Monica Mæland går inn i sin tredje strake periode som byrådsleder. Det gjør henne historisk.
ILLUSTRASJON: Marvin Halleraker
I Monica Mælands første periode som byrådsleder ble det snakket mye om Friele-effekten for Høyre i Bergen. Den joviale, erkebergenske, nesten komisk utadvendte ordføreren var ansett som et sterkere kort blant velgerne enn den hardtarbeidende, mer anonyme Mæland.
Men det begynner å bli lenge siden Mæland hadde behov for kaffekongens brede, latinske smil. De siste årene har Høyre i Bergen ligget stabilt høyere enn målingene fra Friele-perioden og målinger for Høyre nasjonalt. Monica Mæland er tidenes Duracell-batteri for Bergen Høyre.
For når partiet våkner fra det strålende valgresultatet utpå formiddagen og skal reflektere over nok et godt resultat, er det umulig å komme utenom byrådslederens betydning.
Hun er Bergens desidert mest markante politiker, og det er ikke bare fordi konkurransen fra opposisjonen har vært svak gjennom mye av 2000-tallet. Mælands driftighet,
beslutningsdyktighet og til tider ekstreme selvsikkerhet
selger åpenbart godt i Bergen.
Så har det heller ikke manglet på motbakker og tøffe tak gjennom de åtte årene Mæland har styrt Bergen. Giardia-saken ble byrådets kanskje største prøvelse, med tusenvis av syke og mange alvorlig forgiftede bergensere. TTT-saken var på nippet til å bli en politisk skandale, med høyrefolk
i flere sentrale roller. Og ikke minst: Problemene med bil-trafikken og byluften vedvarer, uten at byrådet har prøvd veldig hardt å gjøre noe med den saken.
Men kritikken biter liksom ikke: Bergen Høyre surfer videre som før. Monica Mæland har hud av teflon.
De siste årene har Mæland markert seg som en skarp kritiker av statens makt over Bergen, senest i striden om byens budsjett. Det er en rolle hun iblant har overspilt, også etter at hun gikk ut og sa at «krigen mot regjeringen» var avblåst.
Men det er samtidig et politisk korstog som finner god klangbunn i Bergen, og som gjør det vanskelig å være opposisjon. Enkelt sagt: Å ta Fylkesmannen eller departementets parti mot byrådet er i manges øyne det samme som å være mot Bergen – og hvordan i himmelens navn vinner du et valg i Bergen på det? Harald Schjelderup og Ap – som i tillegg har det handikap at Ap er en del av «fienden» med sin regjeringsmakt – blir stående i spagat nesten uansett hva de gjør.
Når Monica Mæland nå får en tredje runde som byråds-leder, havner hun høyt opp på bergenspolitikkens adelsliste, med storheter som Bengt Martin Olsen, Eilert Eilertsen, Harry Hansen og Knut Tjønneland.
Til forskjell fra dem er hun ikke en utpreget folkekjær leder, for Mælands stil kan være både kantete og krass. Men bergenserne må til gjengjeld ha stor respekt for de politiske lederegenskapene hennes, der taler Høyres oppslutning over tid sitt tydelige språk.
Ironien er samtidig påtrengende: Den Oslo-makten Mæland har brukt så mange krefter på å bekjempe, vil etter alt å dømme sluke også henne dersom Høyre skulle gå hen og vinne stortingsvalget om to år. For Erna Solberg vet utmerket godt hva byrådslederen i hjembyen vil være god for som statsråd.
Vi kan bare håpe at Monica Mæland husker alt hun har sagt om Oslo-makten den dagen hun blir en del av den selv.
