Bergens Arbeiderblad 1956. Klikk på faksimilen
Morgenavisen 1956. Klikk på faksimilen.
Tidlig i mai 1956 begynte ryktet å gå blant oss gutter i Fiolveien på Landås. Brann skulle spille mot Bolton!
Om to uker! Det hadde stått i avisen. Har dokkar hørt det? Bolton kommer te’ Bergen! Det engelske førstedivisjonslaget BÅLL-TÅNN! Bolton Wanderers! I Bergen! På Brann Stadion!
Guttene i Natlandsveien hadde hørt det, de også, i hvert fall de som var begynt å lese sportssidene.
Vi guttunger ble så oppskjørtet at vi løp rett opp på Bondemarken og begynte å spille fotball, med femmannslag og corner tre straffe. Vi spilte med den nesten firkantete brune lærballen, med den røde blæren stikkende litt ut i sømmen.
Vi spilte Bolton mot Brann! Fri for å være Bolton! Dypere stakk ikke lojaliteten for et Brann-lag omtrent på bunnen av Hovedserien.
Og tirsdag 15. mai førte alle veier til Stadion – fra hele byen – og fra Fiolveien.
Vi småspurtet i flokk og følge nedover Birkeveien, videre ned den bratte grusbakken til Idrettsveien – til Stadion og engelsk drøm.
Utenfor det grønne plankegjerdet stod som vanlig «Alt i orden Hansen» med majestetisk kontroll over billettkøene, og inne på gressmatten gikk Sjur’en, banemester og sleggekaster, og dyttet uvillige gresstuster på plass. Sjur’en hadde vært banemester siden Brann Stadion ble innviet i 1919, men det ante jo ikke vi gutter den gang.
Nesten en time før kampen vaglet vi oss på den lave og gebrekkelige tretribunen i vestre sving. Det var de billigste plassene, her kom gutter fra hele bydelen. De fra Solheimsviken sto ofte nederst ved gjerdet mot løpebanen, vi fra Fiolveien sto midt på tribunen og de modigste, de fra Hagerups vei, satt på rekkverket øverst.
Ingen av oss kjuagutter hadde sett et utenlandsk lag i levende live før. To år før hadde riktignok Gøteborg-kamratarna vært i Bergen og spilt mot Brann, men da var ingen av oss gamle nok til å gå på Stadion. Derfor var det en enorm opplevelse å se de engelske spillerne komme løpende ut på Stadion-gresset, i sine hvite drakter og svarte bukser. Roy Hartle, Brian Edwards, Tommy Neil, Malcolm Barras og Birch Holden! Vi hadde aldri hørt navnene før, nå ble de guder allerede før avspark.
Navnene på Brann-spillerne derimot, var vi begynt å lære oss; Målmannen Olaf Endresen, backene Svein Kalsaas og Einar Henriksen, halfene Otto Rasmussen, Oddvar Hansen og Odd Oppedal – og «løpere» som Willy Sivertsen og Gunnar Skagen, kjappe som olja lyn to.
Kort fortalt: Bolton banket Brann 6-1. To dager tidligere hadde engelskmennene vært i Oslo og slått Lyn med de samme sifrene. Det var plaster på skrubbsåret.
«Brann bet godt fra seg», skrev BA. «Sportslig ble det en underholdende kamp», noterte BT – og «Bolton møtte større motstand enn vel de fleste hadde ventet», kommenterte Morgenavisen. Det ble skrevet om shortpasninger og longpasninger, om teknikk og tilslag.
«Bolton-laget hører ikke til de store profflag – så meget så en, men det var kultur og stil over det, hurtighet og balanse …», skrev Bergens Tidendes legendariske signatur Krim. Mens BA mente at Branns løperrekke hadde for stor respekt for Boltons forsvar.
Vi kjuagutter sikret oss noen engelske autografer, før vi heseblesende løp opp igjen i Fiolveien, for å rekke noen minutter fotball på Bondemarken før vi ble ropt inn til kveldsmat av morene våre. Ikke særlig strengt ropt inn, riktignok, det var jo 17. mai om to dager.
Men for oss; Avvaen, Gunsken, Øyen, Musen og Trullien – hvem av oss som nå var på Stadion den tirsdagen i mai 1956 – ble denne dagen et vendepunkt, et turning point – FØR og ETTER at engelsk fotball for evig og alltid inntok livene våre.
Bolton Wanderers ble mitt favorittlag den gang for 55 år siden – og er det fremdeles! You bet!
Hvilket lag er din engelske favoritt? Og hvorfor?
