Motmakt og avmakt

Liv Signe Navarsete vil nok en gang ha mer «motmakt» til Oslo-makten. Første punkt må være å stagge statens styringsiver.

Det er sagt så mye vakkert om høstens valg de siste ukene, om viktigheten av at flest mulig deltar.
Det siste er jeg enig i. Men da må det samtidig være lov å minne om at Storting og regjering i årevis har nedlagt en formidabel innsats for å gjøre norske lokalvalg uinteressante og irrelevante. Det gjør de ved fortløpende å produsere løfter, rettigheter og reformer som det er opp til kommunene å innfri, men uten at kommunene gis tilstrekkelige ressurser til å følge opp.
Tre av fire ordførere og rådmenn mener gapet mellom innbyggernes forventninger og hva kommuneøkonomien gir rom for har økt de siste årene, ifølge en undersøkelse fra KS. Like mange mener at gapet skyldes løfter fra sentrale politikere. Er det dette lokaldemokratiet alle plutselig er blitt så rørende opptatt av å slå ring om?

Spørsmålet bør reises nå som kommunalminister Liv Signe Navarsete vil ha ny debatt om «motmakt» i Norge (se fakta).
Motivet og viljen hennes er det ingen grunn til å tvile på: Navarsete ønsker virkelig maktspredning i Norge. Men har hun makt til å ta de grepene som skal til? Og ønsker hun å gjøre det som nytter?
Jeg tillater meg å tvile. Dels på grunn av det åpenbare – at mens Navarsete og Sp har sittet i regjering, har konsentrasjonen av økonomisk, politisk, kulturell og demografisk makt i Oslo-regionen bare tiltatt.
Men også fordi Sp i dagens rød-grønne utgave lener seg så tungt mot staten i sin kamp for distriktene at partiet blir handlingslammet når det er staten som er problemet. Hvilket det ofte er, også i distriktspolitikken.

En rimelig tolkning av det såkalte «Vestlandsopprøret» er at det er en konflikt mellom et sentrum som vil styre og en periferi som ikke vil bli styrt – eller som i det minste vil ha større medvirkning i all sentralstyringen. Sakene og interessene varierer – fra høyspentmaster til lokalsykehus, skoleinnhold, veier, naust og hytter – men fellesnevneren er en utbredt misnøye med sentrale styresmakter som ikke ser og ikke forstår lokale interesser
.Vi kan hisse oss opp over Fylkesmannen – og vi gjør det! – men det egentlige problemet er de nasjonale lovene embetet hans har som oppgave å følge opp, og som i mange tilfeller er altfor rigide for det langstrakte landet vårt.

Mer penger til tradisjonell distriktspolitikk er helt på siden av dette problemet, men i kjent norsk stil er det alltid overføringer vi ender opp med å diskutere.
Om dem er det å si at den norske distriktspolitikken kostet 34 milliarder kroner i fjor, nesten halvannen gang så mye som pengene vi bruker på universiteter og høyskoler. Og at disse milliardene i stor grad går til å bremse eller utsette en tilbakegang som likevel inntreffer i mange utkantkommuner, heller enn å styrke utvalgte regionssentre som lokomotiver for omlandet.
Det finnes bygder i Norge som burde få dø i fred. Men nei – Senterpartiet vil holde liv i absolutt hele Norge, og synes det er helt fint med en halv milliard kroner i investeringer på 911 innbyggere i Torsken, som er kåret til landets minst vekstdyktige kommune (for å ta et ferskt eksempel). Smører du leverposteien tynt nok ut, ender alt opp med å smake kneipp.

En annen vrangforestilling Senterpartiet burde frigjøre seg fra, er ideen om et helt likt offentlig tjenestetilbud over hele landet. Det er for det første en utenkelighet – tjenestetilbudet er ikke likt og blir ikke likt, så lenge vi har 430 vidt forskjellige kommuner, med vidt forskjellige forutsetninger og vidt forskjellig økonomi.
Verre er det at selve ideen om et helt ensartet tjenestetilbud bare kan ende i evig misnøye på alle fronter, og stadige rop om mer penger fra staten. På kommunenes skrøpelige rygger hviler det allerede en tung bør med statlige likhetskrav og nasjonale standarder, som ivaretas gjennom rettighetslover, nasjonale handlingsplaner, øremerkede tilskudd og statlig detaljstyring. Slik opprettholder vi illusjonen om å gjøre noe viktig for skolene, eldreomsorgen og barnehagene, mens vi i virkeligheten tapper alle som jobber der for surstoff og drukner dem i byråkrati.

Disse problemene lar seg ikke avskaffe ved statlig dekret eller ved flere statlige overføringer. Vi burde heller gi kommuner, bedrifter og enkeltmennesker frihet til å slippe løs mer av den kreativiteten og skaperkraften som finnes i stort mon rundt omkring i landet – og som Navarsete selv er den første til å fremheve.
Et eksempel: Kanskje burde kommunene få beholde mer av skattene de krever inn selv, istedenfor å sende dem over fjellet og få litt tilbake som statlige «overføringer». Kanskje ville det – som Austevoll-ordfører Helge Andre Njåstad foreslår for Navarsete – styrket skattemoralen ute i kommunene dersom de som skaper verdiene fikk se at de gikk direkte til gode velferdstjenester i nærmiljøet. Kunne dét være en strategi for motmakt?

Senere i høst kommer den nye stortingsmeldingen om forholdet mellom kommunene og staten i Norge.
Den kan og bør bli mye mer tydelig på hva som konkret skal til av juridiske og politiske grep for å gi mer makt tilbake til lokalsamfunnene, og rette opp det skrikende misforholdet som preger maktfordelingen i Norge i dag.
Hvis ikke, er jeg redd Navarsete leverer en ny ladning med kløvergrønne fyndord, og fint lite mer. Alt mens sentraliseringen av Norge tiltar, med et stadig mer ubekvemt Sp i førersetet.