«BT lot seg nazifisere»

Vår tid er en dyster tid. Vi har lidd nederlag i to store kriger og har mistet mange av våre ypperste menn. Vi? Like sørgelig er det at de som er igjen, de som ennå er i live, oppvoksende generasjoner, nå er i klørne på fienden og ikke engang tillates å erkjenne dette nederlag, erkjenne hva som er skjedd, men i sitt enfold innbiller seg å stå på seierherrenes side. Som om det bare var en politisk anskuelse som hadde forlist! En grille og en fiks idé som vi like gjerne kan bytte ut med noe annet, noe mer i overensstemmelse med tidsånden, omtrent som vi legger av oss fjorårets mote og ikler oss nye gevandter. Som om det hele bare var en kamp mellom to ulike syn på hvordan vi best innretter samfunnet vårt – som uheldigvis røk i tottene på hverandre, inntil det ene til slutt trakk det lengste strå, og det var det, ikke noe mer å bry seg om! Og forøvrig fremholder man som selvinnlysende at det gode seiret: Ingen selvransakelse eller kritisk spørren tåles på det punkt, og for å skremme våre unge fra å så tvil i sine våkne sinn og begynne å grave i historien smir man slike redselsskildringer av den tapende parts anskuelser og bedrifter at det går kaldt nedover ryggen på sensible nordiske gutter og jenter, og fanden selv må kvie seg for å ta dens parti.

At vi tapte krigen mot jødene er en ulykke uten sidestykke i det nordiske menneskes historie. Men forutsetningen for dette nederlag, liksom for vår videre ferd mot undergangen, mot Ragnarok, er den forvirring, de villfarelser, som sirkulerer i vår organisme som den mest potente gift og gir vår ynkverdige vaklen og famlen skjær av feberrier og stank av forråtnelse. Den egentlige årsak til at vi nå i dag er ille ute er ikke at vi tapte krigen, men at vi ikke forstår den situasjon vi befant oss i den gang og som vi befinner oss i idag. Den gang forsto ikke vårt folk hva konflikten dreide seg om, og fant det heller aldri ut. Noen forsto det, men mange flere var i villrede, og massene i alle land, unntatt kanskje i Tyskland, svelget propagandaen fra presse og radio rått og sitret av harme over «de slemme tyskerne» og «de onde og forbryterske NSerne» med Hitler og Goebbels i spissen. Hadde de ikke nok en gang satt i gang en ødeleggende krig i Europa? Var ikke Tyskland under NSDAP et forferdelig undertrykkende diktatur som hensynsløst forfulgte uskyldige minoriteter som de laget syndebukker av for alt som var galt i det tyske samfunn? Var de ikke løgnens og hatets fyrster og var ikke det de sto for ukristelig, inhumant, intolerant og udemokratisk? Var de ikke reaksjonære bøller som hatet all sann og høyere kultur og alle progressive og moderne reformer? Hadde vi ikke her rett og slett det verste skrekkvelde av et voldsherredømme som verden har sett ?

Slik hamret pressen over hele Europa og i Amerika løs på Det Nye Tyskland, og fra Hollywood kom det film etter film som innprentet den jevne anelsesløse kinogjenger grelle stereotypier av «nazistene», groteske og komiske figurer på én gang. Hva skulle den jevne mann tro? Han hadde ingen andre og pålitelige kilder å ty til. Mannen i gata er i massemedias vold; det er en lærdom Hitler trakk mens han gjennomlidde den første verdenskrigs helvete som soldat og helt ved fronten. Han så hvor klønete den tyske propaganda var og hvor uendelig slu og velberegnet jødenes og deres alliertes var. Dette var ett av de misforhold på tysk side som kostet tyskerne seieren.

