ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
Krenkelse er en ualminnelig sterk politisk kraft.
”Fornærmelser avler kun perler i mitt sinn”, skrev nasjonaldikter Henrik Wergeland. Det var lett for ham å si. Han levde på første halvdel av 1800-tallet, før parlamentarismen, før sprit- og bensinpopulismen, før Dagsnytt 18, lenge før Carl I. Hagen og frue.
Det manglet neppe fornærmelser og støtende utsagn den gangen heller, og oppblåste rikspoeter med selvbilder svære som Galdhøpiggen kunne saktens barke i hop, i kamp om personlig prestisje og folkets gunst. Men konfliktene ble ofte løst i lukkede rom, i verdighet over et glass. Eller med bare never bak låven. Eller med penn og papir.
Det var tider, det.
Krenkelse er blitt politisk metode. Formidling av fornærmelse er blitt mediestrategi. Den offentlige konflikten mellom Carl I. Hagen og partiledelsen er et godt eksempel på moderne politisk teater, der krenkelsen blir selve motoren og drivkraften i utviklingen av en konflikt.
En krenkelse i politisk forstand er mer enn bare en fornærmelse; vi er forbi punktet der det er mulig å skille sak og person. Krenkelsen handler om at hele personen – inkludert erfaring, historie og grunnleggende evner og egenskaper – blir stilt i miskreditt.
Carl I. Hagen ønsket å avslutte sin politiske karriere med et ærefullt internasjonalt verv, et aller siste symbol på at den gamle rabulist omsider fikk en plass i prestisjens innerste gemakker.
Det ville ha vært kroning av et bemerkelsesverdig politisk verk. Under Hagens mediesmarte grep vokste Fremskrittspartiet fra marginalt sirkus til politisk veksthage for rotnorsk populisme, der oppslutningen tidvis nærmet seg 30 prosent.
Nobelkomiteen var siste sjanse, etter at Hagen ble vraket både til Riksrevisjonen og vervet som stortingspresident.
Derfor opplevde han fallet så brutalt. Derfor hang han verdigheten fra seg i skapet, og grep til et våpen han håndterer bedre enn noen annen norsk parlamentariker: Han ble et offer.
Det er en rolle Hagen har spilt til perfeksjon i tretti år, skulle bare mangle om han ikke kunne løfte denne krenkelsen frem i primetime, en aller siste gang.
Så hadde vi det gående. Carl Ivar hadde grått flere ganger den siste uken. Fru Eli Hagen erklærte at ”Jeg tror nok Siv fortsatt er litt sjalu på Carl fordi han har vært en flink politiker”. På et par korte dager fikk vi innsyn i en tenkemåte og en type selvinnsikt som vi aldri ellers ville ha fått tilgang til på grå, politiske hverdager.
Det hele ble ganske pinlig – på dagen da Frp omsider fikk et løft på meningsmålingene, to måneder etter det begredelige valget. Snakk om timing.
Hva er grunnen til at Hagens jammer får så prominent plass i den norske offentligheten? Det kan ikke bare handle om at ekteparet Hagen er medieyndlinger og trofaste leverandører av hellig indignasjon og hjemme hos-reportasjer.
Da Carl I. Hagen var gjest hos Ole Torp i NRK-programmet ”Aktuelt” på onsdag, fikk han mange gode spørsmål. Men han unnslapp helt sentrale spørsmål om sin egen person og atferd, og ble dermed nok en gang håndtert som et politisk unntakstilfelle.
Selvfølgelig burde Ole Torp ha spurt om Hagens selvforståelse. Hvordan han vurderer sin egen atferd, og hva han tenker om effekten det har på ”folk flest”. Om hans hang til å fremstille seg selv som offer, om hvordan velgerne vil forholde seg til en veteran som nærmest mener han har ”rett” på å få tildelt svært høythengende verv. Rett og slett; hvordan står det til med selvinnsikten?
Men nei. Samtlige intervjuer i riksmediene handler om Hagens selvopplevde sorg og bitterhet. Ikke hvordan han selv vurderer dette som politisk virkemiddel.
I rettferdighetens navn må det legges til at Hagen langt fra er alene om å praktisere denne typen politisk atferd. Den er nesten blitt en politisk utgangsstrategi, og dokumentasjon på dette kan man lese i de mange politiske biografiene som hver høst flagrer over oss som sultne gråmåker. For mange av dem er krenkelsen det helt sentrale salgsargumentet.
Vi husker med gru konflikten mellom LO-leder Gerd-Liv Valla og hennes tidligere medarbeider Ingunn Yssen. En nasjonalstrid så bitter at den avstedkom minst to biografier med gjensidige beskyldninger, men lite ærlig refleksjon over selvinnsikt, kommunikasjonsmåter og evne til respekt.
Tidligere barneminister Karita Bekkemellems biografi blir husket fordi hun var fornærmet på Jens Stoltenberg. Og tidligere partileder Valgerd Svarstad Hauglands biografi blir husket fordi hun var fornærmet på Kjell Magne Bondevik. Slik kan man bla seg gjennom nyere norsk politisk historie, og se at krenkelse ofte definerer forholdet mellom maktens ypperste aktører.
Krenkelse er blitt politisk metode. Formidling av fornærmelse er blitt mediestrategi.
Politikeres ettermæle i dag handler i økende grad om hvor mye og hvordan og hvem de ble krenket av i sine siste år før sceneteppet gikk ned.
Det at krenkelsen er blitt så sentralt tyder på et par ting: Politikk og politikere er uatskillelige. De er samme vesen. Krenkes personen, krenkes alt han eller hun står for, og dermed også et stort antall velgere. Å krenke velgere er ikke smart. Derfor blir det så viktig å henge ansvaret for krenkelsen på motstanderen. Og der står Dagsnytt 18 klar med mikrofonene.
Henrik Wergeland var en omstridt fyr, og han visste det. Oppgjøret med bakvaskelser, skitprat, ryktemakere og løgnere tok han selv i farsen ”Lyv ikke”, fra 1840. Det var en voksen og raus måte å takle fornærmelser på.
Han skrev, på gammelmodig og stivpyntet norsk, men du skjønner sikkert essensen:
”Kort, hvad du angrer, ditt fordums Id
det gamle Nid
jeg vil begrave
med bare Blomster i fra min Have
Thi saaledes hevner en Poet sig.”
Kunne bare våre forsmådde politikere hevnet seg etter samme metode, ville det gitt politikken litt av verdigheten tilbake – og gjort hverdagen lettere for oss medieforbrukere.
I dag er den harde huden skrellet av, skjoldet mot verdens ondskap er borte, tilbake står nasjonens politikere, vergeløse, nakne, alene, triste og forlatte – uten blomster i haven.
Ikke rart de gråter. Flere ganger i uken.
