Lovfestet lærertetthet er ikke veien til en bedre skole.
Regjeringen ønsker å lovfeste en norm for lærertetthet i grunnskolen, som sikrer en maksimumsgrense for tallet på elever per lærer per skole. Bakgrunnen er ønsket om å sikre en skolehverdag der hver enkelt elev får en god opplæring og opplever å bli sett.
Det er et fint mål – men det er grunn til å reise tvil om hvorvidt et lovpålegg er riktig virkemiddel. Saken har også en viktig prinsipiell side, da det bør være et overordnet mål å begrense antallet statlige lovpålegg og detaljbestemmelser. Kommunene har mer enn nok å forholde seg til som det er.
Skoleforskningen er entydig på ett punkt: Det aller viktigste suksesskriteriet for en god skole er lærernes kompetanse og profesjonelle repertoar. Skal elevenes utbytte av undervisningen økes, handler det i første omgang om riktig rekruttering til læreryrket, om klare forventninger og krav, og om god og relevant etter- og videreutdanning for de lærerne som trenger det.
Regjeringen skriver selv i høringsnotatet at det generelt ikke finnes noen direkte sammenheng mellom lærertetthet og læringsresultater. Den slår også fast at økte ressurser «ikke automatisk» fører til økte faglige elevprestasjoner, og det finnes studier som viser at skoler oppnår ulike resultater med lik klassestørrelse. Det tilsier at man bør tenke seg grundig om før krav om lærertetthet lovfestes.
Med lov skal landet bygges. Men alt med måte.
Det er også avgjørende viktig at kommunene får bevare armslag til selv å finne ut hva som virker best av ulike undervisningsopplegg i skolen. Regjeringen viser en manglende tillit til kommunene som skoleeiere når den til stadighet tyr til sentrale styringsgrep for å tvinge igjennom én type prioriteringer fremfor andre.
En lovfesting vil med sikkerhet binde opp store ressurser, og indirekte føre til at kommunene som skoleeiere får mindre rom til å teste ut sin egen kreativitet. Det er også en viss fare for at finansieringen, som ifølge regjeringen skal vurderes «i sammenheng med budsjettproposisjonene for det enkelte år», over tid vil havne på kommunenes bord. Økt press på ressursene til undervisning er det siste kommunene trenger.
Spørsmålet om lovfesting av lærertetthet føyer seg inn i den lange rekken av saker der statlige etater ser seg blinde på ett politisk mål, og gjør opp regning med kommunene som vert. Etatene slipper å forholde seg til mer enn bare sitt lille saksområde, mens de hardt pressede kommunene må svare for hele bredden av statsmaktens gode hensikter, løfter og lovpålegg, fra skole til helse til eldreomsorg.
Balansen er tippet for lengst, og taperen er det lokale selvstyret, som får stadig dårligere kår i Norge.
Med lov skal landet bygges. Men alt med måte.
