Smykketrappen, ferdig polert
Den superhyggelige familien hadde fått bygget sitt hus, flyttet inn med mann og mus, unger og katter og piano og brus, og levde der i sus og dus, likte godt sitt nye hus, selv om. . . Ja, trappen var liksom litt feil, brøytet seg vei, tvers gjennom hus og sus og dus og mann og mus, slik at de etter flere runder med seg selv, kom på idéen, den lyseste, den kom med et SMELL: VI BYGGER ET HUS UTENPÅ VÅRT FINE HUS, DER KAN TRAPPEN STÅ, DEN GAMLE TRAPP MÅ GÅ, VEKK vekk vekk, den gjør jo ikke annet enn i veien stå, OKÅ???
Omtrent sånn har jeg i alle fall oppfattet situasjonen, da.
De bor landlig til, oppe i dalen, der en kan SE (eller SÆ) langt, langt mot sør, og vest. Og siden byggingen av dette nye trappehus snudde opp ned på det meste, den tiden dette skulle pågå; de hadde det travelt, de skulle feste; konfirmasjonen like rundt hjørnet, «vi må ringe han Einar, kan ikke han det meste?» Vet ikke om det var akkurat slik, men det rimer, man er seg selv lik. . .
Marmorino/stucco, dette var det de ønsket, de hadde diskutert og pønsket. Jeg har fortalt om dette før; finishen med dyyybde, du får lyst å taaaa på veggen, den er blankpolert med stålet, med eggen, ingen vegg er som den, du blir begeistret; veggen b l i r din venn!
For å gjøre en lang historie (relativt) kort: I came, I saw and I conquered.
Trappenese
Skreddersøm i hardeste eik
2. etasje, mot kjøkkenet
Auuuuuuuuuuuuuuuuuua, det er det lett å si, når muskulaturen får svi, av all den ti’, det tar å få det til å skinne, disse veggene inne, oppå og oppå igjen med flere tynne lag, i dette tunge fag, men resultatet kan nok gi et stort behag!
Det synes i alle fall den glade familien i huset oppi Dalen. Sjelden blir kunder SÅ glade og gavmilde, at i tillegg til avtalt gasje, fikk jeg fylt opp en kurv med alskens staffasje; vin og pølse og sjoko og alt, jeg følte meg nesten overbetalt; til grøten har jeg nok av salt. Alt i alt, hva kan jeg si annet enn at; jada, neida, jeg trives i jobben. . .
🙂
Ja, ikke for å skryte (enda mer altså), men her måtte jeg ikke bare LEVERE, jeg ble nærmest bedt om å SIGNERE! Så dersom du noen gang besøker denne sympatiske gjeng, oppi Dalen med trær og blomstereng, så under den trapp, om du skulle bli slapp, legg deg der ned, og der nede et sted, kan du på veggen finne mitt navn. Denne jobben var nå litt av en favn, det blir dog et savn; jeg vil lage flere slike smykker, med eller uten trapp, verden blir vakker, og de som bor der takker! DET er kjekt det!
Bonus Vinus Sjokus
