Et veldig drev

Nei, Sven Egil Omdal, det var et greit stykke hverdagsjournalistikk

Innslaget med Frps Chirstian Tybring-Gjedde var et greit stykke hverdagsjournalistikk som viste hvordan post-22/7-virkeligheten utspiller seg blant dem som riktig eller uriktig er blitt plassert inne på terroristens banehalvdel, skriver Hans Petter Sjøli. FOTO: HÅKON MOSVOLD LARSEN/SCANPIX

Da Stavanger Aftenblads kommentatornestor Sven Egil Omdal langet ut mot Dagsrevyens innslag om drapstruslene mot Frps Christian Tybring-Gjedde ble det et veldig liv blant snakkeklassens dukser på de sosiale mediene. Omdals nådeløse artikkel ble delt i et imponerende antall, og det var langt mellom de kritiske bemerkningene til nestorens dom. Det lignet nesten på hva journalistikkprofessor Sigurd Allern, sist sett i det mediekritiske serien «Overeksponert», ville ha kalt et «drev» – et hylekor der landets kritiske masse gikk i takt, mot Dagsrevyen og mot Tybring-Gjedde.
Det over seks minutter lange innslaget åpnet Dagsrevyen 5. desember, og det var den omstridte Frp-erens kone Ingvil som fortalte om mannens sykmelding etter at han hadde mottatt drapstrusler så alvorlige at han var blitt utstyrt med voldsalarm. Vi ble presentert for en tydelig preget Ingvil Tybring-Gjedde, som hjemme i familiens hus gråtkvalt la ut om at hun og mannen hadde fått beskjed fra politiet om ikke å bevege seg steder der det er mange mennesker, ikke ta buss eller trikk, samt skaffe seg hemmelig telefonnummer. Politiet skal også ha holdt vakt rundt parets hus.

Det manglet så visst ikke på patosen. Frp-ere har som kjent litt andre standarder for slikt enn påholdne dannelsesraddiser, fascinert av America som de er. Sykmeldingen ble nokså tydelig koblet til uttalelser fra AUF-leder Eskil Pedersen og til en kronikk i Dagbladet, signert studenten Eivind Trædal, som ble kjent da han støttet kjæresten Maria Amelie, som de rød-grønne kastet ut av landet for en periode, tross massiv mediedekning og ditto fordømmelse. «Søppelmennesker», het kronikken, og fru Tybring-Gjedde lot det skinne gjennom at oppslaget hadde vært tungt å bære. Det at paret, ifølge Ingvil Tybring-Gjedde, fikk slengt negativt ladede meninger mot seg da de ønsket å være natteravner i Oslo, bidro også til mannens kollaps. Innslaget ble avsluttet med at hun fikk se rett inn i kameraet og oppfordre kritikerne om «å ta ham for det han sier, ikke det de selv mener at han sier». Hun avsluttet: «Slutt med dette, det er farlig».

Jeg har sett Dagsrevy-saken flere ganger på NRKs nettsider, og klarer virkelig ikke å se hvorfor det har vekket så mye harme. Vi møter en opprørt kone som er sterkt bekymret for sin mann, ja, omsorgen hennes er rørende. Innslaget peker på en foruroligende trend, nemlig volds- og drapstrusler mot politikere og andre kjente mennesker, og både Per-Kristian Foss og Akhtar Chaudhry fra Stortingets presidentskap uttalte i en slags appendiks til Tybring Gjedde-saken at de selvsagt tok fullstendig avstand fra den slags.
Jeg har svært liten sympati for Christian Tybring-Gjeddes politiske syn og virke. Han er en «vill» utspillspolitiker fra de bakre benkene på Stortinget, og er blant de mest løsmunnede blant de løsmunnede Frp-representantene. Hans famøse aviskronikk «Drømmen fra Disneyland» fra 2009 var særs konspiratorisk i formen, og han antydet – og mer enn det – at Arbeiderpartiet har sviktet det norske folk gjennom å tillate en betydelig «fremmedkulturell» innvandring til Norge.

Argumentasjonen og virkelighetsforståelsen minner om det den senere terroristen anførte i sitt voluminøse «manifest». Men Tybring-Gjedde er ingen terrorist. Tvert imot: Han er en demokrat. Få andre politikere har vært så tøff i trynet som ham, og få er like utskjelt og latterliggjort for sine utspill. Og han har tålt det. Mitt inntrykk er at han liker å stå i vinden; liker å være prygelknabe for den liberale kultureliten han forakter. Men å oppfatte det som at man blir sammenstilt med en uhyrlig massemorder, en barnedrapsmann? Det ble for sterkt.

