Russlands og Kinas veto mot FNs Syria-resolusjon er nok et gufs fra Den kalde krigens dager.
Russlands og Kinas veto mot FN-resolusjonen til støtte for en fredsprosess i Syria skaper sterke følelser i FNs hovedkvarter. USAs FN-ambassadør mener at «Syrias blod er på deres hender», med henvisning til de to stormaktenes blanke nei til å støtte Syrias opprørere.
Den udiplomatiske fordømmelsen er forståelig. Ikke bare fordi et sjeldent samarbeid med Den arabiske liga blir skutt ned, men også fordi vetobeslutningen setter FN i forlegenhet. Det siste FN trengte nå, var en spektakulær demonstrasjon på verdensorganisasjonens avmakt, som regimet i Damaskus sikkert vet å utnytte til sin fordel.
Vesten jublet over diktatorens fall i Tunisia, og støttet opprørerne på Tahrirplassen i Kairo i kampen mot Hosni Mubaraks styre. NATO bombet Muammar Gaddafi ut av presidentpalasset i Libya. Den arabiske våren er den mest fundamentale politiske omveltningen i regionen på flere mannsaldre.
Den har gitt håp om demokratisering og innfrielse av menneskerettigheter for millioner av mennesker som lever i diktaturer som helt mangler legitimitet i sitt eget folk. Unntatt for Syria, der over 5000 har mistet livet i kamp mot regimets styrker.
Vetoet er også et nederlag for Den arabiske liga, som for en gangs skyld har tatt er tydelig standpunkt overfor et av sine egne medlemmer.
Russlands og Kinas atferd i Sikkerhetsrådet var ren uthalingstaktikk
Syria ligger midt i spenningsfeltet mellom vest og øst, klemt mellom sterke geopolitiske interesser som har målt krefter siden Den kalde krigen. Regimet henter sin støtte fra nabolandet Iran, og har vært Russlands nærmeste allierte i Midtøsten siden 1960-tallet.
Samtidig er Syria et etnisk og religiøst sammensatt land, med stort potensial for konflikt og borgerkrig. Vesten har stort sett holdt seg på sidelinjen, selv under massakren ved byen Hama i 1982, da 10.000 mennesker ble drept. Resolusjonsforslaget kunne også ha vært FNs måte å gjøre opp for passivitet gjennom flere tiår.
Russlands og Kinas atferd i Sikkerhetsrådet var ren uthalingstaktikk. Selv etter at kravet om Assads avgang var fjernet fra resolusjonsforslaget, forsøkte de to statene å vanne ut teksten. Det viser at dette handlet om vilje og strategiske hensyn, ikke om saklig uenighet.
Ytterligere utsettelse ville kun ha utsatt det uunngåelige, og gitt et uverdig diplomatisk spill mens kampene raser i gatene. Kvelden før avstemningen i sikkerhetsrådet ble over 200 mennesker drept av granatild mot et boligområde i byen Homs.
Det må være en svært bitter erkjennelse for opprørerne i Homs at deres motstand brutalt blir slått ned, uten at det internasjonale samfunn makter å bli enig om en plan for fred.
At de nå blir stående uten samlet støtte fra verdensorganisasjonen, skyldes utelukkende Russlands og Kinas egenrådige kynisme. Men FN blir sittende med skammen.
