Kommunen bør ikke bruke en krone mer på elendige og helsefarlige hospitser.
Det er på høy tid byråd Lisbeth Iversen foreslår å fase ut bruken av hospitser. Bruken av hospitser i norske kommuner økte da den sosiale boligpolitikken ble innstrammet på slutten av 1980-tallet. Det offentlige skulle ikke lenger være en aktør på eiendomsmarkedet, men leie hus av private til sine vanskeligstilte borgere.
Argumentet hadde sin egen logikk, men det har også ført til at mange kommuners sosialklienter blir sendt til helsefarlige hus, med uverdige levekår. Flere historier de siste årene har handlet om småbarnsfamilier og syke som havner i naboskap med tunge rusmisbrukere og kriminelle.
Bergen kommune bruker 40 millioner kroner i året på å leie bosted til utsatte grupper. En del av midlene går skandaløst nok til private huseiere som verken er interessert i vedlikehold eller trygghet for beboerne. At det offentliges penger ikke lenger skal havne i slike lommer, er kun til det gode.
Byråd Iversen ønsker å bruke pengene på å bygge opp boliger i kommunal regi, med tettere oppfølging av beboerne. Tanken er god, men uforløst. Skal kommunen ansette fagpersonell ved den enkelte boenhet, eller skal jobben begrenses til vaktmesteroppgaver? Det første kan fort bli svært kostbart, det andre utilstrekkelig.
Dette er ikke et problem som kun løses ved å flytte penger. Problemet for kommunens boligpolitikk er at den også omfatter grupper som ikke kan plasseres sammen i et såkalt belastet miljø. Å sende narkomane rett fra avrusning til hospits, er som å gi alkoholikere nøkkelen til Vinmonopolet.
Tanken er god, men uforløst
Kommunen bør styrke samarbeidet med dyktige private partnere, som Blå Kors og Frelsesarmeen. Men også kommunens egne etater og selskaper bør kunne bidra på bedre måte.
Bergen Bolig og Byfornyelse (BBB) er kommunens eget redskap på boligmarkedet. BBB overfører regelmessig midler til bykassen hvert år, og er på den måten med på å finansiere annen kommunal aktivitet. Noe av pengene burde heller vært brukt til ruste opp kommunal boligeiendom som i dag forfaller. Det vil uansett være en god investering å sette i stand bygningsmassen, ikke minst for beboernes trivsel.
En gruppe mennesker vil alltid ha problemer med å innrette seg, som for eksempel tunge rusmisbrukere og kriminelle. For kommunen vil det alltid være en utfordring å skaffe bolig til denne gruppen. Det byrådens oppgave å løse denne oppgaven i tettere samarbeid mellom ulike deler av hjelpeapparatet.
For dem med såkalt boevne, vil tydeligere kommunal tilstedeværelse være en klar forbedring fra dagens hospitser. Et verdigere botilbud kan fungere bedre som motivasjon for dem som ønsker å forbedre sine livsvilkår.
