Kampen om kontraktene

Torsdag, på dagen 42 år etter at han tok makten, kom den foreløpig siste radiomelding fra oberst Muammar Gaddafi. Han sverget på at hans styrker skulle omskape Libya til «et helvete» heller enn å overgi seg «som kvinner».
Obersten har åpenbart mistet grepet om striden som nå utspiller seg. Samtidig har kampen om Libyas ressurser og gjenoppbygging startet for fullt. Det er en kritisk og krevende fase.
Samme torsdag var statsledere fra 50 land samlet i Paris, der Frankrikes president og Storbritannias statsminister var vertskap for møtet mellom «Libyas venner». Behov for økonomisk hjelp, diplomatisk anerkjennelse og demokratibygging sto på agendaen. Ny grunnlov skal på plass, og frie valg skal avholdes innen 18 måneder. Det er korte frister, som er satt før man vet noe sikkert om Gaddafis skjebne. Håpet er at prosessen kan foregå med verdighet og åpenhet.
Hensikten med møtet var å underbygge intensjonen om at Libya ikke skal bli et nytt Irak, men at gjenoppbyggingen skal foregå i kontrollerte former under FNs overoppsyn. Ingen garantier ble gitt. I Libya er alt åpent.
Landet har behov for massiv hjelp; det mangler både institusjoner og struktur for et demokratisk styresett. Det nasjonale overgangsrådet (NTC) har allerede erklært at dem som hjalp til med å fjerne Gaddafi, skal stå først i køen når kontrakter skal deles ut.
Inntrykket deles av statsminister Jens Stoltenberg, som bekrefter at libyerne ønsker at kommersielle hensyn skal legges til grunn for samarbeid.
Samtidig med Paris-møtet kom nyheten om at Libya allerede i april skal ha lovet Frankrike kontroll over 35 prosent av oljereservene. Meldingen ble kontant avvist, men nå kommer rapporter om at både amerikanske, britiske, russiske og kinesiske oljeselskaper er i ferd med å skaffe seg innpass både hos NTC og stammeledere for å sikre seg lukrative kontrakter.
Det er tragisk om dette spillet får overskygge andre og mer påtrengende behov. Den humanitære situasjonen er vanskelig, med mangel på vann, drivstoff og elektrisitet. Skal man bygge demokrati i Libya, må arbeidet begynne her.
Irak hadde både et regjerende parti og et utbygget statssystem. Libya har vært et familieforetak i over 40 år. I tillegg er Libya et utpreget stammesamfunn, med sterk intern lojalitet. Å navigere i dette historisk og kulturelt sammensatte terrenget er krevende; å samle landet politisk ser like vanskelig ut.
Overgangen til demokrati bør derfor ikke tvinges frem. Libya bør få tid til å utvikle institusjoner og et fungerende rettssystem. Hastverk kan føre til skjerpede motsetninger mellom stammesamfunn og politiske grupperinger, og dermed til at veien til demokrati blir enda mer kronglete.