Fem fatale

Jeg flyttet til Bergen for fire år siden. Snart begynte jeg å lure: 
Hvorfor får samtlige konserter på Koengen terningkast fem?

INTEGRITET: Med evinnelige forhåndsreportasjer skapes en redaksjonell marinade det skal ganske voldsomme porsjoner integritet til for 
å kunne stå imot når konserten – omsider – skal evalueres, skriver Håvard Nyhus. Bildet er fra Rihanna-konserten.

5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 4. Dette er BTs terningkast til Koengen-konsertene det siste halvannet året – henholdsvis Stevie Wonder, Muse, Iron Maiden, Depeche Mode, Rammstein, John Fogerty, Joe Cocker, Kim Larsen, Timbuktu, Bob Dylan, Kanye West, Rihanna, John Olav Nilsen & Gjengen, Kaizers Orchestra og Roxette. Depeche Mode ble riktignok flyttet inn i Vestlandshallen, men poenget er det samme: Når artister kommer til Koengen, får de en femmer av BT.

Ja, bortsett fra Roxette da.

Jeg kunne gått lenger tilbake, utvidet tallgrunnlaget og funnet nøyaktig det samme. Men nok empiri. Mer interessant er det å spørre seg hvorfor BT har kjørt seg fast i femmersporet. Holder alle konsertene nøyaktig samme nivå? Neppe. Så hvorfor klarer ikke en ruvende regionsavis som Bergens Tidende å heve seg over lokalavisenes heiajournalistikk?

Ligger det i BTs mandat å stå på sidelinjen og applaudere? Nei, bedyrer kulturredaktør Hilde Sandvik som har uttalt at BT «ikke skylder Bergens kulturliv noe». Til utenlandske megastjerner sitter imidlertid dividendene løst. Så hva er greien?

Den konspiratoriske vil peke på konsertarrangøren. Med sin markante tilstedeværelse og sine organisatoriske tentakler har Frank Nes og gjengen opparbeidet seg et ry og en maktposisjon man nødig utfordrer.

BT trenger Bergen Live mer enn Bergen Live trenger BT, vil konspiratoren hevde, og viser gjerne til Bruce Springsteen-dekningen som nærmet seg, unnskyld, overskred, det krakilske i sitt omfang, og anslagsvis holdt liv i flere årsverk i kulturredaksjonen i den prøvede tiden rundt finanskrisen (Springsteen-konsertene ble for øvrig premiert med to seksere, og ikke den sedvanlige femmeren).

Kjipingen vil hevde at BTs konsertanmeldere bare kan skrive én anmeldelse: femmeranmeldelsen. Legg til tidsnød og deadlinestress, og du har en låst situasjon.

Jeg har imidlertid lyst til å lansere en tredje vei. BT har forvekslet Koengen-konserten med en Brann-kamp. Med sin blanding av ritualisert folkefest og institusjonalisert massemønstring, det hele akkompagnert av gamle, kjente sanger, har Koengen-konserten opplagt visse fellestrekk med det som foregår inne på Brann Stadion.

Og sannelig: Oppildnet av publikums heiarop har BT tilsynelatende glemt at de er på plass for å vurdere en konsert, og ikke rapportere fra en fotballkamp. Alle forsetter om å bedrive kritisk journalistikk – en øvelse som tar artisten og publikum på alvor – forlates ved inngangsporten til Golden Circle. Her er det intet som skal under lupen – kun en «stemning» som skal formidles.

Stevie Wonder anmeldelsen er symptomatisk: «En wonderful aften», skriver BT. «Perfekt vær og fantastisk stemning. Strengt tatt alt en kunne ønske seg.»

I stedet for å taksere Koengen-konserten som et kunstnerisk uttrykk, gjør BT sitt beste for å bli en suvenir for konsertpublikummet, et kommentert fotoalbum som kan bekrefte følelsen av å ha deltatt på en «heidundrendes fest».

At konsertene belønnes med fem – og ikke seks – blir i dette perspektivet et proforma forsøk på å skape ørlite grann kritisk distanse. I lengden hadde muligens sekser-rekken sett litt parodisk ut også. På den annen side: er ikke femmerrekken over her like dum? Det er også et element av selvoppfyllende profeti her.

BT gjør sitt beste for å bli en suvenir for 
konsertpublikummet

Med evinnelige forhåndsreportasjer om at «her skal stjernen feste», «dette skal gitarhelten spise» og «her skal The Boss dusje/sove/(fyll inn)» skapes en redaksjonell marinade det skal ganske voldsomme porsjoner med integritet til for å kunne stå imot når konserten – omsider – skal evalueres.

I boken «Terningmannen» av Luke Rhinehart har hovedpersonen sett seg lei på et rutinepreget liv der den ene terningkast tredagen avløses av den neste terningkast tredagen. Som en utvei velger han å overlate sin skjebne til terningens forsyn; for å skape litt variasjon begynner han å kaste terningen.