Stresslidelse fra barndom med vold

Lærerne mine lover og lyger, og ingen gir meg den oppfølgingen i skolesystemet som jeg har krav på.

ILLUSTRASJON: ØIVIND HOVLAND

Før sommerferien 2012 fikk jeg diagnosen PTSD (posttraumatisk stresslidelse). Det er en sykdom som fører til at jeg til tider får ubehagelige flashbacks. Jeg vokste opp i en familie med en voldelig far, og det er dette mine flashbacks går ut ifra. Jeg får dem ofte på skolen, og som oftest midt i timene.

Kontaktlæreren min er klar over dette, men har ikke gitt beskjed til lærerne jeg har i andre fag. Jeg har legeerklæring på at jeg skal få lov til å gå ut av timene når jeg kjenner at jeg får et flashback. Jeg har i det siste fått mange anmerkninger for å forlate timer og «komme inn 5–10 minutter senere uten en god forklaring”.
Hvorfor skal dette får konsekvenser for utdannelsen min fordi kontaktlæreren min ikke gjør jobben sin og forteller de andre lærerne om min sykdom? Det er ikke mitt valg at jeg har fått denne diagnosen. Det er heller ikke sånn at jeg velger å få flashbacks til de mest ubeleilige tider. Det er ikke min feil.

Jeg skal også ha ukentlige samtaler med kontaktlæreren min hver fredag på slutten av dagen. Det er en avtale vi har sammen med mine foreldre, psykologen og læreren selv. Men dette har aldri skjedd. Dette gjør at jeg ikke føler meg særlig satt pris på på skolen. Jeg føler meg glemt. Jeg trodde skolen skulle være et sted der man følte seg viktig. Et sted man kan føle seg trygg. Vi går faktisk på skolen for å få en god utdannelse, men det føles ikke som det er tilfellet. PTSD er en alvorlig sykdom. Plutselig soner jeg fullstendig ut, og så å si ingenting får meg ut av transen. Jeg må bare vente til det er over. At det skjer midt i undervisninger er som sagt ingenting jeg kan noe for.

Lærere lover oss gull og grønne skoger, men likevel lever de ikke opp til forventningene. Det at min lærer ikke har noen som helst oppfølging til meg, gjør at jeg ikke har lyst å gå på denne skolen lenger, og jeg kan tenke meg at jeg ikke er den eneste som føler det sånn.
De følger opp andre elever som har andre utfordringer enn meg. Elever som har downs-syndrom, aspergers og andre diagnoser, og det forstår jeg fullt ut at de gjør – men de må ikke glemme oss andre som lider av andre ting!

Kommentarer