Jeg kan nesten ikke huske forrige gang jeg opplevde bekymringsløs og hemningsløs Brann-jubel. De gangene jubelen har vært til stede, har den vært angstfylt og behersket.

Med ryggen mot veggen har vi så vidt våget å klappe hendene våre sammen. Selv opprykket ble det ikke rare festen over, det var kun et sukk av lettelse. Som vi husker kom plass nummer to i Obos-ligaen på nåde, og det var vår lillebror i Sogn som måtte ordne saken for oss.

Skal vi tolke treningskampene riktig, så kan det gå enda en stund før jubelen slippes løs igjen. Brann har riktignok bevist at de har blitt et solid forsvarslag, men det hjelper bare litt når angrepslaget Brann ligner mer og mer på en vits.

På de siste 450 spilleminuttene har de scoret to ganger. Den ene gangen på (et billig idømt) straffe, den andre gangen da Hatakka forvillet seg inn i boksen til Sogndal.

Sju treningskamper har gitt én fattig seier.

Treningskamper er treningskamper sier du, og det har du helt rett i. Når det skal spilles om poeng så økes tempo, intensitet og vilje. Likevel er det naivt å tro at angrepsrekken plutselig skal fungere når sesongen er i gang.

I 2014 var jeg, i likhet med de fleste Brann-supportere, grenseløst naiv. Da hadde Brann, som i år, en rekke med trøstesløse treningskamper. Bare vent til sesongen starter sa du til meg, sa jeg til meg selv, sa vi alle til hverandre. Vi trodde av en eller annen grunn på et mirakel. Det mirakelet kom aldri. Brann startet sesongen elendig. Siden ble det langt verre.

Det vil ta tid før Brann scorer mål på bestilling. Orlov sliter med tilliten, Hvilsom sliter med selvtilliten, mens Skålevik sliter med touchen.

Hovedproblemet til Brann er imidlertid midtbanen. De tre sentralt gir god og helt nødvendig hjelp til forsvaret, men de gir angrepsrekken sørgelig få baller å jobbe med. Det er derfor de tre fremme ser så ensomme ut. De får for liten støtte.

Brann har per dags dato en midtbane uten offensiv kraft.

Å tro at Brann plutselig vil score mange mål fra og med neste uke, er tro som ikke bare er naiv, men som grenser til det religiøse.

Det finnes imidlertid håp for Brann, og det som gir håp, selv etter et stygt tap for et Tippeligaens dumpekandidater, er det nevnte forsvarsspillet. Det er av den bunnsolide sorten. Brann er også gode i kontringsspillet.  Når Brann får muligheten kommer de med fart og mange menn.

Et annet lyspunkt er vår nye spiller Deyver Vega. Ikke det at han var en sensasjon mot Tromsø, men vi så at dette er mann som kan skape ubalanse. Dette er en mann som kan utfordre og gi Brann sårt tiltrengte muligheter.

Godt forsvarsspill, gode kontringer, og kanskje noen fine enkeltmannsprestasjoner av spillere som Vega og Huseklepp, vil gi poeng. Om det vil gi nok poeng, så mange poeng at jubelen slippes løs og blir bekymringsløs og hemningsløs, det er jeg mer usikker på.