DAGEN DERPÅ: Kristin Halvorsen får en trist sorti som partileder i SV etter en kjempeskrell ved gårsdagens valg. Skal partiet reise seg under en ny leder, er realisme og selvkritikk helt avgjørende.
Skal SV komme seg ut av bakevjen, må partiet begynne med seg selv.
Fremskrittspartiet ble valgets store taper – det kan bli meget viktig for utsiktene til borgerlig samling frem mot 2013.
Men det var SV som stjal de fleste overskriftene i natt, etter nyheten om at Kristin Halvorsen går av som partileder. 4,0 prosent på landsbasis og 4,7 prosent i Bergen er et nedslående resultat for SV. Nå er det tid for oppvask.
Skal SV komme seg ut av uføret, må partiet slutte å skylde på alle andre, og ta tak i seg selv. Kristin Halvorsen har gjentatte ganger under valget rettet fingeren mot Ap, som er både regjeringskollega og største konkurrent. Refrenget har vært at SV får gjennomslag for mye i regjering, men at Ap stikker av med æren og velgergevinsten.
Det kan så være – men all den tid SV ikke snakker om å forlate regjeringen, er den formen for internrevisjon kanskje ikke noe å plage velgerne med? Spesielt appellerende er det i hvert fall ikke.
Kristin Halvorsen har også gjentatte gjennom de siste årene sagt at hun ikke hører noe ”rop om mer høyrepolitikk” fra velgerne. Kanskje ikke. Men målingene har i det minste vist at høyresiden har hatt flertall på målingene gjennom nesten hele den perioden den rødgrønne regjeringen har sittet med makten.
Hadde det ikke vært for den evig virkningsfulle trusselen om ”borgerlig kaos”, hadde den rødgrønne regjeringen neppe overlevd forrige stortingsvalg. Gårsdagens valgresultat er nok en bekreftelse på at ”høyrepolitikk” står høyere i kurs enn Kristin Halvorsen vil ha det til.
SV må slutte å skylde på alle andre
I boken ”Det politiske landskapet”, som ble utgitt for noen uker siden, er det godt dokumentert at det har skjedd en høyredreining i Norge siden de rødgrønne tok over i 2005 – selv om velgerne kanskje ikke løper gatelangs og skråler om det.
”Overordnet beveget opinionen seg i høyreretning fra 2005 til 2009”, skriver valgforsker Bernt Aardal i boken. ”Færre ønsker å redusere økonomiske forskjeller, og færre ønsker å øke skattene. I tillegg er det flere som ønsker å gi mer rom for private aktører i forbindelse med offentlige ytelser”. Det gjør livet krevende for SV.
Men verst er det likevel at partiet ikke lenger ”eier” sin viktigste sak, skolen. I en undersøkelse Synovate nylig gjorde for Dagbladet svarte i underkant av 10 prosent av velgerne at SV er det beste partiet til å løse utfordringene i skolen, en andel som har falt markert de siste årene.
Den klare skolevinneren er Høyre, SVs tradisjonelle motpol i skolepolitikken. Det er et stort paradoks for SV, og ikke minst for kunnskapsminister Kristin Halvorsen, som forlot den mektige finansministerposten i 2009 for å pleie SVs kjernevelgere og løfte partiets skolepolitikk. Hun klarte ikke noen av delene.
SV kan utmerket godt komme tilbake på offensiven i norsk politikk, det har skjedd større undere før. Men da må første bud være at partiet begynner å forholde seg til de reelle politiske konjunkturene, og ikke til et løst tablå over hvordan velgerne egentlig burde tenke (dersom SV fikk bestemme).
Kanskje er forklaringen på elendigheten så enkel som at velgerne ikke ønsker SV-politikk i dagens støpning, og at partiet må fornye seg for å få økt oppslutningen. Alternativt må SV kanskje finne tilbake til originalen av seg selv og legge seg mer over til venstre, noe som ikke kan skje innenfor dagens regjeringskoalisjon – det har de siste seks årene lært oss.
Valget ble tøft for SV. Det kursvalget partiet partiet står overfor kan bli enda tøffere. Hvem som blir Kristin Halvorsens arvtager, vil gi oss en første pekepinn på hvor veien bærer.