Noe offer er han knapt. Alle som ytrer seg i offentligheten risikerer å møte galningers vrede. Selv denne ringe spaltist har undertiden fått noen særs ubehagelige trusler. Frp har en tendens til å oppsøke offerrollen når det butter politisk, men dette handler om noe annet. «Jeg er ikke sikker på at jeg tror på det han og kona hevder», sa en journalistvenn av meg dagen etter innslaget. Hvorfor ikke? Fordi vi ikke liker ham?

Innslaget var knapt noe «demagogisk mesterverk»

Dagbladets kommentator Marte Michelet sto på prominent plass på terroristens dødslister og hennes samboer unngikk så vidt Breiviks kuler ute på Utøya. Dagsrevyen lagde et lignende innslag med henne noen dager før Tybring-Gjedde-saken ble sendt. Det var knallsterkt, og saken ble rost på sosiale medier. Etter mitt syn blir det temmelig meningsløst å sammenstille de to innslagene, slik NRKs politiske redaktør Kyrre Nakkim gjør. Michelets historie er langt mer dramatisk. Men Tybring-Gjedde-innslaget står seg likevel, nyhetsverdien var utvilsom.

Burde journalisten ha undersøkt påstandene nærmere, for eksempel påstandene om hets fra Arbeiderparti-folk da ekteparet ville stille opp som natteravner? Vel, ingen navn ble nevnt, ingen har følgelig krav på tilsvar. Burde de ha latt konen snakke om Trædals kronikk? Ja, fordi det viser hvordan virkeligheten ser ut fra den «andre» siden, bortenfor den venstreliberale konsensusen. Burde de ha omtalt Trædal som «kjæresten til Maria Amelie»? Ja. For Dagsrevyens 500.000 seere er han (om han er det) kjent som det. Han omtalte også selv kjæresten i sin kronikk.
Nei, Omdal, innslaget var knapt noe «demagogisk mesterverk», det var et greit stykke hverdagsjournalistikk som viste hvordan post-22/7-virkeligheten utspiller seg blant dem som riktig eller uriktig er blitt plassert inne på terroristens banehalvdel. Kakofonien på de sosiale mediebredder tilsier at Dagsrevyen gjorde noe viktig og riktig da de lagde og viste saken. Ikke for «balansens» skyld, men for å vise at ytringsfriheten har sin pris, også for dem som ytrer ting som the pundits i den kritiske offentligheten finner usmakelig.

Write us your thoughts about this post. Be kind & Play nice.
  1. litt gammel sier:

    Jeg vet ikke hva oysSol mener, men for min del er det greit. Elevene må tilpasse seg fordi jeg faktisk vet mest av dem som er i klasserommet mitt om det å lære og det å jobbe. Uansett hva man måtte mene om mine kavlifikasjoner osm lærere så ha rjeg godkjent utdanning og i den utdanningen inngår det kunnskap om det å lære. I tillegg er det faktisk min arbeidsplass så jeg setter standarden for ungdommene og Arbeidsmiljøloven er mye sterkere en Opplæringsloven. Når jeg vil ha arbeidsro og struktur så får elevene akspter dette og de oppdager snart at det tjener dem også.

  2. Gjest sier:

    En liten parentes først: Jeg er sjøl lærer, men jeg tror heldigvis de fleste av mine kolleager skriver bedre norsk enn det her (kanskje det er tastaturet som spiller deg et lite puss?).

    Eleven som skriver her har selvfølgelig helt rett i at det er viktig å ha lærere som klarer å formidle faga sine på en god og interessant måte. Engasjerte lærere vil vi alle ha, og det er jo slik jeg tror vi lærere ønsker å framstå også.

    Samtidig er det viktig at vi lærere er flinke til å ansvarliggjøre elevene våre i forhold til hvem som har hovedansvaret for at læring faktisk skjer. Læringsprosessen er noe som skjer inne i hver enkelt, og som i stor grad er avhengig av hva eleven sjøl bestemmer seg for å gjøre. De elevene som forstår dette tidlig klarer seg alltid bra på skolen, uansett hva slags lærere de måtte få.

    For oss lærere mener jeg at det å hjelpe elevene i å utvikle gode metoder for å ta til seg kunnskap, utvikle ferdigheter og legge til gode arbeidsvaner er helt sentralt.

