilt:
1) Hvorfor opplyste ikke PST i første omgang at Behring Breiviks navn dukket opp som en følge av Global Shield?
2) Hvilken etterforskning, om noen, ble gjennomført mot de øvrige personene på listen PST fikk fra tollmyndighetene?
3) Hva har eventuelt disse undersøkelsene avdekket?
4) Står Janne Kristiansen fast på at det ikke var mulig for PST å avsløre Anders Behring Breivik før 22. juli?
5) Hvordan vurderer Janne Kristiansen nå at Behring Breivik i sitt manifest selv vurderte risikoen ved sin import av kjemikalier og aluminiumspulver til å være høy, og at han fryktet at tollmyndighetene ville rapportere importen videre – noe som faktisk viste seg å stemme?
– Gard Steiro
-
Spår Obama-gjenvalg
Historieprofessor Allan Lichtman har laget en formel for å forutsi hvem som vinner presidentvalg i USA. Ved å bruke formelen har Lichtmann ifølge US News gjettet riktig i alle presidentvalg siden Ronald Reagans gjenvalg i 1984. Syv ut av syv riktige, altså.
Formelen består av en sjekkliste på 13 punkt, av typen «Den nåværende administrasjonen har ikke vært involvert i noen skandaler» og «Økonomien er ikke en resesjon under valgkampen».
Obama scorer ifølge Lichtman ni poeng på sjekklisten, mens republikanerne scorer tre. På ett spørsmål, om økonomien er i en resesjon, mener Lichtman at situasjonen er uavklart. US News har en lang artikkel om Lichtmans sjekkliste, mens slate.com oppsummerer hovedpunktene her.
-
Hvor er de nå?
Og da mener jeg det ikke på en «hvor ble det egentlig av Fred Thompson, lurer på hva han gjør nå»-måte». Nei, helt konkret: Hvor er kandidatene i dag, og hva gjør de på?
Dette kartet fra Politico viser hvor kandidatene er, og hva de gjør der. I går, for eksempel, var Michele Bachmann i Des Moines, Iowa, for å tale på en Tea Party-happening. Jon Huntsman, derimot, var i Hudson, New Hampshire, for å snakke om jobbskaping.
Iowa, New Hampshire og South Carolina er de første statene som holder primærvalg. Kandidater som gjør det dårlig i disse valgene, har historisk sett et dårligere utgangspunkt for å ende opp som partiets presidentkandidat. Bachmann og de andre kandidatene blir derfor garantert ofte å se i disse statene de neste månedene.
-
Hvor er de nå?
Og da mener jeg det ikke på en «hvor ble det egentlig av Fred Thompson, lurer på hva han gjør nå»-måte». Nei, helt konkret: Hvor er kandidatene i dag, og hva gjør de på?
Dette kartet fra Politico viser hvor kandidatene er, og hva de gjør der. I går, for eksempel, var Michele Bachmann i Des Moines, Iowa, for å tale på en Tea Party-happening. Jon Huntsman, derimot, var i Hudson, New Hampshire, for å snakke om jobbskaping.
Iowa, New Hampshire og South Carolina er de første statene som holder primærvalg. Kandidater som gjør det dårlig i disse valgene, har historisk sett et dårligere utgangspunkt for å ende opp som partiets presidentkandidat. Bachmann og de andre kandidatene blir derfor garantert ofte å se i disse statene de neste månedene.
-
Alkohol er svaret (men hva var spørsmålet?)
For noen år siden var jeg i Zimbabwe. Fra Harare tok jeg et lealaust fly til landets største attraksjon, Victoriafallene, hvor jeg raskt lot meg sluke av turistflommen. Langs veien frem til de mektige fallene lå flere luksushotell på rekke og rad, flere av dem med golfbaner. Ett hotell skilte seg likevel ut, for det hadde ”ansatt” et par elefanter til å hente baller som havnet i en dam.
Victoriafallene alene var altså ikke nok. Heller ikke denne severdigheten kombinert med hotellets luksus. Her til lands kan vi ikke skilte med ballhentende elefanter; lovverket ville vel forbudt den slags, uansett. Men både idretten og kulturlivet har begynt å miste troen på egen attraktivitet og ser seg om etter ”merverdi” å tilby publikum.
Da rekker ikke fantasien lenger enn til alkohol. Kan vi bare få skjenkebevilling, går det nok bra, skal du se. At alkoholservering harmonerer dårlig med idrettens (opprinnelige) idealer, synes ikke å plage så mange. Heller ikke det faktum at idrettsarenaene i stor grad oppsøkes av barn og unge.
I kulturell sammenheng har alkohol en mye lengre tradisjon. Men der brer den seg nå til nye arenaer. Bergen Offentlige Bibliotek ønsker i visse sammenhenger å servere sterkere saker enn skrekklitteratur. Da er ildvann løsningen. Og det gamle avholdspartiet Venstre foreslår i sitt program for Bergen i kommende fireårsperiode at Hovedbiblioteket gjøres søndagsåpent, gjerne med en kulturkafé med skjenkerett. Når til overmål byrådslederkandidat Harald Schjelderup (Ap) lanserer utvidet skjenketid som ”redningen” for Bergenfest (og etter hvert kanskje flere kulturarrangement), må vel begeret være fullt.
Hva med heller å øke støtten, uten samtidig å øke alkoholavhengigheten?
Og hva skal man ty til den dagen heller ikke alkoholservering, som man snart får overalt i denne byen og til nesten alle tider, er nok til å trekke folk?
