Barnefrie soner

«Bergen er en trygg by, men når folk opplever utrygghet må noe gjøres», uttaler Norvald Visnes (H) til BA i forbindelse med at Høyre vil den aggressive tiggingen i sentrum til livs. På Nygårdshøyden omsettes narkotika helt fritt og åpenlyst i nær sagt alle offentlige rom; i parker, på lekeplassene, på dørstokkene våre.
Denne de-facto fredningen av omsetningsleddet – og alt dette medfører av menneskelige tragedier, vold og trusler – bidrar i vesentlig grad til å minke trygghetsfølelsen for beboerne i et sentralt område av Bergen sentrum. Et område som ifølge Bergen kommune selv, er tettere befolket enn Hongkong.
Antall studenter og utleiebygg i sentrum er mangedoblet de siste årene. Kommunen sier de ikke har kontroll, og det er fritt frem for ansvarsløse utleiere. Det blir færre og færre vaktmestre, altså fastboende, som stiller på dugnader og maser på kommunen om manglende lys, ødelagte trapper og hull i veiene. Det er de historiske boligstrøkene i Bergen sentrum, de turistene i tusentall vandrer gjennom hele sommersesongen, som nå står i akutt fare for å forfalle.
Bergenhus har Bergens, og dermed landets, dårligste barnehagedekning. For å oppfylle barnehagegarantien tilbys småbarnsfamilier på Nygårdshøyden plass i Ytre Arna.
Familier på Nygårdshøyden med barn i skolepliktig alder, kan følge barna sine forbi det nye, vakre Studentsenteret, videre forbi gjengoppgjør og dealere ved Nygårdsparken, for så å avlevere barna sine på Møhlenpris-skole. Skolen, som i år fyller 100 år, er preget av et forfall man må oppleve for å tro; råte og fuktskader overalt, avskallet maling, den ramme stanken av gammel urin som slår mot en på barnas toaletter, er bare noen av de umiddelbare inntrykkene.
Mindre synlig er de barna som gruer seg for å gå på skolen, foreldre som sliter med skyldfølelse, og ansatte som sykmeldes som følge av dårlig inneklima. Barna kan imidlertid vanskelig gjøre det samme.
Summen av disse faktorene beviser at forfall avler forfall. Viktigere er at de gir et svært dårlig signal til barnefamilier og andre langtidsboende på Nygårdshøyden.
Den politiske rådgiveren til helsebyråd Hilde Onarheim synes ikke å være klar over at det er mange år siden omsetning og bruk av narkotika var et problem knyttet kun til selve Nygårdsparken. Vi håper både helsebyråden, og alle andre, snart tar inn over seg at dopselgerne opererer synlig og usjenert over hele Nygårdshøyden og på Møhlenpris, og at Bergen, i forhold til innbyggertallet, er blitt et av de største heroinmarkedene i Nord-Europa.
–- Et skilt er ikke veien å gå fordi omsetning og bruk av narkotika er forbudt over alt, sier rådgiveren til helsebyråd Hilde Onarheim. Riktig. Tigging derimot, er, for ordens skyld, helt lovlig.
«Satire er tragedie pluss tid», sa den amerikanske komikeren Lenny Bruce. Om ikke annet vil skiltingen av «Narkofrie soner» på Nygårdshøyden, være et smått satirisk minnesmerke over tiår med feilslått narkotikapolitikk, og en tydelig og synlig fallitterklæring av byrådets evner til å ivareta trygghetsfølelsen til beboerne i det tettest befolkede området i sentrum. Et alternativ er et skilt som bedre beskriver nåtidstilstanden.
Når forfallet er totalt, mister satiren sin kraft, mente den tyske sosiologen og filosofen Theodor Adorno. Det er derfor i dypt alvor vi til slutt tillater oss å håpe at Høyres politiske engasjement om tiggefrie soner i bykjernen, også kommer til anvendelse på en problematikk som oppleves langt mer truende for adskillig flere.

– Tormod Carlsen