Den vanlige germaner, det være seg i nord-Amerika eller i Europa, kom sliten hjem etter en lang arbeidsdag og hadde ikke andre midler til å informere seg enn dagsavisen og radioen. Så han i blant en film eller plukket opp en bok i en bokhandel så kan du vedde på at de formidlet det samme budskap som han allerede var tutet ørene fulle av så det ljomet og skranglet i hodekassen. Og landets politikere og intellektuelle, de som presumptivt har erfaring og ressurser til å heve seg over propaganda og oppsøke troverdige kilder, hva sa de? Stort sett det samme alle sammen. Naturligvis fantes det enkelte selvoppofrende og standhaftige NSere og sympatisører i alle land, men media og pengearistokratiet hadde besudlet dem ugjenkallelig med vanære og ringeakt – eller kanskje jeg ikke treffer spikeren på hodet her – i menigmanns øyne var der noe skremmende ved dem, som var de demoner i menneskelig forkledning. De var ikke salonfähige og ble frosset ut av det gode selskap. Hva skulle den alminnelige germanske familie fra beskjedne kår tenke og tro? Skulle de underkjenne den enstemmige dom landets øvrighet hadde felt over «nazistene»? I så fall på hvilket grunnlag ? Hvis dette var en sammensvergelse av kapitalister mot det arbeidende germanske folk, så måtte da i hvert fall arbeiderbevegelsen gjennomskue det og gi høylydt uttrykk for det. Men det gjorde de ikke. Besynderlig som det vel måtte forefalle den oppvakte iakttager, så fremholdt arbeiderførerne akkurat det samme som alle andre, ja agiterte såmenn uforsonligere enn noen. Kapitalister og marxister, som ellers tilsynelatende sto så steilt mot hverandre! Noen glupe og uavhengige sjeler ante ugler i mosen, men massene lot seg narre opp i stry.

Står en sterk mann opp og taler og sier det som sant og rett er, så er den enkle ærlige arbeidende mann og kvinne i stand til å innse det og støtte ham. Men glimrer han med sitt fravær eller blir sittende av feighet, så faller de i klørne på demagoger og falske profeter. Hetskampanjen mot «nazistene» dengang, for vel sytti år og mer siden, var såvisst produkt av en sammensvergelse, men den stakk dypere enn menigmann kunne grave. Han nærer aktelse for nasjonens autoriteter og lederskap, og under normale omstendigheter bøyer han seg for dem og adlyder deres befalinger. Det eneste som kan forhindre dette er om en sterk folkelig bevegelse avslører regimets sanne ansikt og innbitt bestrider dets legitimitet. Men noen slik bevegelse dukket i de fleste ariske land aldri opp, eller den kom for sent eller viste seg for svak. Derfor marsjerte germaneren traust ut i krig mot sin broder. Og etter det, etter den svimlende blodsutgytelse, denne berserkergang i død, fornedrelse og forødelse, en industriell nedslakting av blomsten av Germanias ungdom på begge sider – etter det har vi aldri mer vært oss selv. Kast blikket fattige hundre år tilbake og ta i nærmere øyesyn den stolte, sterke germanske mann som ennå dengang var en levende realitet og som hersket over verden uten å skjemmes. Han er like fjern som en stjernetåke i verdensrommet. Idag kryper vi for l’homme sauvage, for de ynkeligste og avskyeligste villmenn som strømmer ut av jungelen for å ta i mot våre unnskyldninger. Vår egen kultur ligger brakk og forsmekter mens vi vier oss til det primitive barbari. Vi lar våre fedreland invadere av horder av disse fremmede undermennesker, for at de skal voldta våre kvinner, myrde våre menn, røve vårt jordiske gods, forslumme samfunnet vårt med sin nederdrektighet, spre selvdestruktiv livsførsel blant våre unge og gjøre oss fremmede for oss selv – inntil de til syvende og sist fortrenger oss fra det som en gang var storartede og ærerike fedreland.

Vårt folk, vår rase, er moralsk sykt. Se deg om i naturen : Alle levende vesener, alle arter, raser og familier av beslektede individer kjemper for sitt liv, kjemper for å overleve. Dette er naturens kategoriske imperativ og noen annen mening i tilværelsen finnes ikke. Vi mennesker av nordisk rase blir ikke frelst av å legge oss flate for konkurrerende raser – vi bare dør ut. Dette er en kampens verden; livet er kamp – for den som ikke vil kjempe finnes det ingen tilgivelse og ingen ære eller belønning, men kun evig død. De som oppgir kampen blir eliminert og erstattet av folk med livsvilje og stridslyst.

Den nordiske rase er en truet art. Med mindre det snart kommer til regimeskifte og en drastisk omlegning av kursen, så er vi dødsdømt. I løpet av de hundre år som gikk forvandlet verden seg for oss fra et triumftog til et mareritt. Dette kan ikke fortsette særlig lenger. Denne lune time før stormen er en god tid for enhver av oss som har noe å fare med til å holde hodet kaldt og tenke klare og alvorlige tanker. Vi ser omkring oss vårt folks fruktbarhet synke stadig lavere. Vi ser våre unge dyrke seksuelle forbindelser med rasefremmede, og bastardiseringen gripe om seg. Laster og perversjoner boltrer seg som aldri før. Men vi må ikke fortvile. Det er tid for å vise hva som bor i oss; for å hevde høye idealer og vise selvoppofrelse og heltemot. Begynn med deg selv, stålsett dine dyder og bli et forbilde for andre. Med selvovervinnelse og selvtukt kommer stoltheten og selvtilliten, og da spirer håpet som en oppadgående sol.

