Det er politikernes ansvar å holde svake grupper opp mot hverandre. De våger bare ikke.
Illustrasjon: Marvin
Midtveis i valgkampen stilte Dagbladet følgende spørsmål til Arbeiderpartiets byrådslederkandidat i Oslo, Libe Rieber-Mohn: «Hvordan skal folk merke forskjell på Ap og høyresidens politikk i Oslo?»
Rieber-Mohn svarte:
«Vi vil bruke alle pengene på en god og verdig eldreomsorg fremfor at store kommersielle utenlandske selskaper tar ut store utbytter på bekostning av lavtlønte hardtarbeidende folk som jobber på private sykehjem».
Oppfølgingsspørsmålet burde vært: Men hvorfor snakker du til velgerne som om de var barn?
«En god og verdig eldreomsorg» – først kommer det varme, fine, det som vi skal være for.
Deretter kommer det kalde, dumme, farlige, det som vi for enhver pris må si nei til: «store kommersielle utenlandske selskaper», «store utbytter», «lavtlønte hardtarbeidende folk», «private sykehjem».
Virkelighetsbeskrivelsen til Rieber-Mohn er ikke bare fortegnet, den er også lettere irrelevant. For mens mange snakker som om privatisering er det store spørsmålet i denne valgkampen, viste en gjennomgang gjort av NRK at bare femten av i alt 1050 sykehjem her i landet er drevet av private, kommersielle aktører. Selv i Bærum, som har vært Høyre-styrt i hundre år, er bare ett av 17 sykehjem privat.
Det har vært snakket mye om privatskoler også, til tross for at bare 2,5 prosent av norske barn går i privat skole.
Så kan vi ikke heller begynne å snakke om det som er viktig for velgerne, og ikke bare for politikerne selv?
Det andre klassiske knepet fra valgkampen er at politikerne nok en gang har brukt en måned av våre liv på å fortelle oss hvor mye penger de er i stand til å bruke. Eksemplene er talløse. «Siden 2005 har vi styrket politibudsjettet nominelt med fire milliarder kroner», skrev statsminister Jens Stoltenberg i DN forrige helg. I et innlegg på bt.no skrev Høyres Birthe Taraldset at kommunen bruker «40 millioner mer» på rusomsorg enn i 2008. Og så har vi jo Magnhild Meltveit Kleppa, som er høyt og lavt og forteller om alle milliardene «denne regjeringa» bruker på vei og bane.
Men hva hjelper det å slå gamle kontoutskrifter i bordet når det velgerne ser er et politi som sliter tungt med hverdagskriminalitet og oppklaringsprosenter, en park som flyter over av narko, en vestlandsk veistandard noe under den albanske?
Visst må vi kunne forvente en viss sammenheng mellom penger brukt og resultater oppnådd, det er ikke det. Men alle som mener at pengebruken er et godt argument når resultatene uteblir, kan prøve logikken i en hvilken som helst privat bedrift. Og si som så at «det går mye bedre i år, for nå bruker vi dobbelt så mye penger som i fjor». Det vil ikke overbevise veldig mange aksjeeiere.
I fremtiden – det er de fleste enige om – vil det dessuten bli relativt mindre penger å bruke på problemer som kommer til å øke i styrke. Så hva med å snakke om hvordan vi bruker pengene, og ikke bare hvor mye vi er i stand til å bruke opp?
Hva med å snakke om hvordan vi bruker pengene, og ikke bare hvor mye vi er i stand til å bruke opp?
Det groveste illusjonsmakeriet er likevel dette: at politikerne enda en gang har gjennomført en valgkamp uten vilje til å få frem at politikk er å prioritere, og at å prioritere er å velge bort. Vi har hørt om skoler som skal pusses opp, om eldre som skal få det bedre, om barnefamilier som skal løftes, om veier som skal bygges – men når hørte vi noen sette det ene opp mot det andre?
Fra i år er for eksempel statens støtte til barnehagene tatt inn i rammetilskuddet til kommunene, noe som innebærer at den enkelte kommune må prioritere beinhardt mellom midler til barnehager, skoler, eldreomsorg og andre vakre formål. Burde vi ikke få tydelig svar på hvordan de har tenkt å gjøre det? Skal noen tilbud reduseres? Skal brukerbetalingen opp?
Men nei – politikerne glir lydløst unna prioriteringsdebatten, og grunnen er åpenbar: De vil ikke bli beskyldt for å sette svake grupper opp mot hverandre.
Da burde noen fortelle dem at politikk handler om akkurat dette: Å holde grupper – også svake grupper – opp mot hverandre, i den forstand at hvis noen skal få mer, så må andre få mindre (i hvert fall så lenge det finnes grenser for beskatning av personer og bedrifter).
I den grad norske politikere er uærlige, hvilket jeg sjelden mener de er, er det på akkurat dette punktet det syndes mest.
Det er en dum synd, for velgerne er utmerket godt i stand til å tenke selv. De har talløse erfaringer fra privatlivet og arbeidslivet som lærer dem at verden sjelden er svart eller hvit, at penger kan brukes på gode og dårlige måter, og at du neppe får i pose dersom du velger sekk. De er bedre utdannet enn noensinne, og de har en tilgang på informasjon som vi bare kunne drømme om for ti eller tyve år siden.
Da er det underlig å se at mange politikere opptrer som om de fortsatt har et fortolkningsmonopol på den virkeligheten de sliter med å styre. Og at de fortsetter med å overdrive og forenkle de politiske motsetningene, mens de skyver vanskelige prioriteringer foran seg, og insisterer på at vi kan kjøpe oss ut av alle problemer.
Valgkampen 2011 ble dessverre ikke noe unntak. Det burde den ha blitt.
