Høyblokken i regjeringskvartalet er ikke blitt et mindre av et nasjonalsymbol etter 22. juli. Statsråd Rigmor Aasrud (Ap) bør lytte til Riksantikvaren, og la bygget bli stående.
Berlins Reichstag gjenoppsto etter at Tyskland igjen var samlet. Det er slikt kultursamfunn gjør, ifølge arkitekt Peter Butenschøn. Hvor vanskelig det enn må fortone seg i lys av den grusomme dagen 22. juli, bør følelser vike for fagråd når fornyingsminister Rigmor Aasrud skal avgjøre skjebnen for høyblokken i midten av januar.
Selv har Aaserud uttalt at «et bygg bare er et bygg». Når menneskelivet er målestokken, har hun rett. I lenger perspektiv er utsagnet hennes både tanke- og historieløst. Et bygg er ikke bare et bygg. Et godt bygg er et tidsbilde, et arkiv over historien, et vitnesbyrd over samfunnsforhold, godt håndverk og materialkunnskap. Ulike tiders skiftende syn på hva som er pent og stygt er derfor sjelden en god pekepinn på hva som bør rives og ikke.
Et godt bygg er et tidsbilde, et arkiv over historien
Få norske bygg er så symbolmettet som nettopp høyblokken i Regjeringskvartalet. Den var ikke bare nyskapende arkitektonisk og teknisk da den ble reist i 1958, signert arkitekt Erling Viksjø, som også tegnet rådhuset i Bergen. Først og fremst gir høyblokken oss en daglig påminning om den politiske kulturen som bygget Etterkrigs-Norge: «Velferdsstatens nøysomme likhetsidealer», som Peter Butenschøn skrev i Aftenposten i går. Høyblokken innvarslet også modernismens gjennombrudd i det offentlige Norge.
Debatten om hva som skal skje med regjeringskvartalet etter bombeangrepet 22. juli har bølget forsiktig frem og tilbake i høst. Med riksantikvar Jørn Holmes tydelige nei til riving av høyblokken 21. desember, skjøt den for alvor fart. Holme kom først på banen etter at Statsbygg konkluderte med at blokken fremdeles er i så pass god stand at den kan gjenoppbygges. Byggtekniske undersøkelser avdekket at bygningskonstruksjonene ikke er avgjørende skadet. Den integrerte kunsten, signert størrelser som Carl Nesjar, Pablo Picasso, Kai Fjell og Inger Sitter, er også intakt.
Før Holme gikk ut med sin klare anbefaling, var det argumentene for riving som hadde mest gjenklang i offentligheten: Sikkerhetsaspektet veier tungt. Det er blant annet påpekt at det er lite hensiktsmessig å legge Statsministerens kontor tilbake i toppetasjen i et høyhus. Menneskelige hensyn til de som jobbet i høyblokken er et annet argument som har gått igjen. Et tredje argument er kostnadsanslag fra Statsbygg som har indikert at det er rimeligere å bygge nytt enn å rehabilitere bygningen. Kostnadsanslagene er imidlertid ikke kvalitetssikret. Et fjerde argument er at bygningen er full av asbest. Den må imidlertid saneres enten bygget rives eller ikke.
Når tilstandsrapporten avdekker at skadene ikke er så store som først antatt, og at det er gode muligheter for å bygge opp igjen innsiden av blokken tilpasset krav fra en ny tid, bør diskusjonen over i et nytt spor. Riksantikvar Jørn Holme har rett i å forvente at Regjeringen legger vekt på hans faglige råd. Det er Riksantikvaren som har ansvar for at den statlige kulturminnepolitikken blir gjennomført. Hvilken funksjon høyblokken skal tjene fremover, er en annen diskusjon.