Den viktigste oppgave er å forstå hovedårsaken til den nød vi nå befinner oss i: Den indre fiende, Jødene. Gjennom århundreder og årtusener har de infiltrert våre ariske samfunn og kulturer og hevdet sine interesser på bekostning av vårt folks vel. De er et folk og ingen religion, og deres streben er rent verdslig. Målet er å tilegne seg all eiendom og all makt på denne Jord og utrydde eller trellbinde andre folk. De er et parasittisk folk som virker dulgt, og etter omhyggelig overveielse og hemmelig overenskomst seg imellom, i en vertsnasjons indre. De bidrar ingenting til vertsnasjonens liv, hverken økonomisk eller kulturelt, men suger sitt livsblod ut av den. De blir aldri mette, og hvor mye de enn har tilranet seg så skal de alltid ha mer. Ingen nasjon kan bære en slik parasitt i seg i det uendelige uten å gå til grunne. For å stagge immunforsvaret og motstandskampen så lenge som mulig er jødene derfor avhengige av å forvirre sitt vertsfolk og føre det bak lyset, og noe av det første de gjør når de har trengt inn i en ny vertsnasjon er å gripe makten over informasjonskanalene og de opinionsdannende samfunnsledd. Det er et møysommelig arbeid, men Jøden er tålmodig, og hans bestrebelser krones med hell. Således har det seg at de færreste av oss kjenner jødene for hva de er, men går rundt med det bilde av dem som jødene selv har fabrikert for å styre våre tanker. Den avgjørende list her er å hemmeligholde mediemakten slik at arieren tror de opplysninger og meningsytringer som tilflyter ham stammer fra hans eget folk, fra ariere. Og også dette lykkes dem: Bare se på mannen som passerer deg på gaten med en avis under armen; han har ikke den fjerneste anelse om at innholdet i denne avis som han leser hver dag er bestemt av Jødene på alle viktige punkter.

Oppgaven som venter deg er formidabel, men du blir ikke alene. Om vår kultur er død så er teknologien ennå i live, og kanskje er det den som nå redder oss. Jødene har ikke greid å erverve seg monopol på Internett, og hvor hardt de enn prøver å sensurere vevet så slipper budskapet igjennom til fler og fler. Annen halvdel av nitti-tallet var en periode av markant fremgang for den nasjonale reisning. Vi har øvet innflytelse på massene, det er ikke til å ta feil av. Rasebevissthet er i dag mindre rystende enn det var for fem år siden, og opinionen er på gli. Skal vi da besinne oss i tolvte time og redde oss? Kanskje bare du vet svaret på det spørsmålet; kanskje din innsats – eller svikt – skal komme til å avgjøre striden og besegle vår felles skjebne. Men det nytter ikke å gruble over skjebnen – dens veier er uransakelige. La oss simpelthen gjøre hva vi kan, og gjøre det nå, uten å forspille mer tid. Et titanisk arbeid venter, men også – seier!

Vår tid er en dyster tid. Vi har lidd nederlag i to store kriger og har mistet mange av våre ypperste menn. Vi? Like sørgelig er det at de som er igjen, de som ennå er i live, oppvoksende generasjoner, nå er i klørne på fienden og ikke engang tillates å erkjenne dette nederlag, erkjenne hva som er skjedd, men i sitt enfold innbiller seg å stå på seierherrenes side. Som om det bare var en politisk anskuelse som hadde forlist! En grille og en fiks idé som vi like gjerne kan bytte ut med noe annet, noe mer i overensstemmelse med tidsånden, omtrent som vi legger av oss fjorårets mote og ikler oss nye gevandter. Som om det hele bare var en kamp mellom to ulike syn på hvordan vi best innretter samfunnet vårt – som uheldigvis røk i tottene på hverandre, inntil det ene til slutt trakk det lengste strå, og det var det, ikke noe mer å bry seg om! Og forøvrig fremholder man som selvinnlysende at det gode seiret: Ingen selvransakelse eller kritisk spørren tåles på det punkt, og for å skremme våre unge fra å så tvil i sine våkne sinn og begynne å grave i historien smir man slike redselsskildringer av den tapende parts anskuelser og bedrifter at det går kaldt nedover ryggen på sensible nordiske gutter og jenter, og fanden selv må kvie seg for å ta dens parti.

