Ser Brann bedre trent ut? Er de i rute? Er Huseklepp på gang? Er Mads Hvilsom en god spiller? Kan de hevde seg i årets Tippeliga? Kort sagt: Er Brann blitt bedre?
Jeg skulle gjerne svart ja på alle spørsmålene, men etter å ha sett Branns treningskamp mot Åsane i Vestlandshallen på fredag må jeg nok plassere en t foran ja. Åsane var til tider fullt på høyde med Brann og de lot ikke storebror tilrive seg noe markant initiativ.
Kampen endte 0-0. Et resultat som verken Brann eller Åsane var spesielt fornøyd med.
Brann har fortsatt en vei å gå. Det hyggelige er at veien nødvendigvis ikke er så lang, men noen viktige grep må Nilsen gjøre, ellers så vil det bli bunnstrid fra runde én av.
Atletiske og spreke
La oss ta det positive først: Bortsett fra Remi Johansen så samtlige av spillerne atletiske og kondisjonssterke ut. Den harde treningsvinteren har åpenbart gjort noe med guttene. Dette var noe annet enn den tafatte gjengen som tapte 2-0 for Fyllingsdalen FK i tilsvarende kamp for ett år siden. De første tjue minuttene av oppgjøret sprutet det av guttene. Bevegelsene var mange og gode, og de skapte nok sjanser til å punktere kampen.
En av dem som markerte seg var Erik Huseklepp. Han er ennå ikke den spilleren vi drømmer at han skal være, men spillet hans har forbedret seg. Han hadde seks-sju kvalifiserte innlegg, og vi fikk også ved to anledninger se de berømte raidene hans. Fortsetter han den positive utviklingen, kan det bli en spennende sesong for Branns mest populære spiller.
Les forrige Doddo-blogg: «I år er vi alle i rød sone, det er pessimismen som rår»
Forutsigbart og fantasiløst
Likevel får ikke Brann noen høy karakter for fredagens prestasjon, knapt nok godkjent. Skulle vi brukt Mattilsynets evalueringsmetoder, hadde Brann verken fått ”smiley” eller en strekmunn, men et surt fjes. Åsane og Brann skal i kommende sesong spille i to ulike divisjoner. Den divisjonsforskjellen burde vi sett ute på kunstgresset. Det gjorde vi ikke.
Spillet var igjen forutsigbart, og ofte fantasiløst. Lars Arne Nilsen har tydeligvis jobbet så hardt med spillestilen at spillerne har glemt at fotball først og fremst er lek og improvisasjon. Rødtrøyene opptrådte mer som forhåndsprogrammerte roboter enn som kreative individualister. Brann torde ikke spille med risiko. Når løpene kom, og vi, for vårt indre øye, så for oss en stikker eller gjennombruddspasning, valgte Branns engstelige spillere det trygge, de stoppet angrepet og slo heller en støttepasning.
Doddo fulgte Åsane-kampen: Følg Åsane – Brann og chat med Doddo
Slipp dere løs!
Det er klart at Brann skal ha en tydelig spillestil, det er klart at de skal ha et system og trygge rammer, men de må ikke glemme at fotball også er en individuell sport. Det er en sport der den som overrasker, der den som tør, ofte er den som vinner. Bortsett fra Huseklepps to vellykkede forsøk, så vi ikke at en Brann-spiller gjorde noe forsøk på å dra av en mann.
Fredrik Haugen var den eneste på Branns lag som slo de krevende og kreative pasningene. Ikke en eneste gang ble de fyrt av en skudd utenfor Åsanes sekstenmeter.
Det er noe stivt og bundet og gledesløst over Brann. Både på og utenfor banen. Alvoret og frykten for å gjøre feil henger over dem. Hvor ble humøret og smilene av? Brann må ikke glemme at fotball er en lek og at klubben er en sentral aktør i underholdningsbransjen.
Apropos underholdningsbransjen, en god teater-og revyinstruktør vet å legge føringer på skuespillernes spill, men når regien er lagt og premieren står for tur, sier alltid den erfarne instruktøren: Gå ut og ha det gøy, slippe dere løs og nyt øyeblikket!