GAMLE DAGERS BEHOV: Norge må tenke tog på en helt ny måte, mener et ekspertutvalg.
Den nye rapporten om videre utvikling av jernbanen er et realt spark i boggien til norske samferdselspolitikere.
I fjor, norsk jernbanes absolutt verste elendighetsår, satte samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa ned et hurtigarbeidende utvalg for å få jernbanen opp av grøften. Utvalget leverte rapporten sin i dag , og bak det formelle navnet ”Hovudutfordringar for norsk jernbane” ligger en sørgelig fortelling om 60 års forsømmelser.
De drøye 50 år sidene er egentlig et endetidsvarsel, et dødsskrift, en elegi over norsk samferdsels bortkomne barn. Bak de mosetørre formuleringene ligger en nesten spørrende refs til alle dem som lot togtrafikken rase utfor stupet. Hvordan er det mulig å skakkjøre en sektor så konsekvent over så mange år?
Langvarige problemer og elendig publisitet har riktignok fått politikerne til å våkne. Bevilgningene til jernbanen har økt med om lag 70 prosent i perioden 2005-2011. Drift og vedlikehold har økt med 40 prosent, og investeringer med 125 prosent. Neste år er det foreslått å bevilge 12,5 milliarder til jernbane.
Men disse pengene er bare som Paracet. De gir kortvarig lindring. I følge rapporten må norsk jernbanepolitikk nullstilles, den må tilbake til roten, den må etablere et helt nytt begrepsapparat for å takle fremtidens utfordringer.
Hvordan er det mulig å skakkjøre en sektor så konsekvent over så mange år?
Rapporten begynner med å slå fast at ”det å tenke langsiktig og helhetlig er svært viktig for utviklingen av jernbanesektoren”. Det høres selvfølgelig ut, men det er ikke en faktaopplysning, det er byråkratisk for ”våkn opp!”.
Behovet for enkel og rask transport vil vokse kraftig i årene som kommer. Jernbanen er velegnet til å håndtere dette. Også trender fra Europa viser at dette er veien å gå.
Utvalget slår fast at jernbanenettet i Norge stort sett er utformet på en tid da jernbanen hadde en annen rolle i transportsystemet enn den må ha i fremtiden. Les: Det er fullstendig utdatert.
Hovedutfordringen for norsk jernbane er at det ikke finnes klare mål og strategi for lenger tidshorisont enn Norsk Transportplan. Ti år er alt for kort. jernbanens rolle må klargjøres i et 20-40 årsperspektiv. Og det trengs ambisjoner, som utvalget så strengt påpeker.
Alt tilsier at jernbanen må ta en stor del av trafikkveksten som kommer med stor befolkningsvekst rundt byene i Sør-Norge, heter det i rapporten. Det finnes rett og slett ikke areal nok nær byene til å la veitrafikken gjøre det.
Utvalget foreslår en rekke helt basale tiltak. Jernbanen må planlegges ut fra hva Norge trenger på lang sikt. Ikke om fire år. Det må planlegges lange strekninger, med konkret dato for gjennomføring. Prosjektene må få forutsigbar finansiering. Dagens ordning med årlige bevilgninger over statsbudsjettet er uegnet.
Mer bruk av statlige reguleringsplaner må tillates, og utvalget åpner for både privatisering og konkurranseutsetting av persontogtrafikk. Norge bør ha ett felles billettsystem for all kollektivtransport, styrt av ett selskap.
Og sånn fortsetter det. En rekke gode forslag til hvordan norsk jernbane kan bygges opp fra grunnen av og moderniseres.
Fremtidens tog-politikere har også en svær kulturendringsjobb jobb å gjøre; de skal vrenge våre oppfatninger om transport og logistikk i fremtiden. Nordmenn er vant til å tenke på Norge som grisgrendt, usentralt og vanskelig tilgjengelig – dermed er bilen det logiske valget.
Men alle prognoser viser at vi i fremtiden skal være byboere i mye større grad, vi kommer til å klumpe oss sammen, fortetting er fremtidens mantra. Dette får store konsekvenser for hvordan vi beveger oss rundt i hverdagen. Det vil ikke lenger være rasjonelt at alle og enhver skal dra med seg to tonn stål på fire hjul rundt i landskapet når de skal på jobb eller på kjøpesenteret. Det vil enkelt og greit ikke være plass til det. Miljøet liker det heller ikke.
Ingen sier at ny norsk jernbanesatsing vil bli enkel å fronte. Det krever modig, visjonær og politisk langsiktig satsing. Velbekomme, noen.