At vi tapte krigen mot jødene er en ulykke uten sidestykke i det nordiske menneskes historie. Men forutsetningen for dette nederlag, liksom for vår videre ferd mot undergangen, mot Ragnarok, er den forvirring, de villfarelser, som sirkulerer i vår organisme som den mest potente gift og gir vår ynkverdige vaklen og famlenet et skjær av feberrier og stank av forråtnelse. Den egentlige årsak til at vi nå i dag er ille ute er ikke at vi tapte krigen, men at vi ikke forstår den situasjon vi befant oss i den gang og som vi befinner oss i idag. Den gang forsto ikke vårt folk hva konflikten dreide seg om, og fant det heller aldri ut. Noen forsto det, men mange flere var i villrede, og massene i alle land, unntatt kanskje i Tyskland, svelget propagandaen fra presse og radio rått og sitret av harme over «de slemme tyskerne» og «de onde og forbryterske NSerne» med Hitler og Goebbels i spissen. Hadde de ikke nok en gang satt i gang en ødeleggende krig i Europa? Var ikke Tyskland under NSDAP et forferdelig undertrykkende diktatur som hensynsløst forfulgte uskyldige minoriteter som de laget syndebukker av for alt som var galt i det tyske samfunn? Var de ikke løgnens og hatets fyrster og var ikke det de sto for ukristelig, inhumant, intolerant og udemokratisk? Var de ikke reaksjonære bøller som hatet all sann og høyere kultur og alle progressive og moderne reformer? Hadde vi ikke her rett og slett det verste skrekkvelde av et voldsherredømme som verden har sett?

Slik hamret pressen over hele Europa og i Amerika løs på Det Nye Tyskland, og fra Hollywood kom det film etter film som innprentet den jevne anelsesløse kinogjenger grelle stereotypier av «nazistene»,det var groteske og komiske figurer på én gang. Hva skulle den jevne mann tro? Han hadde ingen andre og pålitelige kilder å ty til. Mannen i gata er i massemedias vold; det er en lærdom Hitler trakk mens han gjennomlidde den første verdenskrigs helvete som soldat og helt ved fronten. Han så hvor klønete den tyske propaganda var og hvor uendelig slu og velberegnet jødenes og deres alliertes var. Dette var ett av de misforhold på tysk side som kostet tyskerne seieren.

Den vanlige germaner, det være seg i nord-Amerika eller i Europa, kom sliten hjem etter en lang arbeidsdag og hadde ikke andre midler til å informere seg enn dagsavisen og radioen. Så han i blant en film eller plukket opp en bok i en bokhandel så kan du vedde på at de formidlet det samme budskap som han allerede var tutet ørene fulle av så det ljomet og skranglet i hodekassen. Og landets politikere og intellektuelle, de som presumptivt har erfaring og ressurser til å heve seg over propaganda og oppsøke troverdige kilder, hva sa de? Stort sett det samme alle sammen. Naturligvis fantes det enkelte selvoppofrende og standhaftige NSere og sympatisører i alle land, men media og pengearistokratiet hadde besudlet dem ugjenkallelig med vanære og ringeakt – eller kanskje jeg ikke treffer spikeren på hodet her – i menigmanns øyne var der noe skremmende ved dem, som var de demoner i menneskelig forkledning. De var ikke salonfähige og ble frosset ut av det gode selskap. Hva skulle den alminnelige germanske familie fra beskjedne kår tenke og tro? Skulle de underkjenne den enstemmige dom landets øvrighet hadde felt over «nazistene»? I så fall på hvilket grunnlag? Hvis dette var en sammensvergelse av kapitalister mot det arbeidende germanske folk, så måtte da i hvert fall arbeiderbevegelsen gjennomskue det og gi høylydt uttrykk for det. Men det gjorde de ikke. Besynderlig som det vel måtte forefalle den oppvakte iakttager, så fremholdt arbeiderførerne akkurat det samme som alle andre, ja agiterte såmenn uforsonligere enn noen. Kapitalister og marxister, som ellers tilsynelatende sto så steilt mot hverandre! Noen glupe og uavhengige sjeler ante ugler i mosen, men massene lot seg narre opp i stry.

