Problemet PST

Det er nødvendig å granske PSTs innsats under terrorangrepene, men svaret er ikke å oppnevne nok et granskingsutvalg.

Under trontaledebatten foreslo Frp at Stortinget nedsetter et uavhengig utvalg for å granske Politiets sikkerhetstjenestes (PST) innsats i tilknytning til terrorangrepene 22. juli.

Frps konfronterende målsetning er å avdekke om PST har begått så store feil at PST-sjef Janne Kristiansen må trekke seg. Ifølge Erna Solberg åpner Høyre kun for en kartlegging for å se om PSTs ressurser og oppgaver er i balanse. PST på sin side har nedsatt to interne evalueringsutvalg ledet av anonyme avdelingsdirektører.

Det er åpenbart at politiets sikkerhetstjeneste står svært sentralt når myndighetenes håndtering av terrorangrepene skal granskes. Denne oppgaven inngår derfor også i mandatet til den regjeringsoppnevnte 22. juli-kommisjonen.

Prinsipielt sett burde kommisjonens oppdragsgiver være Stortinget, ikke regjeringen. Men selv om en regjeringsoppnevnt kommisjon ikke er en optimal løsning, er det vesentlig at den ble vedtatt med oppslutning fra alle partilederne. Opposisjonens innsigelser er relevante, men burde vært reist på et langt tidligere tidspunkt.

Et poeng med å vurdere terrorhåndteringen samlet er å unngå avgrensningsproblemer og dobbeltarbeid. Hvis nye utvalg skal oppnevnes hver gang det oppstår mistanke om at en etat har opptrådt klanderverdig, blir evalueringen både uhåndterlig og fragmentarisk. Vil Frp at Stortinget oppretter en separat gransking for politiet, en for sykehusene og en for helikoptertjenesten?

Når det gjelder PSTs egenevaluering, skulle det bare mangle at de foretar en kritisk gjennomgang av egne rutiner. Det samme må forventes av alle etater med en rolle i terrorhåndteringen. Det problematiske er at PST-sjef Janne Kristiansen nok en gang har forsøkt å strupe informasjonsflyten.

At Stortinget ikke forestår en separat utredning, er ikke nødvendigvis ensbetydende med at granskingen av PST blir mangelfull. Men hvis både folk og folkevalgte skal kunne ha tillit til at landets etterretningstjeneste drives forsvarlig, er det uakseptabelt at PST får monopol på å definere sannheten om egen innsats. Det kan heller ikke aksepteres at eventuelle feil, strukturelle problemer og ressursmangler ikke blir kjent før den endelige kommisjonsrapporten legges frem i august neste år.

Her er det essensielt at PST er direkte underlagt Justisdepartementet. Departementet må stille krav til evalueringsarbeidet og legge premisser for gjennomføringen av interngranskingen i PST.

Mer åpenhet har vært nevnt en del ganger de siste månedene. Dette er en anledning til å vise at det er mer enn en floskel.