Flerkulturelle Bergen
Begreper som flerkultur, det multikulturelle og felles verdigrunnlag er sentrale i ordskifte etter 22. juli. Derfor var det interessant å lese Pål Vegard Hagesæthers artikkel om «Det hvite vesten» i A-magasinet fredag 19. august. På forsiden står det «Forskjells-Norge. Bergen er ikke akkurat flerkulturell».
Men, det kommer an på. Ser man på Bergens historie, kan man med rette hevde at det flerkulturelle har vært viktig for byens suksess og at Bergens særpreg springer ut fra et halvt årtusen med flerkultur. Bergen var i mange hundre år Norges mest internasjonale by. Det er en historisk by, med flere kjente landemerker og mange eksempler på god arkitektur, men først og fremst er Bergen mest kjent for bare å være Bergen og bergenserne er handelsfolk med lang erfaring i å forholde seg til fremmede.
Allerede fra tidlig middelalder var Bergen en betydningsfull internasjonal handelsby. Mange utlendinger innvandret til Bergen. Byen var sentral i et nettverk som strakte seg fra Arkhangelsk i nord til Sicilia i sør.
Hver høykonjunktur ble ledsaget av en ny innvandringsbølge. Bergens tette bånd til utlandet var grunnen til at industri og ny teknologi fikk tidlig inntog. Kulturpåvirkningen som fulgte handelsrutene var stor. Via jødiske handelsmenn fikk Vest-Europa ny kunnskap. De fungerte som mellommenn mellom de mektige muslimske rikene, det bysantinske riket og Vest-Europa. Blant annet fikk vi kunnskap om bankvesen, nye regnskapsmetoder og det å inngå kontrakter.
Her finnes utgangspunktet for en ny type handelsvirksomhet og som igjen la grunnlaget for de nye bystatene som oppsto, først i Italia. Handelen førte til en lang periode med høykonjunktur. I kjølvannet av den nye rikdommen og påvirkningen fra andre verdensdeler, oppsto det en kulturell oppblomstring uten like tidligere i historien.
En ny type urbanisering av Europa tok sted.
Bergen ble forlatt av konge og kirke. Fjernhandel ble i stedet den viktigste drivkraften i den ekspansive bergenske byutviklingen. Hver fjerde og femte bergensborger var tysk på 1600-tallet. Danskene utgjorde 18 prosent av befolkningen. Skotter og folk født på Orknøyene og Shetland utgjorde 7–8 prosent.
Senere utviklet det seg sterke bånd mellom Amsterdam og Bergen, slik at hollenderne var tungt representert i byen. Mange av utlendingene som bodde i Bergen hadde dobbel tilknytning (statsborgerskap) til Norge. Det oppsto det en kultur der mange sendte barna sine på skole i hjemlandet, mens andre kom tilbake til Bergen for å arbeide eller læres opp i handelsvirksomhet. Ikke så ulikt slik våre nye landsmenn tilfører Norge nye impulser i dag. Dette er grunnlaget for den særegne bergenske bykulturen.
Bergen fremstår ikke lenger som flerkulturell, selv om innvandrerandelen i Bergen er prosentmessig større enn i Trondheim. Når den er mindre enn Oslo og Stavanger, sier dette mer om disse byenes spesielle posisjon. Bergen oppleves ikke lenger som en like viktig by i nasjonal sammenheng, som den engang var.
Man får ellers inntrykket av at innvandrerne føler seg velkomne i Bergen. Det at folk flytter fra Groruddalen sier like mye om dem som flytter, som det sier noe om dem som bosetter seg. Kanskje den forholdsvis lytefrie integreringen av innvandrere i Bergen sier noe om bergenserne?
Det flerkulturelle har vært viktig for byens suksess.
– Morten Ednes, Prosjektleder, Norsk Form