Helt alene

Jeg husker ikke helt når problemene startet, men jeg har aldri hatt mange venner eller mange støttespillere i livet mitt.

Illustrasjon: Øivind Hovland

Pappaen min har aldri vært der for meg, han har alltid vært fraværende og lite oppmerksom. Min mor derimot er en helt fantastisk person og har alltid hjulpet meg når jeg har hatt det vondt. Den aller første episoden husker jeg veldig godt. Det var i 5. klasse på barneskolen. Jeg hadde akkurat begynt på ny skole. Klassen min var full av sportsidioter og vi skulle ha fotballturnering på skolen. Alle i klassen ble tvunget til å være med og jeg ble plassert i mål. Jeg slapp inn mange mål. Guttene ble bare surere og surere.

Han fikk kjeft, mens jeg måtte på sykehuset med knekt nese

Til slutt ble en av guttene så sint at han reiv meg ut av målet og slo meg midt i trynet mens lærerne så på. Han fikk mye kjeft, mens jeg måtte på sykehuset med knekt nese. I uker etterpå ville jeg ikke gå på skolen. Etter den fotballkampen var jeg helt alene. Den ene av guttene var den verste. Det var han som knakk nesen min og når lærerne ikke var til stede fortsatte han å gyve løs på meg. I begynnelsen var det bare ord, sårende ord som fortsatt gnager på sjelen min. Det var ord som holdte på å ødelegge meg fra innsiden.

Les også: Selvskading på nett

Sommeren før jeg begynte i 7. klasse trodde jeg alt skulle bli bedre. Det flyttet en ny jente til nabolaget mitt som jeg ble venner med. Vi hadde de samme interessene og hadde det faktisk veldig morsomt sammen. Men så kom dagen vi begynte på skolen. Hun havnet i samme klasse som meg. Det var det verste som kunne skje. De første dagene gikk helt greit uten noen sårende ord eller kommentarer.

Alt skjedde så fort, alt tæret på meg psykisk

Plutselig kom sjokket: Venninnen min hadde hengt seg sammen med jentegjengen i klassen. Hun var ikke lenger den gode vennen hun hadde vært. De begynte å lugge meg, jage meg inn på do i friminuttene og låse meg inne til vaktmesteren kom og låste meg ut. Mens jeg var i dusjen etter gymmen, kastet de skoene mine opp på taket. Om vinteren tok de alle bøkene mine og kastet de ut av vinduet. Om våren tok de alle klærne mine og la alt midt på fotballbanen slik at jeg måtte gå ut i bare håndkle og hendte dem. Alt skjedde så fort, alt tæret på meg psykisk.

Les også: Jeg var mobberen

På ungdomsskolen var alt like ille. Jentene var spydige, guttene var verre enn noen gang. De slo meg og banket meg kraftig opp. Til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg stakk av til nabobyen og bodde hos ei venninne. Politiet lette etter meg i tre dager før de fant meg og jeg ble brakt tilbake til hjembyen min. Det var den dagen barnevernet ble innblandet. Jeg ble stemplet som et pøbelbarn.

Jeg satt med kniven mot halsen på rommet mitt og gråt

Etter hvert ble jeg det også. Jo mer jeg ble plaget, jo mer galt gjorde jeg. Jeg fikk meg noen venner som var eldre enn meg, som fikk meg til å gjøre grusomme ting. Jeg begynte å røyke, jeg drakk i ukedagene når jeg egentlig burde vært på skolen. Jeg var bare hjemme til middag og stakk rett ut igjen. Ofte kom jeg ikke hjem på kveldene. Da vandret jeg heller gatelangs. En dag bommet jeg en røyk hos en av mine eldre venner. Det må ha vært noe sterkere i den røyken for jeg trodde virkelig jeg skulle dø. Jeg fikk panikk og dro hjem til mamma. Hun ble naturligvis sur, så det endte med at jeg slo henne tre ganger i ansiktet og beit henne slik at hun måtte på sykehuset for å ta en stivkrampesprøyte.

Les også: Når venner trenger hjelp

Jeg var aldri på skolen lenger. Jeg satt heller i skogen med alkohol, en kniv og røyk. Kniven ble brukt til å lage dype kutt på begge armer og ben. I dag har jeg masse arr og angrer på at jeg kuttet meg selv. En gang møtte jeg gutten fra barneskolen tilfeldigvis igjen. Han og tre av kompisene hans banket meg opp slik de gjorde da jeg var mindre. Nå var det virkelig nok. Jeg satt med kniven mot halsen på rommet mitt og gråt. Jeg skulle ta mitt eget liv.

Les mer fra BTbatt på Facebook og Twitter

Men jeg må ha hatt englevakt, for min mor kom inn på rommet i siste øyeblikk og fikk kjørt meg til sykehuset. Armene og bena mine blødde og blødde. Jeg måtte sy fem sting på det ene kuttet på benet. Jeg overlevde. Etter dette begynte jeg å gå til psykolog. Jeg turte ikke å fortelle mamma om alle problemene mine. Det var for tungt. Å prate med en vilt fremmed var faktisk bedre. Psykologen hadde min tillatelse til å fortelle mamma om hva jeg hadde opplevd, og på grunn av alt som hadde skjedd flyttet jeg og mamma langt bort. Hun skulle hjelpe meg, med alt.

I dag stortrives jeg. Jeg har verdens beste kjæreste og noen fantastiske venner som stiller opp for meg. Mammaen min er verdens beste. Jeg hadde ikke klart meg uten henne. At vi flyttet er det beste som har skjedd meg. Hadde vi ikke gjort det, tror jeg faktisk ikke at jeg hadde vært i live i dag.

Kommentarer