Nye funn minner oss om hvor oljeavhengig den norske velferden er.
Mot alle odds opplever den norske oljebransjen en ny gullalder. Bare få år etter at utvinningen på norsk sokkel var spådd en sakte død, feirer Statoil et nytt funn på Havis-feltet i Barentshavet.
Dette skjer bare få måneder etter forrige funn i samme område, og ikke minst gigantfunnet på Avaldsnes-feltet lenger sør. Sistnevnte er det største på norsk sokkel siden 1979. Funnene er en bekreftelse på at teknologisk utvikling, høy kompetanse og utholdenhet kan gjøre vedtatte «sannheter» til skamme.
Oljen tilfører norsk økonomi enorme verdier. Nesten en tredjedel av inntektene på statsbudsjettet, pluss hele formuen som er spart opp til kommende generasjoner, stammer fra olje og gass. Bare i fjor ble det funnet olje for 2500 milliarder kroner brutto, og det siste funnet i nord kan bidra med ytterligere 150 milliarder kroner.
Fortsatt investering i letevirksomhet kan lønne seg stort. Den historiske avtalen med russerne om det såkalte Smutthullet i fjor, kan gi norsk olje- og gassnæring og statskassen flere lønnsomme overraskelser i fremtiden.
Det er et tankekors at dette skjer mens noen av EU-landene er inne i sin verste økonomiske krise siden annen verdenskrig, og må foreta kutt og nedskjæringer som uvegerlig fører til svekket velferd for mange samfunnsgrupper. Oljen gir nasjonen Norge et unikt økonomisk handlingsrom.
Å stole på nye funn til evig tid er en usikker nasjonal strategi.
Funnene fører uunngåelig til debatt forholdet mellom oljeutvinning og miljøpolitikk. Både politikere og velgere har noen ganger en tendens til å se bort fra at rikdommen fra havbunnen har bidratt avgjørende til å gi landet vårt et velferdsnivå store deler av verden bare kan drømme om. Motstanderne av fortsatt norsk oljeutvinning burde være klarere på hva det vil koste å la oljen ligge, i form av tapte statsinntekter og svekket velferd.
Samtidig bør de være fornøyd med at de nye funnene skjer i områder som er lite politisk omstridt. Dette kan lette trykket på utbygging i Lofoten og Vesterålen, for eksempel. Bellona har et poeng når de påpeker at Statoils funn gjør det vanskeligere å argumentere for nødvendigheten av å bore i sårbare områder.
Havis-funnet endrer ikke det faktum at Norge en eller annen gang i fremtiden må foreta svært viktige veivalg om femtiden. Selv medregnet de siste funnene, vil den samlede oljeproduksjonen etter hvert falle.
Norsk nasjonaløkonomi er nærmest monomant avhengig av fossile karboner. Å stole på nye funn til evig tid er en usikker nasjonal strategi. Oljestaten Norge må etter hvert forberede seg på en fremtid der velferdsstaten må hente sine finanser fra andre kilder, noe som vil kreve omfattende økonomisk omstillingsevne. Skal fremtidige generasjoner nyte godt av samme tjenestenivå som i dag, bør forberedelsene starte tidlig.
