Alkohol er svaret (men hva var spørsmålet?)

For noen år siden var jeg i Zimbabwe. Fra Harare tok jeg et lealaust fly til landets største attraksjon, Victoriafallene, hvor jeg raskt lot meg sluke av turistflommen. Langs veien frem til de mektige fallene lå flere luksushotell på rekke og rad, flere av dem med golfbaner. Ett hotell skilte seg likevel ut, for det hadde ”ansatt” et par elefanter til å hente baller som havnet i en dam.

Victoriafallene alene var altså ikke nok. Heller ikke denne severdigheten kombinert med hotellets luksus. Her til lands kan vi ikke skilte med ballhentende elefanter; lovverket ville vel forbudt den slags, uansett. Men både idretten og kulturlivet har begynt å miste troen på egen attraktivitet og ser seg om etter ”merverdi” å tilby publikum.

Da rekker ikke fantasien lenger enn til alkohol. Kan vi bare få skjenkebevilling, går det nok bra, skal du se. At alkoholservering harmonerer dårlig med idrettens (opprinnelige) idealer, synes ikke å plage så mange. Heller ikke det faktum at idrettsarenaene i stor grad oppsøkes av barn og unge.

I kulturell sammenheng har alkohol en mye lengre tradisjon. Men der brer den seg nå til nye arenaer. Bergen Offentlige Bibliotek ønsker i visse sammenhenger å servere sterkere saker enn skrekklitteratur. Da er ildvann løsningen. Og det gamle avholdspartiet Venstre foreslår i sitt program for Bergen i kommende fireårsperiode at Hovedbiblioteket gjøres søndagsåpent, gjerne med en kulturkafé med skjenkerett. Når til overmål byrådslederkandidat Harald Schjelderup (Ap) lanserer utvidet skjenketid som ”redningen” for Bergenfest (og etter hvert kanskje flere kulturarrangement), må vel begeret være fullt.

Hva med heller å øke støtten, uten samtidig å øke alkoholavhengigheten?

Og hva skal man ty til den dagen heller ikke alkoholservering, som man snart  får overalt i denne byen og til nesten alle tider, er nok til å trekke folk?