Å være i 1. divisjon var kanskje det mest ydmykende jeg har vært med på i mitt liv. Vi møtte lag som Bærum, Levanger og Ranheim.

Det var som å bli dyppet i tjære og rullet i fjær. Storklubben Brann, som støttes lidenskapelig av hele byens befolkning, både milliardærer og arbeidere, skal ikke spille i samme divisjon som de nevnte lagene.

Det er klubber som operer med bitte små budsjett. En Demidov koster mer enn hele Åsane til sammen.

Brann er tilbake i det gode selskapet, de er tilbake der de hører hjemme, i eliteserien. I år skal vi endelig møte lag som Rosenborg, Vålerenga og Viking igjen.

På papiret, noen dager før sesongen starter, ser det ganske så innbydende ut. Jeg er imidlertid redd for hva som skjer når kampene skal spilles.

Brann er en lettvekter i dette gode selskapet. De sliter fortsatt med å vinne over Åsane.

Det begynner å bli veldig lenge siden Brann spilte en overbevisende fotballkamp. Som vi husker var de tre siste oppgjørene i Obos-ligaen av det grusomme slaget. Siden har Brann fortsatt i det samme leiet. De har vekslet mellom det middelmådige og det svake.

Det eneste som har vært stabilt med Brann i vinter, er underholdningsverdien. Den har vært lik null.

Brann er blitt en åpnet cola som har stått litt for lenge i kjøleskapet. Det er litt smak der, men det sprudler ikke.

Spillerne som har kommet til Brann siden nedrykket, kan ikke kalles forsterkninger. Etter at Mjøndalen gruset oss en iskald vinterdag i november 2014, har disse spillerne blitt innlemmet i Brann-stallen:

Sivert Heltne Nilsen, Ruben Kristiansen, Daniel Braaten, Viljar Vevatne, Mads Hvilsom, Markus Olsen Pettersen, Dani Hatakka, Bismar Acosta, Amin Nouri, Remi Johansen, Steffen Lie Skålevik, og Deyver Vega.

Noen av dem er (kanskje) morgendagens menn, noen av dem har vært gode Obos-spillere og noen av dem har tidligere klart seg ok i eliteserien. Men det er ingen stjerner blant dem. Den eneste det glimrer litt av er Devyer Vega, men som vi vet, det betyr ikke at det er gull. Denne brokete forsamlingen av spillere erstatter rutinerte menn som Askar, Sævarsson, Jonsson, Vindheim, Badji, M. Pedersen, Demir og Hanstveit.

Brann har ikke forsterket seg siden forrige gang de hørte Tippeliga-hymnen (for øvrig komponert av Dags Kolsrud, tagentspiller og frontfigur i One 2 many).

Det er imidlertid en vesentlig forskjell. Treneren er byttet ut. Det er helt andre ideer som rår nå. Svenskens mange rare innfall er byttet med en strilens innbitte ideer om kondisjon og duellkraft. 4-4-2 er blitt til 4-3-3 og  mange mål har blitt til lite mål – i begge ender av banen. Det er ingen som snakker om vakker og ballbesittende fotball lenger. Lars Arne Nilsen snakker minst mulig, men har doblet treningsmengden og fått skikk på forsvaret.

Dessverre har det enorme fokuset på det defensive gått utover den offensive biten. Fremover på banen er Brann helt uten kraft og kreativitet. Brann er baktunge og de angriper med få spillere. I boksen til motstanderen ser vi bare sporadisk noen i rødt, og Brann løsner sjeldent skudd utenfor sekstenmeteren. Den nye spillestilen er sikkert vel og bra, men akkurat nå virker den som en tvangstrøye på alle kreative Brann-spillere. De tør ikke å slippe seg løs.

Det er ikke mange lag i eliteserien Brann har planer om å spille ut. De skal møte de fleste lag – både Rosenborg og Sarpsborg, både hjemme og borte – kompakt. Brann skal være tålmodige; velge trygge løsninger; vente på at motstanderen skal feile; vente på den rette kontringsmuligheten. Det tror jeg vil gi nok poeng til å overleve, men så veldig mye mer enn det har jeg ikke forhåpninger om.

Sånn tenker jeg helt rasjonelt, men jeg drømmer også. Jeg drømmer om at Remi Johansen blomstrer i Brann, jeg drømmer at Vega briljerer, at Huseklepp viser gammel klasse og at Hvilsom finner veien til mål. I dette drømmescenarioet, som ikke er fullstendig urealistisk, er Brann det store overraskelseslaget og havner på en sensasjonell fjerde plass.

Hvor tror du Brann ender i år?