Maktens parodi

I ukene siden massakren på Utøya har politikere og andre opinionsdannere stått i kø for å oppfordre velgerne til å stemme ved dagens valg. Det er en oppfordring vi deler. Stor oppslutning om valget vil være et godt og viktig svar på det angrepet som rammet demokratiet 22. juli.

Men skal vi snakke varmt om å stemme, må vi også se i øynene hva som er årsakene til at så mange ikke finner det bryet verdt.

En årsak kan være at det lokale selvstyret gjennom lengre tid er blitt tappet for reelt innhold. Stadig flere lokalpolitikere føler seg overkjørt, fjernstyrt og bundet opp av sentrale myndigheter gjennom mer detaljstyring, økt øremerking, flere statlige pålegg og flere rettighetslover. Ansatte i offentlige institusjoner som skole og helsevesen opplever det samme. Det er et alvorlig faresignal om at pendelen har svingt for langt i retning sentralstyring i Norge.

På Vestlandet har det skjedd en oppvåkning de siste årene. Bak det såkalte «Vestlandsopprøret» – som fortsatt er et litt for stort ord – skjuler det seg mange mennesker som har sett seg lei på ulike former for statlig overstyring. Det kan være bonden i Hardanger som ikke blir hørt i mastesaken, småbarnsmoren i Lærdal som frykter for sykehuset, selvbyggeren på Austevoll som vil bo nær havet eller lokalpolitikeren i Bergen som ønsker å bestemme over utviklingen i byens sentrum – for å nevne noen.

Fylkesmannen er blitt selve prügelknaben for mange misfornøyde kommuner, bedrifter og enkeltpersoner, men det egentlige problemet er at de lovene han er satt til å etterleve – ikke minst plan- og bygningsloven – er altfor rigide for det varierte, langstrakte landet vårt. De lovene gis og endres av Stortinget. Det er også storting og regjering som direkte eller indirekte er opphavet til all den hodeløse detaljstyringen. Vi snakker altså om et politisk problem på sentralt hold, som i hovedsak må finne sin løsning nettopp der.

Forsvarerne av lokalt selvstyre har fått ekstra tungt skyts denne høsten med utgivelsen av boken «Lokalt demokrati uten kommunalt selvstyre?». Der fremkommer det ikke bare at det kommunale selvstyret uthules stadig mer gjennom statlig styring og kontroll, men også at det kommunale selvstyret står rettslig svakt i Norge.

Resultatet blir uklare ansvarsforhold i lokalpolitikken, der de som står på valg ofte ikke har ansvaret for eller full myndighet over de sakene som opptar velgerne mest.

Den mye omtalte striden om budsjettet i Bergen viser også hvor skjevt maktforholdet er i tvister mellom kommune og stat, med staten som både part og dommer.

I løpet av kort tid skal kommunalminister Liv Signe Navarsete legge frem en stortingsmelding om det lokale selvstyret. Innholdet i den meldingen, og viljen regjeringen viser til å følge den opp med konkret handling, er langt viktigere for lokaldemokratiets fremtid enn oppslutningen om dagens valg.

Hvis ikke sentrale myndigheter er villige til å gi fra seg makt og til å akseptere større forskjeller mellom norske kommuner – et sikkert utfall av økt kommunalt selvstyre – er det grunn til å se mørkt på lokaldemokratiets fremtid. Et lokaldemokrati uten tung folkelig medvirkning vil råtne på rot.