Skjebneuke for Midtøsten

Palestinerne spiller høyt i FN. Kanskje for høyt.

Når president Mahmoud Abbas holder sin tale for FNs hovedforsamling i morgen, vil han be om at Palestina opptas som medlem i FN basert på grensene fra 1967, og at saken sendes til Sikkerhetsrådet. Forsøket er dømt til å mislykkes, men kan ses på som en symbolhandling.

Til nå har om lag 122 FN-nasjoner anerkjent den palestinske staten. Denne medvinden hjelper lite i FNs sikkerhetsråd. USA har allerede slått fast at de vil legge ned veto, fordi de mener slike beslutninger skal være resultat av forhandlinger med Israel.

Før han dro til New York søndag, avklarte utenriksminister Jonas Gahr Støre Norges holdning, på Facebook. Støre skriver at palestinerne har rett til å gå til FN med sin sak. Norge vil støtte fremstøtet, og er rede til å anerkjenne en palestinsk stat.

Det er neppe en beslutning som vil glede Israel og USA, men den er i tråd med holdningen i EU, som har ambisjoner om å spille en større rolle i fredsprosessen.

Styrket av bedret økonomi, etablering av egne statsinstitusjoner og av opprørene i andre arabiske land, mener president Mahmoud Abbas at FN er palestinernes store sjanse.

Han vet også at Israels regjering er mer isolert enn noensinne. Statsminister Benjamin Netanyahu har låst sin politikk til ytterste høyre fløy. Den er dominert av religiøse og nasjonalistiske partier som totalt avviser en tostatsløsning.

President Mahmoud Abbas har allerede satt amerikanerne i forlegenhet. Man kan likevel undre seg over hvorfor Abbas tar sjansen på å ydmyke dem ytterligere. Det finnes ingen løsning uten USA. Med en ytterligere tilspissing er forhandlinger fjernere enn noen gang, og faren for opprør og voldshandlinger økende.

Finlands tidligere president Matti Ahtisaari og tidligere NATO-generalsekretær Javier Solanas har sammen formulert ti grunner til at EU bør si ja til Palestinas FN-søknad. De mener EU befinner seg i en historisk rolle mellom begge parter, og at en positiv resolusjon vil være et forsøk på å holde tostatsløsningen i live.

I tillegg har EU investert enorme summer og prestisje i å bygge en palestinsk stat, og derfor ikke bør gjøre noe som kan undergrave prosjektet. De mener også at alt annet enn et ja vil utsette EU for mistanker om hykleri.

Ahtisaari og Solanas avviser at støtte til Palestina vil skade EUs forhold til USA, fordi et ja fra EU i etterkant vil styrke amerikanernes forhandlingskort overfor Israel.

De viser til at USAs fastlåste situasjon gir EU en unik forhandlingsrolle også Israel kan godta, så lenge EU er garantist for en tostatsløsning.

De to toppolitikernes forslag er konstruktive, og sikkert representative for mange EU-lands holdninger. Spørsmålet er om de tåler en runde med amerikansk realpolitikk i FN.

Kommentarer