    Til eleven som skriver: Flott innlegg, Frida – og du viser jo at du er i stand til å utvikle gode ferdigheter (for eksempel i norsk) sjøl om du nesten bare har hatt «dårlige» lærere. Jeg liker jo å tro at du kanskje har lært litt av noen av dem likevel :)

  3. Tone sier:

    Hva er kriteriene for å bli god/dårlig lærer? De kriteriene vil sikkert være forskjellig fra person til person. Dersom en opplever at alle lærerne er dårlige, ja da bør en kanskje se på seg selv og sin egen innsats. Klart det virke urettferdig å ikke få lov til å få den form for undervisning en føler seg mest komfertabel med, men en kan ikke gjøre alle til lags.
    Ansvar for egen læring står det i kunnskapsløftet, og i dag skal alle timeplaner ol. vise tydelige mål for undervisningen. Så da bør en elev i ungdomsskolen faktisk sjekke om han/hun har klart målet for faget den uken. Dersom en ikke har det, ja spør da deg selv, hvorfor ikke? Deretter syns jeg at eleven må se på sitt eget bidrag til læring, hva likte jeg med undervisningen, hva lærte jeg, hvordan oppførte jeg meg, osv. Dersom det gjenntatte ganger er noe med metoden eller lignende tror jeg at det skulle gå an å ha en samtale med læreren. Forklar hvorfor du syns det er vanskelig å tilegne deg kunnskap med den metoden som brukes.
    Jeg kunne skrevet mye om dette emnet, men jeg vil avslutte med å si noe jeg har sagt til mine barn når de klager på lærer: Ok, du liker ikke læreren osv, men vil du virkelig at han/hun skal ødlegge fremtiden din. Les på egenhånd, jobb ekstra der det trengs, bli aktiv i timene osv. Da har faktisk alle problemer løst seg, og så har det vist seg at læreren ikke var så gale likevel.
    Lykke til med utdanningen din.
    Hilsen en lærerstudent med lang erfaring i skolen :)

  4. Carl S Bjurstedt sier:

    Noe av det problematiske med en generell beskyldning mot en gruppe, her AP/AUF, er jo mangelen på krav til imøtegåelse. Da er det lett å få lov å henge ut en gruppe uten dokumentasjon. (For ordens skyld – jeg hører ikke til nevnte gruppe). Journalisten kunne svært gjerne etterspurt dokumentasjon på det. Har sjøl fått både dritt og faktisk noen trusler (de gikk til ungene for sikkerhets skyld) etter presseoppslag, og kan alltids ha mistanke om tilhørighet, men å sette merkelapp offentlig uten dokumentasjon…

    Tybring-Gjedde fikk høre beskyldningen «hykler». I natteravnsammenheng er det jo ikke utenkelig dette henger sammen med helt andre ting enn innvandring – nemlig at Fps skjenkepolitikk er megd å skape behov for natteravner. Slik sett kan utskjellingen sies å være usaklig og ufortjent (selv synes jeg det i tilfelle det er positivt han er med å rydde i konsekvensene av politikken han står for) – men ikke uforståelig.

    Selv reagerte jeg veldig tilsvarende som Omdal da jeg så dagsrevyen den kvelden.

  5. Markus sier:

    Å lage reportasjen var helt på sin plass, også å titulere ham som kjæreste, men reportasjen holdt ikke standard journalistisk sett.

    Kona uttalte at CTG hadde blitt kalt «søppel» av ET; om man velger å beholde den beviselig feilaktige uttalelsen i klippen, kommer man ikke utenom imøtegåelse fra ET eller ekspert, evt klargjøring fra reporteren selv. At Eskil Pedersen har plassert CTG «i bås» med ABB og også en svært grov beskyldning i Norge 2011, og krever tilsvar eller kort klargjøring i voiceover om at han bestrider dette.

    De gjorde også en svært klar kobling mellom ETs kronikk og det de opplevde, uten at dette ble problematisert; CTG har jo selv stått på barrikadene for harde og upopulære ytringer, og at en ikke har noen skyld for evt konsekvenser av dem.

    ETs kronikk beskyldes for å ha skapt fryktelige, direkte konsekvenser for familien TG. Samtidig er CTGs demagogiske Disneyland-kronikk er fortsatt ikke beklaget (annet enn ordlyd), og bør brukes mot ham – igjen, og igjen, og igjen, og igjen. Les den igjen, om du synes den bør forbigås i stillhet uten en beklagelse. I en fredelig offentlig debatt, selvfølgelig, uten trussler, men Aftenpostens oppfordring om å la stakkaren være ifred fordi han har kommet med en halvkvedet unnskyldning om ordlyd er direkte patetisk.

    Om de hadde unngått et par unnlatelsessynder, hadde reportasjen vært helt innafor. Men det var den faktisk ikke. Grove og beviselig feilaktige beskyldninger mot navngitte mennesker ble framsatt på Dagsrevyen – da kreves det et minimum av tilsvar, direkte eller indirekte.