Står en sterk mann opp og taler og sier det som sant og rett er, så er den enkle ærlige arbeidende mann og kvinne i stand til å innse det og støtte ham. Men glimrer han med sitt fravær eller blir sittende av feighet, så faller de i klørne på demagoger og falske profeter. Hetskampanjen mot «nazistene» dengang, for seksti år og mer siden, var såvisst produkt av en sammensvergelse, men den stakk dypere enn menigmann kunne grave. Germaneren nærer aktelse for nasjonens autoriteter og lederskap, og under normale omstendigheter bøyer han seg for dem og adlyder deres befalinger. Det eneste som kan forhindre dette er om en sterk folkelig bevegelse avslører regimets sanne ansikt og innbitt bestrider dets legitimitet. Men noen slik bevegelse dukket i de fleste ariske land aldri opp, eller den kom for sent eller viste seg for svak. Derfor marsjerte germaneren traust ut i krig mot sin broder. Og etter det, etter den svimlende blodsutgytelse, denne berserkergang i død, fornedrelse og forødelse, en industriell nedslakting av blomsten av Germanias ungdom på begge sider – tfter det har vi aldri mer vært oss selv. Kast blikket fattige hundre år tilbake og ta i nærmere øyesyn den stolte, sterke germanske mann som ennu dengang var en levende realitet og som hersket over verden uten å skjemmes. Han er like fjern som en stjernetåke i verdensrommet. Idag kryper vi for l’homme sauvage, xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx (selv-sensur) xxxxxxxxxxxxxxxxxxx.

Vårt folk, vår rase, er moralsk sykt. Se deg om i naturen : Alle levende vesener, alle arter, raser og familier av beslektede individer kjemper for sitt liv, kjemper for å overleve. Dette er naturens kategoriske imperativ og noen annen mening i tilværelsen finnes ikke. Vi mennesker av nordisk rase blir ikke frelst av å legge oss flate for konkurrerende raser – vi bare dør ut. Dette er en kampens verden; livet er kamp – for den som ikke vil kjempe finnes det ingen tilgivelse og ingen ære eller belønning, men kun evig død. De som oppgir kampen blir eliminert og erstattet av folk med livsvilje og stridslyst.

Den nordiske rase er en truet art. Med mindre det snart kommer til regimeskifte og en drastisk omlegning av kursen, så er vi dødsdømt. I løpet av de hundre år som gikk forvandlet verden seg for oss fra et triumftog til et mareritt. Dette kan ikke fortsette særlig lenger. Denne lune time før stormen er en god tid for enhver av oss som har noe å fare med til å holde hodet kaldt og tenke klare og alvorlige tanker. Vi ser omkring oss vårt folks fruktbarhet synke stadig lavere. Vi ser våre unge dyrke seksuelle forbindelser med rasefremmede, og bastardiseringen gripe om seg. Laster og perversjoner boltrer seg som aldri før. Men vi må ikke fortvile. Det er tid for å vise hva som bor i oss; for å hevde høye idealer og vise selvoppofrelse og heltemot. Begynn med deg selv, stålsett dine dyder og bli et forbilde for andre. Med selvovervinnelse og selvtukt kommer stoltheten og selvtilliten, og da spirer håpet som en oppadgående sol.

Den viktigste oppgave er å forstå hovedårsaken til den nød vi nå befinner oss i: Den indre fiende, Jødene. Gjennom århundreder og årtusener har de infiltrert våre ariske samfunn og kulturer og hevdet sine interesser på bekostning av vårt folks vel. De er et folk og ingen religion, og deres streben er rent verdslig. Målet er å tilegne seg all eiendom og all makt på denne Jord og utrydde eller trellbinde andre folk. De er et parasittisk folk som virker dulgt, og etter omhyggelig overveielse og hemmelig overenskomst seg imellom, i en vertsnasjons indre. De bidrar ingenting til vertsnasjonens liv, hverken økonomisk eller kulturelt, men suger sitt livsblod ut av den. De blir aldri mette, og hvor mye de enn har tilranet seg så skal de alltid ha mer. Ingen nasjon kan bære en slik parasitt i seg i det uendelige uten å gå til grunne. For å stagge immunforsvaret og motstandskampen så lenge som mulig er jødene derfor avhengige av å forvirre sitt vertsfolk og føre det bak lyset, og noe av det første de gjør når de har trengt inn i en ny vertsnasjon er å gripe makten over informasjonskanalene og de opinionsdannende samfunnsledd. Det er et møysommelig arbeid, men Jøden er tålmodig, og hans bestrebelser krones med hell. Således har det seg at de færreste av oss kjenner jødene for hva de er, men går rundt med det bilde av dem som jødene selv har fabrikert for å styre våre tanker. Den avgjørende list her er å hemmeligholde mediemakten slik at arieren tror de opplysninger og meningsytringer som tilflyter ham stammer fra hans eget folk, fra ariere. Og også dette lykkes dem : Bare se på mannen som passerer deg på gaten med en avis under armen; han har ikke den fjerneste anelse om at innholdet i denne avis som han leser hver dag er bestemt av Jødene på alle viktige punkter.