PST-sjefen har rett i at ikke engang Stasi-metoder kan verne oss mot terrortrusselen fra de ensomme ulvene. Økt overvåkning gir bare falsk trygghet.
PST-SJEFEN: Janne Kristiansen. FOTO: SCANPIX
Ingen har vondtav å være registrert. Ordene kommer ikke fra sjefen for Politiets sikkerhets-tjeneste (PST), Janne Kristiansen. De kom fra vår egen lands-moder Gro Harlem Brundtland da Lund-kommisjonen la frem sin knusende rapport om ulovlig politisk overvåkning i Norge i 1997.
Dagens fremste fanebærer for utvidede overvåkningshjemler er PST-sjefen. Men selv om Janne Kristiansen har Norges tøffeste jobb, bør justisminister Knut Storberget holde igjen fullmaktene.
11. september 2001 gjorde terror til et hverdagsbegrep over hele verden. Under en måned senere innførte Norge midlertidige regler for å bekjempe terrorisme etter pålegg fra FNs Sikkerhetsråd. Siden har Stortinget vedtatt stadig videre straffehjemler og stadig mer romslige overvåkningsfullmakter for PST.
Det vil neppe stoppe en ny Anders Behring Breivik.
Terrorlovgivningen rammer alvorlig kriminalitet som forstyrrer samfunnsfunksjoner eller skaper alvorlig frykt, og forbyr både finansiering, rekruttering, medvirkning og trusler – og til og med planlegging dersom det gjøres gruppevis.
Men én ting er vi fortsatt ikke gardert mot: Soloterroristene. De som planlegger terrorhandlinger helt alene, uten medhjelpere og organiserte nettverk i ryggen. De ensomme ulvene.
Skal vi tro PST-sjef Kristiansen, er det nærmest slik at disse ensomme ulvene alene utgjør det store, stygge trusselbildet mot folkets og rikets sikkerhet.
– Politisk ekstremisme er én ting, men den største utfordringen vi har nå er soloterrorisme. Soloterrorisme, soloterrorisme, soloterrorisme, sa Kristiansen da hun snakket med BT i begynnelsen av september.
Allerede i vårba hun Justisdepartementet om en lovendring som vil gjøre det mulig å straffe soloterrorister på planleggingsstadiet.
I norsk retter det et viktig prinsipp at ingen blir straffet for forberedende handlinger, som planlegging. I dag skjer det kun i få, spesielle tilfeller.
Begrunnelsen er at forberedelser ikke gir noe pålitelig uttrykk for en forbrytersk vilje.
I praksis betyr det at personer som Anders Behring Breivik kan sitte helt i fred og planlegge terror så lenge de verken involverer andre eller faktisk forsøker å gjennomføre noen terrorhandling. Å kjøpe gjødsel i Polen eller geværmunninger på e-bay er altså isolert sett helt greit.
Det motsatte ville være å kriminalisere selve tanken om å begå en fremtidig terrorhandling. Da ville banale handlinger som å kjøpe et kart eller kjøre rundt i en bil plutselig kunne bli en straffbar forberedelse.
– Det vil væremeningsløst og skremmende. Det er i praksis nær umulig for omverdenen å vite hva en enkeltperson spekulerer over inne i sitt eget hode, sier Jon Wessel-Aas, advokat og daglig leder i Den internasjonale juristkommisjon.
Han peker på det sentrale: Ikke engang intens og døgnkontinuerlig overvåkning av befolkningen vil kunne avsløre slike tanker.
Hvis ingen kommuniserer, kommer kommunikasjonskontroll til kort. Romavlytting hjelper lite når rommet kun inneholder én person. Politiet kunne snoket seg inn i private datamaskiner, men ikke alle terrorister opererer med manifest.
Soloplanlegging er svært vanskelig å bevise uten å klatre inn i hodene til folk. Muligheten for å få noen dømt for soloplanlegging ville derfor være minimal.
Men så erdet jo heller ikke domfellelse som er PST-sjefens store misjon. Hennes fryktelig vanskelige oppgave er å stanse terroristene før det kommer så langt.
PST-sjefen og hennes hemmelige tjenestemenn har allerede vide fullmakter. Terrorloven ble raskt etterfulgt av økt mulighet til romavlytting, hemmelig ransaking og telefonkontroll. Skal fullmaktene bli enda videre, er løsningen å kriminalisere enda flere handlinger. Det er altså derfor Kristiansen ivrer for en straffehjemmel som rammer soloplanleggerne.
Men har det noen nytteeffekt?
– Jeg stiller meg tvilende til både om det ville være riktig og om det ville hatt særlig nytteeffekt, sier jusprofessor Erling Johannes Husabø.
På Sam.pol-konferanseni forrige uke foretok avdelingsdirektør i PST, Jon Fitje, en gjennomgang av de mest kjente soloterroristene i moderne tid. På listen var blant andre Una-bomberen, selvmordsbomberen i Stockholm og Anders Behring Breivik.
Etter en analyse av deres modus operandi finner han ett fellestrekk: At de opererer alene.
Å lage en profil av en typisk, potensiell soloterrorist er altså tilnærmet umulig.
Wessel-Aas peker på nok et viktig poeng: Det er ikke mulig å vite hvem man skal følge med på så lenge planleggingen skjer hos én person alene. Problemet er at det vil skape en forventning til PST, som PST ikke vil kunne innfri.
Et slikt syn ble bekreftet av den sittende PST-sjefens forsvarstale tre dager etter terrorangrepet på Utøya:
– Ikke engang Stasi-Tyskland ville fanget opp denne personen. Dette er en ensom ulv, en som går under alle radarer, sa Kristiansen den gang. Da er det et paradoks at den samme Kristiansen fremmer et forslag som i praksis kan åpne Stasi-verktøykassen.
Det er forståeligat justisministeren har behov for å vise handlekraft, og det er forståelig at PST-sjefen ønsker å gjøre Norges vanskeligste jobb litt enklere. Men løsningen er ikke å kriminalisere det som foregår i hodet til enkeltmennesker.
I et åpent samfunn er det ikke alt vi kan beskytte oss mot. Men vi kan unngå populistiske lovforslag som ikke bidrar til annet enn falsk trygghet.
