EKSTREMT EUROPEISK: Tyske nynazister demonstrerer mot en utstilling om nazistenes terror under Den annen verdenskrig. ARKIVFOTO: REUTERS/SCANPIX
Ensomme ulver som Anders Behring Brevik slett ikke er ensomme. Derfor er Øyvind Strømmens bok til å få frysninger av.
At journalist og forfatter Øyvind Strømmen har skrevet ”Det mørke nettet” på rekordtid etter 22. juli viser et par ting:
Både myndigheter, medier og almennheten har alvorlige mangler i kunnskapen om hva som har foregått på ytre høyre de siste årene.
Og: Behovet for å oppdatere det ideologiske verdensbildet vårt er stort. Vi trenger til og med grunnleggende innføring i riktig bruk av begreper.
Lær deg for eksempel ”kontrajihadisme”: ”En sterk anti-islamsk ideologisk bevegelse som i hovedsak springer ut av fra amerikanske og og europeiske internettmiljøer”.
Sånn sett er det sterkt å lese ”Det mørke nettet”. Boken er en innsiktsfull og engasjert innføring i høyreekstremismens og terrorens tankesett, språk og logikk i Europa.
Strømmens tese er at vi har latt oss forlede av et snevert og fordomsfullt fokus på islam og islamister, blendet av lysglimtet fra 11. september, sløvet ned av angsten for det totalitære og vilt fremmede. I den tilstanden har vi vært blinde for ekstremismen som har poppet opp midt iblant oss.
For Øyvind Strømmen er dette en unnlatelsessynd, fordi den har blokkert for nysgjerrighet og kunnskap om en politisk utvikling som er svært synlig i flere europeiske land. Her i Norge har den vært mest fremtredende ved at ekstremismens språkbruk er normalisert og adoptert inn i hverdagspolitikken.
I Strømmens fortelling fremføres dette argumentet godt dokumentert, med eksempler fra Danmark, Sverige, Nederland, Belgia, Sveits, Frankrike, Storbritannia – stort sett de fleste europeiske land der høyreekstreme gjør seg bemerket for tiden. Og de gjør det med hatets språk og med legitimering av vold, basert på en virkelig forkvaklet oppfatning om virkeligheten.
Paradoksalt nok var det terroren 22. juli som åpnet øynene våre. Reaksjonene på nettet ar talende. Kl 17.22 den ettermiddagen, to minutter etter at skytingen på Utøya begynte og fem minutter før politiet fikk melding om den, skrev en kvinne på Facebook-veggen til Frp-politiker Per-Willy Amundsen:
”Demokratiet har denne regjeringen gang på gang vist folket at ikke gjelder, der de har turt frem i ren diktatorstil overfor den norske etniske befolkning. Det er trist at uskyldige har gått med. Stoltenberg og hans klan, ser jeg derimot ikke som uskyldige i dette tilfellet.”
Og fortsetter: ”Jeg tror svært mange skulle ønske at en av de to døde var statsministeren selv.”
Strømmen forteller dette fordi han ønsker å vise oss at Anders Behring Breivik, uavhengig av hvor ensom han var i selve handlingen, ikke var ensom i sine holdninger. ”Den ensomme ulven kommer fra en flokk”, skriver Strømmen. Og den flokken går ikke og gjemmer seg på obsukre møter på hemmelige steder i skauen. De ytrer seg i full åpenhet på nettet, ofte med navn og nummer. Likevel har vi ikke sett dem eller tatt dem alvorlig.
De gjør det med hatets språk og med legitimering av vold, basert på en virkelig forkvaklet oppfatning om virkeligheten.
Kanskje fordi de er så slitsomme. Det ligger i den kontrajihadistiske natur at alt som for eksempel skrives i artikler av denne typen, er en bekreftelse på at det eksisterer en islamvennlig mega-konspirasjon der ute. Vi journalister er del av den store og omfattende kulturmarxistiske planen om i dypeste hemmelighet overlate Norge på et sølvfat til den verdensomspennende islamistiske revolusjonen, der Arbeiderpartiet er regissøren, og alle vi andre er nyttige klakkører for antidemokratiske krefter.
Som Strømmen skriver; ”Alt reduseres til et spørsmål om svik, om skumle planer, endog til et spørsmål om statskupp”.
Det kunne vært lett å avfeie dette som paranoia av gigantoman og sykelig standard. Men høres det ikke kjent ut? Du finner de samme formuleringene i et visst manifest fra juli i år.
Strømmens bok kan også tolkes som et sterkt debattinnlegg. Strømmens gode innsikt i dagens høyreekstremisme gjør hans analyse av norsk integreringspolitikk fascinerende. Han mener at selv uten et sterkt og rendyrket høyreradikalt parti har vi i Norge styrket konstruksjonen av en norskhet der muslimske nordmenn aldri kan få innpass.
”Ekstreme oppfatninger har sakte, men sikkert blitt normalisert og banalisert. Konspirasjonsteorer, hat mot politiske motstandere og voldsromantikk er åpenbart en farlig miks. Ideen om at det er umulig å bli norsk er likevel farligere”, skriver Strømmen.
Han mener selve ideen om den eksklusive og ekskluderende norskhet kan sørge for at frykten for fremvoksende parallellsamfunn blir en selvoppfyllende profeti – den kan lede til ekskluderende politikk fra storsamfunnet, og den kan gi større rom til tilsvarende politisk tenkning i minoritetsmiljøet.
En ryggmargsrefleks etter å ha lest boken er at det er trist at boken ikke kom for fem år, for ti år siden. Det er tankevekkende at dette ikke er allmenn kunnskap i redaksjoner over hele landet, inkludert min egen. Det ville gjort oss våknere for hatets språk, og det ville gitt oss verktøy til stille bedre og mer kritiske spørsmål til problematisk politisk retorikk, som også finnes her til lands.
Som dette sitatet fra 26. august 2005, for eksempel: ”Jeg vet jo at ikke alle muslimer er terrorister, men at alle terrorister er muslimer, det har vi jo sett”.
Noen som husker den? Den kommer fra samme mann som nå gråter bitre tårer fordi han ikke får plass i Nobelkomiteen.
