Striden om vikarbyrådirektivet er en kamp om en innbilt norsk idyll.
Mandag denne uken sa LO-sekretariatet nei til EUs vikarbyrådirektiv, som fagforeningene på Kontinentet har kjempet igjennom, og som LO tidligere har gitt betinget tilslutning til. Det står LO aldeles fritt å skifte kurs. Men det er interessant å se hvordan vår mektigste arbeidstakerorganisasjon ikke nøyer seg med det, men går høyt på banen med press på Arbeiderpartiet for å få regjeringen til å gjøre det samme.
LO-lederen i Moss, Åge Hansen, rykket like godt ut med trussel om at stortingsrepresentanter fra Ap som stemmer for direktivet – altså det overveldende flertallet – ikke kan regne med å bli gjenvalgt. Det er en utidig innblanding i den demokratiske prosessen.
For dette er folkevalgt makt mot fagforeningsmakt, numerisk demokrati mot korporatisme. Det skjer interessant nok i en periode da LO har hatt historisk stor innflytelse over regjeringens politikk, etter Martin Kolbergs famøse «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen». Og det skjer med grunnlag i en retorikk som er sterkt kritisk til EU og EØS, fordi vår tilknytning til EU er «udemokratisk».
Det er den jo, som Europautredningen nettopp har slått fast. Men noen omkamp om EØS, som LO i Trondheim truer med å blåse i gang, vil møte enda døvere ører i Ap-ledelsen enn protesten mot vikarbyrådirektivet.
I Ap-ledelsen tiltar hodepinen over et LO som aldri blir fornøyd
Grunntanken i EU-samarbeidet, som vi er en del av gjennom EØS, er fri flyt av blant annet tjenester og arbeidskraft. Det kan ikke minst Norge trenge, nå som vi står foran eldrebølgen, med økende knapphet på arbeidskraft. EU-direktivet tar utviklingen mot et mer fleksibelt og sammensatt arbeidsliv på alvor, ved å pålegge vikarbyråene å gi de ansatte rettigheter som de ansatte i det ordinære arbeidslivet nyter godt av.
Striden står om hvorvidt dette medfører at vikarbyråene vil utvide sitt virkefelt, slik LO frykter, men som arbeidsminister Hanne Bjurstrøm avviser. Det er vanskelig å tro at Bjurstrøm, som ellers har markert seg som en i overkant kompromissløs forsvarer av Arbeidsmiljøloven, med åpne øyne går inn for oversvømmelse av midlertidige ansatte, eller at hun på noen måte bygger ned rettighetsvernet i det norske arbeidslivet.
At venstresiden i LO og Ap gjør opprør mot en EU-tilpasning de mener har gått for langt, skal ikke overraske noen. De fører en fortvilet kamp om å bevare den norske «eksepsjonalismen», som i virkeligheten er en illusjon etter snart 20 år med EØS-avtalen, men som fortsatt har et stort politisk mobiliseringspotensial. LO har dessuten sine egne interesser å skue til, ettersom et mer oppsplittet arbeidsliv vil gjøre det vanskeligere å samle medlemmer og makt hos dem.
I Ap-ledelsen tiltar hodepinen over et LO som aldri blir fornøyd. Vi andre kan slå oss til ro med at selve direktivet det strides om, ikke er noen trussel mot det organiserte arbeidslivet i Norge, slik LO nå fremstiller det. Dessuten har direktivet positive effekter for oss alle, som brukere av blant annet velferdstjenester, ettersom velferdsstaten har gjort seg helt avhengig av vikarbruk. Det er langt viktigere å se til at vikarbruken skjer i ordnede former enn å bekjempe vikarbruken i seg selv.
