En bønn til Bergen

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

Oslo er en døv by, lissom. Nesten uansett hva man foretar seg ender det i skandaler og overskridelser på mange hundre millioner. Ting som ville fått oss til å riste medfølende på hodet og sagt «går det virkelig an?» om det hadde vært snakk om Afrika, er ganske vanlige i Oslo.

Man merker det så snart man går ut døren, og setter seg på trikken. For snart ti år siden begynte man å planlegge et nytt automatisk billettsystem i Oslo. For seks år siden kom automatene på plass. I fjor skulle endelig systemet være klart til bruk. Men til tross for 600 millioner i overskridelser, og at dette burde være teknologi fra dataelektronikkens barndom, får man det ikke til å virke.

Kanskje et par tidligere ansatte i Samferdselsetaten sluttet i jobben, ble konsulenter og fikk oppdraget av sin tidligere sjef, som senere ble konsulent for konsulentene?

Det ville ikke vært utypisk. Kommunerevisjonen i Oslo slår alarm gang på gang, men til liten nytte.

Byen flommer over av offentlige midler, som private ofte får tak i gratis, det være seg i form av tomter, eiendom eller konsulentoppdrag, som i Oslo er blitt måten man minimerer risikoen for å bli arrestert for korrupsjon.

Hva har dette med Munch-museet å gjøre? Jo, farsen rundt Munch-museets plassering og utforming føyer seg inn i rekken av perfekte Oslo-saker. Først skulle det bygges nytt på Tøyen, der museet ligger nå. Så begynte lemenmarsjen mot havnen. Alle store statlige og kommunale institusjoner ville plutselig flytte, de fleste til vannkanten, der det pågår gigantiske utbygginger.

De meldte flytting, én etter én: Operaen, Nasjonalgalleriet, Historisk museum, Vikingskipet, Kunstindustrimuseet, Deichmanske bibliotek. De fleste bestilte fjordutsikt. Ingen hadde noen planer om hva den gamle, solide bygningsmassen skulle brukes til.

Det var ikke engang tid å tenke på dette, for nå måtte man jo flytte!

Konsulentene ble engasjert. De kunne raskt bevise hvor mye det hastet å flytte inn i nye bygninger ved vannet. At rundt hundre år gamle gjenstander skulle oppbevares i rundt hundre år gamle bygninger, framsto plutselig som kulturvandalisme.

Tidligere byrådsleder Erling Lae ringte tidligere kulturminister Trond Giske, da han kom på at det lå et Munch-museum oppe på Tøyen som ennå ikke var flyttet til Fjordbyen. De ryddet plass til et Munch-museum i Bjørvika, ved siden av den nye Operaen, som allerede er blitt gul og der biter faller i sjøen.

Man utlyste en arkitektkonkurranse. Føringen var at det ikke skulle være et høybygg. Det eneste høybygget som ble presentert i konkurransen vant. Nå skulle virkelig turistene slippe å gå eller ta T-bane til noe sted utenfor det nye downtown, bortsett fra til det nye Holmenkollen, som skulle koste 310 millioner og kostet 1290 millioner ekstra. Dermed var Lambda født.

Hei, jeg er Lambda. Jeg vil være det nye Munch-museet. For mange ser jeg ut som et hotell eller hovedkvarteret til et forsikringsselskap. Ikke tro jeg bare er en mellomstor skyskraper i glass. Jeg er nemlig et signalbygg, for jeg har en knekk i toppen som signali­serer mange signaler.

Kanskje jeg minner litt om et kjent bygg du har sett i Las Palmas. Kanskje jeg ikke er praktisk egnet til å vise fram Munchs kunst. Sier du at jeg ser ut som en oppkomling?

Ja, det er det jeg sier, Lambda. En oppkomling i en by av oppkomlinger. For om du ikke visste det: Folk flytter stort sett til Oslo for å klatre på glass­fasadene, i byen som har så mange penger og posisjoner at man kan komme veldig langt med lite talent.

Lambda var lett å gjennomskue på mer enn én måte. Hvorfor tror du politikerne fra Høyre og Frp ville plassere Munchs kunst i en skyskraper av glass? Fordi Lambda er en interessant og vakker bygning?

De dyreste tomtene i Norge ligger langs Oslos vannspeil. Skal vi bygge en stor, flat bygning som tar mye plass på bakken, eller en som tar liten og går 14 etasjer oppover? En av Norges få verdenskunstnere hadde dermed funnet sin gjennomsiktige grav.

Offentlige eiendomsselskaper – de heter ROM, ENTRA og HAV – gned seg i hendene. Deres jobb er å forvalte fellesskapets arealer etter forretningsmessige prinsipper. Det eneste vi kan være sikre på er at fellesskapet aldri kommer til å få se noe til disse verdiene igjen.

Nå ser det endelig ut som om Lambda har fått seg en skikkelig knekk. Men man kan ikke garantere noe som helst i Oslo. Kanskje Frp gir etter på Lambda mot at Høyre går med på å sende de rumenske tiggerne og nigerianske dopdealerne i Oslo til Bjørnøya.

Vi trenger et nytt Munch-museum, for dagens lekker, sprekker og mugner. Det er så vidt man greier å holde «Skrik», «Pikene på broen», «Vampyr» og andre malerier tørre og trygge.

Vi trenger en ny reguleringsplan. Den forrige tok fem år. Dette går ikke lenger. Rolf Stenersen, Munchs venn og hamstrer, donerte i 1936 mesteparten av sin gedigne kunstsamling til Oslo. Byen måtte bare finne en egnet bygning. Det har man ennå ikke gjort.

Bergen mottok en stor samling samtidskunst av Stenersen i 1971. Syv år senere hadde byen bygget et praktmuseum ved Lille Lungegårdsvann.

Derfor spør vi i Oslo: Kunne dere i Bergen være så snille å ta over Munch-samlingen, og dermed redde den for menneskeheten?

Vi i Oslo greier ikke å styre med det. Turistene som de snakker om kommer uansett deres vei, og ikke hit til Fjordbyen.