Tabu

Det er ingen skam å være psykisk syk.

ILLUSTRASJON: ØIVIND HOVLAND

Psykisk helse er et begrep som skremmer mange, og kanskje det også er noen som ikke vet hva dette ordet betyr, eller som rett og slett har tatt avstand fra det. Psykisk helse har vi alle, om den er god eller dårlig er veldig individuelt. Jeg oppfatter det også slik at psykisk helse er et veldig knytt og tabubelagt tema. Hvorfor det? Dette spørsmålet kan jeg stille meg selv mange ganger for dagen. Den psykiske helsen våres er minst like viktig som den fysiske, og de er også til en viss grad komplementære – de utfyller hverandre.

Den fysiske helsen vår er for de fleste et enkelt tema å snakke om, men når det kommer til den psykiske helsen, får vi det langt vanskeligere. Jeg tror mye av årsaken til dette ligger i at folk er utrolig sårbare for hva andre vil synes om dem. For de menneskene som lever livet lykkelig i alle sine dager (de færreste gjør vel det?) kan det være umulig å forstå en psykisk syk person sine tanker, følelser og ikke minst behov. Jeg har lest utallige mange blogger som omhandler psykisk helse, og de fleste av forfatterne bak bloggen har på mange tidspunkt opplevd at utenforstående ser på dem som oppmerksomhetssyke, utagerende og andre nedlatende begreper.

Veldig mange psykisk syke bruker selvskading som en form for overlevelse. Selvskading er et tabubelagt tema, og de som faktisk tør å snakke om det, kan ofte bli møtt med en kald skulder fordi det blir oppfattet på en helt feil måte. Mange mennesker ser kanskje også på selvskading som en form for svakhet. Etter min erfaring av blogglesning og en oppriktig forståelse for dem som har en slik problematikk, er at det er en styrke. Det er ikke dermed sagt at jeg mener at selvskading er en positiv mestringsstrategi, for det er den på ingen måte ikke, men det er en form for å uttrykke følelser gjennom fysisk å bevise den smerten som sitter dypt inne i kroppen og som er så vanskelig å si med ord. Det er også slik at selvskading blir brukt for å flytte fokuset vekk fra den enorme smerten inni seg og over på noe konkret og «levende».

Mange sliter med en eller annen form for psykisk lidelse, og alle mennesker vil på et eller annet tidspunkt i livet møte en hindring som gjøre dem mindre bæredyktig for en periode. Det vil jeg i aller høyeste grad tørre å påstå. Vi er bare mennesker, og det er så sant som det kan bli. Vi har et omfattende og en imponerende hjernekapasitet som ikke kan sammenlignes med noe annet dyr. Vi har den evnen til å føle. Uheldigvis er det slik at mange opplever uheldige og sterke følelser inni seg som trenger å få utslipp. Kroppen og hodet trenger å tømmes for ting som folk blir sittende inne med. Som en kopp med vann, den har en viss bæreevne før den til slutt renner over. Koppen klarer ikke mer vann i enn dens størrelse. På samme måte fungerer det med oss mennesker.

Det er ingen tvil om at det er tøft å snakke om vonde opplevelser og følelser, men det er en nødvendig byrde for at vi skal kunne leve et fullverdig og lykkelig liv. Gjennom årene gjør vi oss erfaringer, tilegner oss kunnskaper, blir tillært en kultur og er i sosiale sammenhenger. For psykisk syke mennesker kan det være vanskelig å oppleve verden og dem rundt som trygt. Dersom et menneske opplever veldig mange vonde ting, som for eksempel gjentatte overgrep, alvorlig mobbing og fysisk mishandling, vil tankemønsteret til vedkommende endre seg. Den får så mange negative opplevelser av folk og verden rundt seg at den til slutt begynner å leve opp til «forventningene» av det skal være slik.

Påkjenninger gjør noe med en person mentalt. Tankemønsteret blir endret, følelser kan sitte seg i kroppen og personen kan utvikle ulike typer symptomer som i en sammenheng kan settes sammen til en diagnose(r). Det å kunne evne å kjenne seg selv både fysisk og psykisk er ekstremt viktig for personlig utvikling. Budskapet mitt i teksten i dag er at vi er alle mennesker, vi er av samme art, og med det er vi også nødt å hjelpe hverandre. Hjelpe hverandre med å forstå at alle er lik på innsiden, selv om noen detter utpå og ikke har det helt bra. Det er ingen skam å være psykisk syk, det er rett og slett en del av livet. Noen er heldige og har god livskvalitet og livsgnist, mens noen føler at livet ikke er verdt å leve. Personer som dette skal ikke man forminske, for det er like viktige og verdifulle for vårt samfunn.

Kommentarer