Det er så mye forvirring i vår bransje for tiden. Clay Shirky setter ord på tingene.
En av verdens fremste medietenkere og nettforskere steg ned til folket i ettermiddag. Eller rettere sagt, professor, forfatter og digi-dude Clay Shirky (bt.no-intervju her) stod på scenen i Grieghallen noen timer og prøvde å forklare landets ypperste medieledere, medieakademikere og teknohoder hva som er i ferd med å skje der ute i den digitaliserte verden. Det er ikke så lett å ha oversikt for tiden.
En stund var det nesten ufrivillig komisk i Peer Gynt-salen. Mange deltakere så ut som om de var mer opptatt av å tvitre om foredraget, enn faktisk å absorbere alt som ble sagt. Treffende nok er denne multitaskingen et presist eksempel på Clay Shirkys argumenter om mediebruk og samhandling, og den bekrefter teoriene han har brukt et par bøker på å forklare.
Det var Nordiske Mediedager (og en haug med sponsorer) som hentet Mr. Shirky til Bergen. Det er knakende godt gjort, fordi Shirky er en fabelaktig foredragsholder med diger rekkevidde i kunnskap og retorikk. Professoren skrev blant annet boken ”Here Comes Everybody” i 2007, der han beskriver fire steg for hvordan deltakelse og endring av samfunnsutviklingen er i ferd med å flytte ut av varmen i de tradisjonelle avishusene og ut i den actionfylte virkeligheten.
Shirkys fire steg handler om:
Deling. At folk har fått et verktøy eller kanal der de deler nettadresser, tags og lignende, for eksempel Twitter eller Facebook.
Samtale. At mennesker kommuniserer for å lære og bli bedre i en eller annen ferdighet eller kunnskap.
Samarbeid. At brukerne danner grupper med en felles interesse.
Kollektiv handling. At gruppens skjebne som helhet blir viktig, og fører til handling.
I dag ser vi at denne dynamikken befinner seg bak flere av de store og dramatiske politiske bevegelsene i verden; Den arabiske våren, Occupy Wall Street-bevegelsen og Global Action-demonstrasjonene i mer enn 900 byer for to uker siden.
Så dette handler ikke bare om mediestrategier og journalistikk, men om hvordan hele befolkninger har fått nye verktøy, og om hvordan de bruker det for å påvirke utvikling. Sånn sett snakker vi om en helt ny demokratisering, om formidling av nyheter, kunnskap og hendelser på et helt spontant og uredigert nivå.
Spenningen mellom gammelt tankegods og nye medieorientering har skapt noe nær et schizofrent og lite konstruktivt klasseskille
Clay Shirky påpeker korrekt nok at nettet representerer verdenshistoriens aller største økning i menneskers mulighet til å uttrykke seg fritt. ”Endrer du måten mennesker kommuniserer på, endrer du samfunnet”, sier han.
Det høres vakkert ut, men innebærer også en del utfordringer. På den ene siden finnes det en utrolig mulighet til å utveksle dokumentasjon og kunnskap for å løse felles problemer på en kollektiv måte.
På den andre siden, i sin ytterste konsekvens, vil det være svært uheldig om vi alle en dag går og overvåker hverandre med mobilkamera, og legger alt vi mener er avvikende atferd ut på YouTube eller Bambuser – til allment påsyn og bespottelse. Hvis ”Little Brother” tar over for ”Big Brother”, er det ikke sikkert det er like kjekt å være borger av et liberalt samfunn.
Ideen er at strømmen av informasjon korrigerer seg selv, når det er plass til alle, vil de klokeste og best forankrede argumentene seire. Vi får krysse fingre.
Jeg kan tenke meg at alle de betalende tilhørerne ikke bare var kommet for å høre teorien om hvordan nye verktøy som sosiale medier endre samfunnet vårt. Mange av dem var helt sikkert der for å sanse nye råd og vink om glupe inntektsmodeller som kan døyve den moderne mediefrustrasjonen - det at medier nå er fritt vilt, og at Facebook tar over nyhetsformidlingen.
Denne spenningen mellom gammelt tankegods og ny medieorientering har skapt noe nær et schizofrent og lite konstruktivt klasseskille i mediebransjen. Du har papriavisen på den ene siden, som iherdig generer ubestridt mest inntekter, så har du nett, mobil og brett på andre siden, der man ikke helt vet hvordan friste leseren til å betale like mye som før – og som innebærer grusomme utviklingskostnader.
Her var Clay Shirky herlig klar og fordomsfri. Hans enkle resept er at vi slutter å skille mellom gamle og nye medier, mellom gammel og ny kunnskap. Poenget er at folket der ute ikke er så opptatt av plattform, men bruker den til enhver tid praktisk tilgjengelige metode for å holde seg oppdatert eller spre info. Det er logisk, men kanskje ikke så lett å bygge langtidsbudsjetter på.
Jeg tenker at noe av det fineste i Shirkys teser er ideen om deltakelse. Også her i Norge vokser det opp generasjoner som ikke knytter inntak og output av kunnskap til merkevarer og mediehus, men til engasjement og umiddelbar formidling. Der er nettet suverent, til sitt bruk. Jeg tenker at det vi kan gjøre er å fjerne terskelen for deltakelse, slik at også dem uten megatonn med selvtilit og markeringsbehov finner det nyttig å delta.
Samtidig må vi overbevise publikum - og ikke minst våre medieeiere – om at journalistikk ikke bare er en kostbar og anakronistisk aktivitet, men at nitide undersøkelser og postjournalsøking er verd innsatsen og lønnsbudsjettene.
Journalistikken er ikke døende. Men vi må bli mye flinkere til å snakke i det åpne rom og direkte med dere brukere, og mindre med oss selv.
Derfor er det så bra at Clay Shirkys foredrag blir lagt ut her på NMDs hjemmesider. Hør på ham. Han er en klok mann.
