Snakk om problemet

Å be om hjelp er ikke flaut eller feil. Har du en psykisk lidelse, kan det faktisk være det eneste som hjelper.

Illustrasjon: Øivind Hovland

Vi unge er opptatt av hva som skjer i nyhetsbildet. Et tema som har vært en tydelig gjenganger i BTbatt – særlig den siste tiden, er psykisk helse. Ungdomstiden er naturligvis en turbulent tid. Konstante endringer i kropp og sinn, blandet med sosialt press og søken etter seg selv, kan være en påkjenning for de fleste.

Vi har tilsynelatende ingen grunn til å ha det vondt. Det finnes folk som har det langt verre enn oss, og hvilken rett har vi da til å klage?

Psykisk helse er i seg selv ikke noe spesielt, men dårlig psykisk helse har alltid vært tilknyttet en viss sosial stigma. Å ha en psykisk lidelse har vært noe man ikke snakker om, noe man burde skamme seg over. Vi bor i Norge, et av verdens beste land. Vi har tilsynelatende ingen grunn til å ha det vondt. Det finnes folk som har det langt verre enn oss, og hvilken rett har vi da til å klage?

Det viktigste er at man griper tak i problemet, skjønner at det er lov å være nedfor og at man ikke alltid er lykkelig

Jeg tror at fordi mange går og holder inne følelsene sine og skammer seg, blir lidelsene enda verre. Det er blitt hevdet at antall unge med psykiske lidelser har økt de siste årene. Spørsmål om hva vi kan gjøre for å senke tallene og hindre videre utvikling, har vært oppe til debatt. Dette skjer samtidig som åpenheten rundt psykiske lidelser har økt.

Les også: Jakten på normalen

Det kan derfor tenkes at det er en sammenheng mellom disse. Kanskje ungdom ikke har det veldig mye verre enn før, men bare er mer åpne om sine lidelser?

Les mer fra BTbatt på Facebook og Twitter

Det finnes mange ulike psykiske lidelser, og veldig mange faktorer kan være forklaringen på hvorfor en person sliter. Men en felles faktor for alle lidelser er at de bare blir verre av å holde dem for seg selv. Alle kan ha det tøft fra tid til annen, noen mer enn andre og alle på forskjellige måter. Jeg tror at økt åpenhet rundt temaet kan gjøre det enklere for folk å søke hjelp. Ofte er det ikke mer enn en god venn som skal til. Ofte kan det hjelpe mer enn profesjonelle kan gjøre.

Det viktigste er at man griper tak i problemet, skjønner at det er lov å være nedfor og at man ikke alltid er lykkelig. Selv om verden kan virke mørk og dyster, er det nå slik at tiden forsetter å gå uansett hva som skjer. Ting blir bedre.

Kommentarer

  • Larse69

    Ja, om en har venner så er de de eneste du har å gå til, for psykologer er det umulig å få fatt i. Kun de som skriker høyest får plass her. For de med alvorlige problemer kan bare det å bestille time fortone seg som et uoverkommelig hinder. Går du til legen og ber om å få snakke med psykolog, blir du satt i en kø som er minst 1 år. Ringer du rundt til psykologer får du beskjed om at det er lang venteliste. De fleste med alvorlige problemer klarer rett og slett ikke å komme seg til psykolog. Konsekvensen blir da at de går rundt og fungerer dårlig i samliv, på jobb osv.

    • Gjest

      PPT tjenesten for unge hadde ikke 1 års ventetid da jeg trengte hjelp. Unge som sliter har flere alternativer enn bare psykolog. Ofte kan også fastlegen være til hjelp. Men man må ha tålmodighet. Og å si at de som kommer til psykolog er de som roper høyest er å gi dårlig samvittighet til de som trenger hjelp og får det.

      Å bli voken eller å være voken handler om å ta ansvar for seg selv. Og ikke prøve å få hjelp fordi «det ikke nytter» er ansvarsfraskrivelse for eget liv og hjelper i allefall ikke.

      • Larse69

        Det var ikke meningen å klage på de som ringer til psykolog ganske raskt, men mitt poeng er at de som lider av de alvorligste problemene klarer rett og slett ikke klarer å kontakte psykolog eller andre. Dette må nesten oppleves for at en skal skjønne det. For deprimerte personer blir selv det minste gjøremål en stor mur, og det å gå igjennom lege/psykologapparatet kan være veldig vanskelig. Når en så blir møtt med ventelister og køer, blir dette veldig ofte utsatt.

