Truffet av lynet

Jens Stoltenberg og Trond Giske feide over fire fylker på fjorten timer med tolv punkter i kofferten. You do the math.

FINT BESØK: Jens Stoltenberg hos restaurantgründeren Alf Roald Sætre på Cornelius på Holmen under lynvisitten til Vestlandet i går. ”Næringsløftet” han og Trond Giske hadde med seg er i beste fall en god begynnelse. Foto: Ørjan Diesz

Visst er det bra at Arbeiderpartiet har begynt å kurtisere vestlendingene. Og visst kan vi like at partiets lenge varslede kystoffensiv endelig materialiserer seg i noe mer enn prat. Dessuten vil alle her vest forstå at en statsminister og en næringsminister ikke kan slå seg ned på bryggekanten og bli sittende i ukevis. Valgkamp er hektiske greier, og det er mange rundt omkring i landet som skal ha både flesk og fjas og oppmerksomhet.

La det være sagt: Vi er glade for at Jens og Trond kom innom som snarest i går!

Men den lynkjappe lanseringen av ”Næringsløftet i Vest” – som er blitt til med rosverdig vestlandsk medvirkning – illustrerer dermed litt av det problemet Ap står overfor: Den store avstanden mellom sentralmakt og periferi i dagens Norge. Næringslivsledere i Nydalen og på Aker Brygge har en helt annen tilgang til Jens Stoltenberg, Trond Giske og maktapparatet deres enn de små og mellomstore bedriftene langs kysten, som til sammen genererer store deler av de inntektene storting og regjering fordeler.

Helt lik kan tilgangen aldri bli, for Norge er et tynt befolket land med store avstander. Men det er problematisk for Ap at mange opplever at avstanden til Oslo-makten øker, og at Ap selv er blant de fremste symbolene på nettopp den makten.

Som partisekretær Raymond Johansen selv sa det da han lanserte Aps kystoffensiv i 2010: ”Mange steder, ikke minst på Vestlandet, pågår det en diskusjon om verdiskaping og fordeling av ressurser. Der blir Oslo fremstilt som fienden. Samtidig er Ap sterkt definert som staten og Oslo”.

Misnøyen bunner i at vestlendingene opplever at mye av det som kommer fra statsmakten er negativt, mens den positive drahjelpen uteblir. En lokalpolitiker i Ullensvang uttrykte frustrasjonen slik under den famøse mastestriden i Hardanger: «Det er Statens vegvesen som har bygget ned strandsonen i vår kommune. Og så skal en stakkars innbygger få nei til å bygge nytt naust. Strandsonen og fjellet er gulrøttene for oss som bor i distriktet, og nå vil regjeringen ta de fra oss.»

Vestlendingene er vant til å skape verdier, men også opptatt av å ha godt armslag for å få det til. Fremskrittspartiets sterke stilling i mange kystkommuner på Vestlandet er ett av flere uttrykk for en lenge oppdemmet misnøye med stat og fylkesmann, byråkrati og skatter, byggerestriksjoner og arbeidstidsreguleringer. Rommet for det personlige initiativ for enkeltpersoner, bedrifter og kommuner har skrumpet inn, mens staten kan ture frem som den vil – og gjør det.

Arbeiderpartiet har stor troverdighet på økonomisk ansvarlighet (som – NB – også er viktig for Vestlandet), på klassisk industripolitikk og økonomisk fordeling, men det er neppe særlig mange som ser på Ap som en spydspiss for desentralisering av makt, eller som småbedriftene og gründernes beste venn.

Vestlandet går så det griner

Det innser også Ap selv. På NRK i går kunne vi høre Jens Stoltenberg si at det «ikke er mulig å sitte på et kontor i Oslo og fullt ut skjønne hva som skal til for å sikre norske arbeidsplasser”, noe som lød som en riktig god start.

Men punktene i Næringsløftet bærer likevel preg av å ha blitt til på et kontor. Det mest interessante og trolig vanskeligste punktet er at Ap skal forenkle regelverk og byråkrati, med beregnede innsparinger for næringslivet i vest på 1-2 milliarder kroner.

Men vi trenger neppe noen delegasjon fra Oslo for å fortelle oss at vi skal være gode på sjømat, reiseliv og energi. Og vi hører unektelig ekkoet fra andre handlingsplaner og andre seminarer når vi får vite at det skal ”legges til rette for innovasjon både i næringslivet og det offentlige” og at ”de ulike virkemidlene må samordnes bedre”.

Konkret? Ikke veldig. Kontroversielt? Nei. Målbart? Knapt.

Så er det vel og bra at Ap minner oss om at det er skapt over 60.000 nye arbeidsplasser på Vestlandet siden 2005 – «med Arbeiderpartiet i regjering», som det heter. Og at det skal komme 40.000 nye arbeidsplasser de neste fem årene. Men det største problemet i øyeblikket er ikke mangel på arbeidsplasser, det er snarere mangel på kvalifiserte folk.

Bergensregionen alene mangler 1000 ingeniører, i følge Bergen Næringsråd – hvor skal de hentes fra?

For Vestlandet går så det griner, og har kanskje ikke veldig stor bruk for alle rådene fra sentralt hold. Vi har lavest ledighet, færrest på trygd og en verdiskaping langt over landsgjennomsnittet.

Kanskje burde Ap heller sende delegasjoner over fjellet for å lære av vestlendingene i det som blir den største utfordringen for Norge i fremtiden, slik også Ap ser det: å skape verdier nok til å møte de store velferdsutfordringene som venter oss. Det hadde vært noe det.

Write us your thoughts about this post. Be kind & Play nice.