BA 1956. Klikk på faksimilen.
Morgenavisen 1956. Klikk på faksimilen.
MORGENAVISEN og BA JANUAR 1956:
«Våkn opp av middagsluren, det brenner i Strandgaten!”
Lørdag 15. januar 1916, klokken 17.15, gikk brannalarmen i Bergen.
Brannen ble varslet fra et signalapparat på Strandkaien.
Samtidig kunne brannvakten på Skansen se flammer stikke ut av en sjøbod ved Murallmenningen.
Det var brannen som senere har gått under betegnelsen “Bergensbrannen” som var i gang. Et stearinlys hadde satt fyr på noen baller tjæredrev.
Historiebøkene oppgir litt forskjellige tall over brannens herjinger, men ved 40-årsmarkeringen i 1956 fortalte Morgenavisen at “På 14 timer ble 1/20 av byens bebygde areal rasert. 342 hus brente ned, 2706 mennesker ble hjemløse, 409 forretninger tillintetgjort”.
Bergen Byleksikon kan supplere med at brannen raserte fire hoteller, tre aviser og to skoler. Hele sentrum mellom Vågen, Rådhuset og Engen ble rasert. To mennesker omkom.
“Brannvesenet og politi lot budstikken gå over byen om at det overalt måtte etableres brannvakt i loftsgluggene. Under de jagende, flammefargete skyene stakk det snart hoder opp gjennom alle takvinduer borte i de sydligste bystrøk. Hageslanger og blomstersprøyter, vannpøser og vannmugger ble satt inn i brannvernet”, fortalte Morgenavisen 40 år senere.
Folk som hadde arbeidsplass i sentrum fikk beskjeden hjem: “Våkn opp av lørdagsmiddagsluren, det brenner i Strandgaten.”
Flammene fikk god hjelp av været. Det blåste nordvestlig storm som senere på dagen skal ha nærmet seg orkans styrke. Vindråsene var så voldsomme at brannfolkene hadde problemer med å holde seg oppreist.
“Ved 19.30-tiden var området mellom Muren, Torvet, Vågen og Engen et eneste knitrende kjempebål”.
Da det lysnet av dag søndag 16. januar var byen en rykende brannruin. I BA i januar 1956 forteller Laura Magnus hvordan hun minnes stemningen i byen denne dagen.
“Aldri glemmer jeg det synet med de gapende ruinene, hvor det ennå brente i asken og gassrør som flammet. Vi gikk som til begravelse – bare gikk og gikk, og mange gråt.”
“Jeg gikk forbi Parken og studerte på om jeg noen gang skulle gå ved Parken og høre på musikken, og jeg sendte en vemodig tanke til Michelsens konditori med de røde plysjmøblene og marmorbordene, og de deilige kakene”, forteller Laura Magnus.
Hun hadde også hørt Hans Wiers-Jenssen – mannen som skrev “Jan Herwitz” – utbryte: “Herregud, det er som å vandre mellom ruinene i Pompei.”
Men hun husket også at hennes far hadde sagt at “Om en 30-40 år vil kanskje den generasjon som da lever, ikke være så lei seg for denne brannen, som med ett slag har rasert bort så meget gammelt som med tiden måtte vekk, for å gi plass for en ny og mer moderne forretningsby som Bergen jo er.”
Han var jo inne på noe der, tross alt. Er du enig?
Se bilder fra Bergen på 1880-tallet
– La det brenne, men redd Kontoret!
