Noen hevder teknologi gjør oss ungdommer mer innesluttet og kjedelige. Det er helt feil.
Språkdirektør Sylfest Lomheim har skrevet boken «Tale er gull». I den uttrykker han stor bekymring for hvordan teknologien, med sosiale medier i spissen, flytter mye av kommunikasjonen oss mennesker i mellom fra prat ansikt til ansikt, til skriftlig chatting og tekstmeldinger. Ett av spørsmålene han stiller er hvordan vi mennesker kommer til å reagere når langsom biologisk utvikling møter teknologiens racerfart.
En kan naturligvis velge å tolke Lomheims utsagn som bekymrede skrik fra en gammel mann som ikke har brukt for mye tid til å sette seg inn i de digitale vanene til unge mennesker, men jeg synes likevel poenget hans er verdt å dvele med. Til neste år blir nemlig 1994-generasjonen myndig. Den regnes som den første generasjonen med et like naturlig forhold til datamaskiner som andre generasjoner har til stekeovner – og mange kaller dem for digitale innfødte. De har aldri opplevd en verden uten bredbånd, og friker ut hvis filmene de ser i HD-kvalitet på Youtube bruker lang tid på å laste. De digitale innfødte er vant til å kunne kommunisere med både venner og familie raskt og effektiv, uten å nødvendigvis åpne munnen. Det å sende en melding på Facebook er mye enklere og billigere enn å ringe eller å ta fysisk kontakt med mennesket en vil ha tak i. Det er nettopp her bekymringen til Lomheim ligger. Vil de digitale innfødte bli en gjeng med innesluttede og kjedelige mennesker som ikke åpner kjeften for et godt ord? Hva vil i så fall skje med språket vårt?
Følg BTbatt på Facebook og Twitter
Jeg har vanskelig for å ta bekymringene til Lomheim alvorlig. Jo, skriftlig kommunikasjon vil sannsynligvis spille en stadig større rolle i fremtiden. Likevel viser det seg at mønsteret i kommunikasjonen til de digitale innfødte er mye mer sammensatt enn det jeg antar Sylfest Lomheim har tatt høyde for. Unge brukere på sosiale medier er nemlig mye mer bevisste på avstanden til dem de kommuniserer med på nett, enn det voksne er. De bruker mest tid på å chatte med folk som befinner seg i en annen by eller i mer eller mindre fjerne land, mens de – i stor grad – begrenser seg til å avtale tid og sted for å møte venner og kjente på sosiale medier, for så å møte hverandre ansikt til ansikt. Vi snakker altså om en generasjon som har evne og mulighet til å være sosial i langt større utstrekning enn sine forløpere. Det kan umulig være negativt?
Tiden vil vise hvilket preg de første digitale innfødte vil sette på samfunnet når de innen få år finner seg til rette i arbeidslivet. Jeg tror likevel at Lomheim heller bør bruke mer tid på å bekymre seg for de digitale innfødtes leie uvane med å dele ord på midten, heller enn at de kommuniserer mindre muntlig med hverandre enn tidligere generasjoner. Verden går fremover. Heldigvis.


