Et veldig drev

Nei, Sven Egil Omdal, det var et greit stykke hverdagsjournalistikk

Innslaget med Frps Chirstian Tybring-Gjedde var et greit stykke hverdagsjournalistikk som viste hvordan post-22/7-virkeligheten utspiller seg blant dem som riktig eller uriktig er blitt plassert inne på terroristens banehalvdel, skriver Hans Petter Sjøli. FOTO: HÅKON MOSVOLD LARSEN/SCANPIX

Da Stavanger Aftenblads kommentatornestor Sven Egil Omdal langet ut mot Dagsrevyens innslag om drapstruslene mot Frps Christian Tybring-Gjedde ble det et veldig liv blant snakkeklassens dukser på de sosiale mediene. Omdals nådeløse artikkel ble delt i et imponerende antall, og det var langt mellom de kritiske bemerkningene til nestorens dom. Det lignet nesten på hva journalistikkprofessor Sigurd Allern, sist sett i det mediekritiske serien «Overeksponert», ville ha kalt et «drev» – et hylekor der landets kritiske masse gikk i takt, mot Dagsrevyen og mot Tybring-Gjedde.
Det over seks minutter lange innslaget åpnet Dagsrevyen 5. desember, og det var den omstridte Frp-erens kone Ingvil som fortalte om mannens sykmelding etter at han hadde mottatt drapstrusler så alvorlige at han var blitt utstyrt med voldsalarm. Vi ble presentert for en tydelig preget Ingvil Tybring-Gjedde, som hjemme i familiens hus gråtkvalt la ut om at hun og mannen hadde fått beskjed fra politiet om ikke å bevege seg steder der det er mange mennesker, ikke ta buss eller trikk, samt skaffe seg hemmelig telefonnummer. Politiet skal også ha holdt vakt rundt parets hus.

Det manglet så visst ikke på patosen. Frp-ere har som kjent litt andre standarder for slikt enn påholdne dannelsesraddiser, fascinert av America som de er. Sykmeldingen ble nokså tydelig koblet til uttalelser fra AUF-leder Eskil Pedersen og til en kronikk i Dagbladet, signert studenten Eivind Trædal, som ble kjent da han støttet kjæresten Maria Amelie, som de rød-grønne kastet ut av landet for en periode, tross massiv mediedekning og ditto fordømmelse. «Søppelmennesker», het kronikken, og fru Tybring-Gjedde lot det skinne gjennom at oppslaget hadde vært tungt å bære. Det at paret, ifølge Ingvil Tybring-Gjedde, fikk slengt negativt ladede meninger mot seg da de ønsket å være natteravner i Oslo, bidro også til mannens kollaps. Innslaget ble avsluttet med at hun fikk se rett inn i kameraet og oppfordre kritikerne om «å ta ham for det han sier, ikke det de selv mener at han sier». Hun avsluttet: «Slutt med dette, det er farlig».

Jeg har sett Dagsrevy-saken flere ganger på NRKs nettsider, og klarer virkelig ikke å se hvorfor det har vekket så mye harme. Vi møter en opprørt kone som er sterkt bekymret for sin mann, ja, omsorgen hennes er rørende. Innslaget peker på en foruroligende trend, nemlig volds- og drapstrusler mot politikere og andre kjente mennesker, og både Per-Kristian Foss og Akhtar Chaudhry fra Stortingets presidentskap uttalte i en slags appendiks til Tybring Gjedde-saken at de selvsagt tok fullstendig avstand fra den slags.
Jeg har svært liten sympati for Christian Tybring-Gjeddes politiske syn og virke. Han er en «vill» utspillspolitiker fra de bakre benkene på Stortinget, og er blant de mest løsmunnede blant de løsmunnede Frp-representantene. Hans famøse aviskronikk «Drømmen fra Disneyland» fra 2009 var særs konspiratorisk i formen, og han antydet – og mer enn det – at Arbeiderpartiet har sviktet det norske folk gjennom å tillate en betydelig «fremmedkulturell» innvandring til Norge.

Argumentasjonen og virkelighetsforståelsen minner om det den senere terroristen anførte i sitt voluminøse «manifest». Men Tybring-Gjedde er ingen terrorist. Tvert imot: Han er en demokrat. Få andre politikere har vært så tøff i trynet som ham, og få er like utskjelt og latterliggjort for sine utspill. Og han har tålt det. Mitt inntrykk er at han liker å stå i vinden; liker å være prygelknabe for den liberale kultureliten han forakter. Men å oppfatte det som at man blir sammenstilt med en uhyrlig massemorder, en barnedrapsmann? Det ble for sterkt.

Noe offer er han knapt. Alle som ytrer seg i offentligheten risikerer å møte galningers vrede. Selv denne ringe spaltist har undertiden fått noen særs ubehagelige trusler. Frp har en tendens til å oppsøke offerrollen når det butter politisk, men dette handler om noe annet. «Jeg er ikke sikker på at jeg tror på det han og kona hevder», sa en journalistvenn av meg dagen etter innslaget. Hvorfor ikke? Fordi vi ikke liker ham?

Innslaget var knapt noe «demagogisk mesterverk»

Dagbladets kommentator Marte Michelet sto på prominent plass på terroristens dødslister og hennes samboer unngikk så vidt Breiviks kuler ute på Utøya. Dagsrevyen lagde et lignende innslag med henne noen dager før Tybring-Gjedde-saken ble sendt. Det var knallsterkt, og saken ble rost på sosiale medier. Etter mitt syn blir det temmelig meningsløst å sammenstille de to innslagene, slik NRKs politiske redaktør Kyrre Nakkim gjør. Michelets historie er langt mer dramatisk. Men Tybring-Gjedde-innslaget står seg likevel, nyhetsverdien var utvilsom.

Burde journalisten ha undersøkt påstandene nærmere, for eksempel påstandene om hets fra Arbeiderparti-folk da ekteparet ville stille opp som natteravner? Vel, ingen navn ble nevnt, ingen har følgelig krav på tilsvar. Burde de ha latt konen snakke om Trædals kronikk? Ja, fordi det viser hvordan virkeligheten ser ut fra den «andre» siden, bortenfor den venstreliberale konsensusen. Burde de ha omtalt Trædal som «kjæresten til Maria Amelie»? Ja. For Dagsrevyens 500.000 seere er han (om han er det) kjent som det. Han omtalte også selv kjæresten i sin kronikk.
Nei, Omdal, innslaget var knapt noe «demagogisk mesterverk», det var et greit stykke hverdagsjournalistikk som viste hvordan post-22/7-virkeligheten utspiller seg blant dem som riktig eller uriktig er blitt plassert inne på terroristens banehalvdel. Kakofonien på de sosiale mediebredder tilsier at Dagsrevyen gjorde noe viktig og riktig da de lagde og viste saken. Ikke for «balansens» skyld, men for å vise at ytringsfriheten har sin pris, også for dem som ytrer ting som the pundits i den kritiske offentligheten finner usmakelig.