ILLUSTRASJON: Marvin
Fordøm handlingene, men vis respekt for mennesket bak.
Etter at Anders Behring Breivik møtte offentligheten i retten for første gang, oppsummerte Dagbladet sitt inntrykk av ham i store bokstaver på førstesiden: Ynkelig, feminin, iskald.
Ikke bare det, han er dessuten forfengelig og snakker med en mumlende pipestemme.
Eller et «forfinet, snusfornuftig toneleie», som er VG-kommentator Anders Giævers mer subtile beskrivelse.
Portrettet av morderen er som en evigvarende adjektivfortelling, og Giæver er blant dem som har vært ivrigst med å dele ut karakteristikker.
Breivik beskrives ikke bare som famlende, usikker og selvfornøyd. Han er alt fra «et skolebokeksempel på en sadistisk psykopat» til en «beregnende og selvopptatt manipulator» og «en mulig patologisk løgner uten evne til empati».
Drapsmannens psyke har alltid fenget, både vitenskapen, litteraturen og media, fra den iskaldt kalkulerende morderen til den stakkarslige taperen. På samme måte er det knyttet enorm interesse til hvem Breivik egentlig er og hva som drev ham til slik ondskap.
Det gikk bare et knapt døgn før de første diagnosene ble stilt: Narsissist, psykopat og alvorlig dyssosial personlighetsforstyrrelse.
Siden har psykiatere, psykologer, og kanskje aller mest kvasipsykologene i media overgått hverandre i analysene.
«For Dagbladet har det vært et journalistisk prosjekt å avkle Anders Behring Breivik», skriver nyhetsredaktør Alexandra Beverfjord i en kommentar.
Gudskompleks og megalomant selvbilde? Da skal han jammen jekkes ned.
Anders Behring Breivik har slaktet våre barn og etterlatt en nasjon i dyp frykt. Behovet for å ufarliggjøre ham er åpenbart.
Ufarliggjøring av fiender er en velbrukt strategi og hersketeknikk, og velegnet til å håndtere både avmakt og traumer. Behovet for å sette i bås og felle dom gjennom negative karakteristikker er dypt menneskelig. Derfor er det også forståelig at de overlevende og berørte har behov for å fortelle VG og resten av offentligheten akkurat hvor patetisk Breivik er.
«Jo mer alminneliggjort og rutinemessig hverdagslig hans manglende empati og ekstreme synspunkter vil bli, jo mer vil det redusere hans skremmende effekt på omverdenen. For Anders Behring Breivik er ingen stor og farlig ridder, han er en alvorlig skakkjørt gutt», skrev Anders Giæver etter andre fengslingsmøte i forrige uke.
Det er nettopp dette det handler om: Å redusere massemorderen til noe lite og stakkarslig.
Portrettet av morderen er som en evigvarende adjektivfortelling
Problemet er at fordømmelsen av handlingene og dehumaniseringen av massemorderen samtidig uttrykker forakt for mennesket bak.
Et vesentlig aspekt er at det er en sykdomshistorie involvert.
Breivik er ikke bare en iskald, kalkulerende drapsmann, han er høyst sannsynlig et dypt forstyrret menneske med en langt fremskreden sinnslidelse.
Det som beskrives som avvikende personlighetstrekk, er også symptomer på en alvorlig diagnose. Å angripe en syk mann er som å sparke noen som ligger nede: Ufint og smålig.
Et annet aspekt er at alle disse karakterdommene blir felt på nokså syltynt grunnlag.
Veldig få har faktisk snakket med Breivik. De fleste synserne baserer sine personlighetsanalyser på hans opptreden i to korte rettsmøter, hvor han er tildelt svært begrenset taletid.
Breivik ankom retten «som den iskalde morder han er, med varme følelser for seg selv, sitt ytre og sine klær», får vi vite i Dagbladet.
Hvordan kan Dagbladet egentlig vite noe som helst om Breiviks følelsesliv?
Og hva har pipestemme med noe som helst å gjøre?
Det er nærmest umulig å gi et riktig bilde av en person ut fra klipp og lim-formuleringer i et manifest eller hvordan vedkommende opptrer i en rettssal. Forsøkene på å beskrive Breivik har derfor resultert i en blanding av upresis synsing, kvasidiagnoser og usaklig mobbing.
Selv om Breiviks handlinger trumfer det meste av grusomhet, må man ikke lete lenge for å finne eksempler på bestialske handlinger. Det er imidlertid ikke like enkelt å finne eksempler på omtale av drapsmenn som er like nedverdigende og demoniserende.
Jeg tør påstå at ingen forbryter i norsk rettshistorie er blitt utsatt for samme massive karakterdrap som Breivik.
Viggo Kristiansen er dømt for å kutte opp og voldta to små jenter i Baneheia. Nylig ble et foreldrepar fra Alvdal dømt for langvarig seksuelt misbruk av sine egne, tilbakestående barn.
Det var sikkert like fristende å slå fast at disse gjerningspersonene også er «skolebokeksempler på sadistiske psykopater», nettopp fordi det er nærliggende å konkludere med at bare forkvaklede og forstyrrede personer kan gjøre noe så grotesk.
Idealet er likevel å omtale drapsmenn og overgripere med respekt og nøkternhet og unngå forhåndsdømming.
Drapsmannens personlighet er langt fra irrelevant. Store deler av rettssaken vil bli brukt til å kartlegge hans mentale tilstand.
Forskjellen er at psykiaterne som stiller diagnosen faktisk har snakket med ham, og at de har faglige holdepunkt for sine konklusjoner.
Kanskje er Breivik både feminin og iskald, kanskje er han en selvopptatt manipulator, kanskje er han selvfornøyd og uten evne til empati. Eller kanskje ikke.
Uansett om han er kalkulerende tilregnelig eller alvorlig syk, bør mennesket bak handlingene omtales med respekt.
