LO i regjering

«Mer demokrati», sier statsminister Jens Stoltenberg. Og lar fagbevegelsen styre.


GODE BUSSER: Statsminister Jens Stoltenberg lar LO-leder Roar Flåthen få det som han vil i spørsmålet om turnusordninger i omsorgssektoren. Taperne er pleietrengende eldre, demente, barnevernsbarn og psykisk utviklingshemmede ute på institusjonene.

Fredag la regjeringen frem sin stortingsmelding om det norske arbeidslivet. Den ble som ventet et nederlag for alle som er opptatt av nye og mer fleksible turnusordninger i omsorgssektoren, og som mener at Arbeidsmiljøloven ikke skal være hogget i granitt.

Men LO jublet, av den enkle grunn at regjeringen lar fagbevegelsen sentralt beholde vetoretten i arbeidstidsspørsmål. «Vi har gitt noen innspill og regnet med at de ble tatt hensyn til», som LO-nestleder Tor Arne Solbakken sa det. Slik taler makten.

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm gjorde på sin side et poeng av at hun la frem meldingen iført knallrød kjole. Da hun gikk tom for argumenter i den etterfølgende radiodebatten med Høyres Torbjørn Røe Isaksen, sa hun kort og godt at «jeg er sosialdemokrat».

Det er fristende å svare med Einar Førde: Vi er alle sosialdemokrater. I det minste i synet på at arbeidslivet skal være «godt og anstendig», som det heter i tittelen på stortingsmeldingen. Og du skal lete lenge for å finne folk som er uenige i at partene i arbeidslivet skal ha medbestemmelse over viktige spørsmål som turnus- og skiftordninger.

Denne saken er nemlig ikke et for eller imot fagbevegelsen, slik Hanne Bjurstrøm finner det formålstjenlig å fremstille det. Den er et for eller imot den sentrale fagbevegelsens vetorett i arbeidstidsspørsmål, og det er noe ganske annet.

Ingen bestrider at fagforeningene lokalt skal ha medbestemmelse i spørsmål om skift- og turnusordninger. Men det er etter hvert mange som sliter med å begripe hvorfor fagforeningene sentralt i Oslo skal avgjøre den enkelte dispensasjonssøknad, og kun gi dispensasjoner for ett år av gangen.

«Regjeringa vil understreke at det er positivt at partane finn fram til fleksible løysingar, ikkje minst der dette er spesielt viktig for brukarane og klientane, i til dømes helse- og omsorgssektoren», heter det i stortingsmeldingen.

Det lyder jo storartet. Men hvis regjeringen nå er så positiv til fleksible løsninger, hvorfor kan den ikke da legge til rette for at partene rundt omkring på arbeidsplassene – som kjenner forholdene best – får finne frem til slike løsninger?

Arbeidsministeren selv gjør et poeng av at 19 av 20 dispensasjonssøknader blir innvilget sentralt, så underforstått er ikke turnusordningene noe problem. Hvorfor delegerer hun da ikke makten til det lokale nivået?

Hanne Bjurstrøm ofrer hensynet til svake grupper på fagbevegelsens alter

For det er selvsagt makt dette handler om: LOs makt over Arbeiderpartiet, som har fått mye bedre kår under den rød-grønne regjeringen. Og makt gitt den sentrale fagbevegelsens prinsippvoktere til å overprøve brukere, pårørende og ansatte som kjenner virkeligheten ute på institusjonene.

Det er en makt fagbevegelsen vet å bruke. I et innlegg i DN i fjor skrev LO-toppene Gerd Kristiansen og Trine Lise Sundnes at fagbevegelsen kanskje har vært «for positiv» til nye arbeidstidsordninger, og ramset opp en rekke kriterier som må være innfridd for at LO skal godkjenne nye avvik fra normal arbeidstid. «Vi står nærmest til å vurdere det», som lederen for helse- og sosialfagene sentralt i Fagforbundet, Kjellfrid Blakstad, uttrykte det i en sak om såkalte oljeturnuser i BT. I klartekst: Mer byråkrati og mer sentralisering.

Taperne er pleietrengende eldre, demente, barnevernsbarn og psykisk utviklingshemmede ute på institusjonene. Hanne Bjurstrøm ofrer glatt hensynet til disse svake gruppene på fagbevegelsens alter, hvor det må vike for hva som kanskje, muligens kan bli problematisk for arbeidstakerne en gang i fremtiden.

Hun tar ikke fullt innover seg at oljeturnuser er en sjelden suksesshistorie som handler om fornøyde brukere, fornøyde ansatte, fornøyde arbeidsgivere, mindre gjennomtrekk, mer kvalitetstid, bedre rekruttering, mindre deltid, bedre faglig utvikling, mindre overtid, mindre stress og lavere sykefravær. Kort sagt: En historie om «et godt og anstendig arbeidsliv».

Hanne Bjurstrøm vet alt dette så inderlig godt. Våren 2010 var jeg til stede da hun besøkte Mildevegen bofellesskap, og traff den autistiske, psykisk utviklingshemmede Helga, som opplevde overgangen til oljeturnus som en velsignelse.

Da bemanningen stabiliserte seg og utskiftningen av pleiere gikk ned, ble Helga trygg på menneskene rundt seg. Hun sluttet å lugge håret av dem som jobbet der. Gikk på Ulriken for første gang. Svømte i Fanafjorden. Begynte å sove med dyne, der hun tidligere lå udekket, sammenkrøket.

«Endelig er Helga i nærheten av å få et godt liv. Nå vet jeg at hun kan få det godt selv om jeg skulle dø», sa Helgas mor til Hanne Bjurstrøm. Mens statsråden gråt sine tapre tårer.

Et par dager senere skrev jeg at Hanne Bjurstrøms tårer kanskje falt forgjeves. Og slik ble det, for i dag vet vi at forholdet til LO trumfer alt annet for arbeidsministeren.

Trøsten får være at hun kommer til å tape denne saken til slutt. De sentrale fagforeningenes vetorett overlever ikke neste regjeringsskifte, for de borgerlige partiene er skjønt enige om at mer makt skal overføres til arbeidsplassene lokalt.

Men viktigst av alt: Turnusens kjølige, kompliserte matematikk gjør det umulig å løse fremtidens enorme bemanningsbehov i omsorgssektoren uten massiv bruk av mer sammenhengende turnuser.

Det vil alle tjene på. Med et mulig unntak for LO.