  • litlemeg

    Jeg er veldig enig med Larsen69. Har vært der selv, og fikk henvisning av fastlegen for første gang for 12 år siden. Ringte rundt til sikkert 100 psykologer, og alle hadde laaaange ventelister. Da jeg omsider ringte til en som «bare» hadde et halvt års ventetid, fikk jeg beskjed om å skrive minimum tre A4 sider med problemet mitt før jeg kom. Der falt jeg ut. Har prøvd mange ganger etter det også uten å klare det.
    Nå har jeg stått på venteliste i 1,5 år, og har time til psykolog i januar. Da får vi se hvordan det går. tror kanskje jeg har gått med dette for lenge, er ikke optimist lenger.

  • Anonym

    Jo verre de psykiske problemene blir, jo vanskligere har man for å stole på noen.

  • hakkegal?

    Man kan spørre og be så mye man vil; det er vanskelig, nærmest umulig, å få hjelp for psykiske problemer i Norge. Gi noen en slegge over kjeften, og du har deres fulle oppmerksomhet. Der er ingen lyd før smellet. Sånn går det når psykiatrien er styrt av småkonger med en agenda.

  • Anonym

    Sliter selv mye med angst og depresjoner, noe jeg først trodde var en tenåringsfase har holdt fast i meg helt ut i 20 årene, kan enkelt si at ting blir ikke bedre.

    Vil ikke prøve å høres totalt emo ut, men det er en fin sannhet i livet at du må akseptere at din tid her er en trist ting du må pløye deg igjennom.

    Ordtaket «Ignorance is bliss» er den beste måten for å slippe å deppe på.
    Ikke se på TV fordi du ser bare en illusjon om hvordan livet ditt aldri kommer til å bli
    Slutt å les nettaviser fordi de bare har negative nyheter eller sports fakta fra lag du ikke spiller på eller engang kjenner noen som spiller på.
    Ikke engang les deg opp til å vite om alle verdens problemer, du klarer aldri å løse dem uansett.

    Hvorfor engang bry seg om politikk, sivilisasjoner går alltid til ende fordi vi mennesker aldri har funket i store masser, den usikkerheten mange føler på seg er bare vår sivilisasjon sin begynnelse på sin slutt, enten det skjer i vår levetid eller noen århundrer etter vil det til slutt skje.

    Ditt liv er bare i en mikromillimeter av jordens og det kjentes helhet, en ubetydelig liten bit av vi sikkert aldri kommer til å finne ut helheten av.

    Men hey, du lever bare en gang 😉

  • oio

    Bildet er fra Teatergaten på Engen i 1950, og fotografen står med ryggen mot der Sentralbadet ligger i dag. Til høyre for bussene ser vi kastanjetrærne på Engen, og Den Nationale Scene i bakgrunnen midt i bildet. Mulebussene kjørte Nøstet, Engen, Christian Michelsensgate, Torget, Bryggen, Dreggen, Øvregaten, Helgesensgate opp til Mulen og samme vei tilbake til Møhlenpris. Mulebussene var mindre enn «Trolliene» som senere gikk fra Engen til Natlandsveien. Disse var bygget hos Munch, og det elektriske var levert fra NEBB (Norsk Elektrisk Brown Bowery). Natlandsbussene var tomannsbetjent, sjåfør fremme og konduktør bak (eller var det omvendt?). De hadde også perrong med ståplasser bakerst. Jeg tror alle hadde registreringsnummer: O-56xx.
    Som jeg har sagt til mine barn, så var ikke fargene oppfunnet da jeg vokste opp. Gresset var grått, himmelen var grå og sjøen var grå. Tilogmed de gule bussene var grå, og dette bildet er beviset.
    (takknemlig for ros, skryt, rettelser, påpakninger, kjeft og båveiser).

  • grandtante

    Heia Trolleybussene! og mulebussene var bygget hos MuncK, dvs. Sverre Munck A/S. Det var den gang det fremdeles eksisterte industribedrifter i Bergen sentrum, jeg nevner i fleng: Bulls gummiindustri, Jørgen S. Lien, Hansa, BMV..
    Blir litt nostalgisk av dette oppslaget, se f.eks. annonsen for Kandahar-bindinger øverst.. Jeg bruker fremdeles Kandahar-bindinger, men tror ikke vi er så mange.